Slaget ved Storkyro

Slaget ved Storkyro
Konflikt: Den store nordiske krig
General Armfeldts egen skisse over slaget ved Storkyro
Dato 2. mars 1714 Sted Napo ved Storkyro i Österbotten, Finland 63°0'N 22°19'Ø Resultat Avgjørende russisk seier
Stridende parter
Sverige	Tsar-Russland
Kommandanter og ledere
Carl Gustaf Armfeldt	Mikhail Golitsyn
Styrker
5 100: 2 700 infanteri 1 400 kavalleri 1 000 landvernstropper ca 8 kanoner	8 495: 5 588 infanteri 2 907 kavalleri 11 kanoner
Tap
1 600 døde, 900 sårede 2 500 krigsfanger	1 800-2 000 døde

Slaget ved Storkyro under den store nordiske krig fant sted ved stedet Napo (fi.: Napue) i Storkyro (fi.: Isokyrö) sogn i Finland den 19. februar^jul./ 2. mars 1714^greg.. Etter å ha trukket seg tilbake for den overtallige russiske styrken, møtte her den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt den russiske hæren under fyrst Golitsyn.^[1] Den svenske styrken, som hovedsakelig bestod av finske soldater og bønder, ble fullstendig knust av de russiske styrkene. Finland kom etter dette fullstendig under russisk kontroll fram til freden i Nystad i 1721 som markerte avslutningen av krigen.

I 1713 hadde den russiske hæren inntatt det meste av Finland, og truet med å kunne landsette tropper i selve Sverige. Vinteren 1713−1714 bestemte den russiske overkommandoen seg for å fortsette offensiven og gjenoppta krigshandlingene.

Armfeldt hadde fått befalet over troppene i Finland august 1713. Hans forgjenger Georg Lybecker hadde etterlatt seg en tom krigskasse og et tomt proviantforråd. Finland ble overlatt til å kunne forsvare seg på egen hånd etter beste evne. Armfeldts største problem var at hæren kunne gå i oppløsning av mangel på mat. Han hadde forsøkt å stanse russerne ved Pälkäne i Tavastland, der han ble tvunget til retrett med tapet av 500 mann og tolv kanoner. Det ble gjort et nytt forsøk på å holde stand ved Tammerfors, men stillingen ble oppgitt uten avgjørende strid på grunn av oppløsningstendenser i den finske armeen.

7. februar^jul./ 18. februar 1714^greg. begynte Golitsyn frammarsjen mot Vasa. Med etterretning om dette ble det besluttet å forsøke å holde stand ved Storkyro 40 km øst for Vasa. Den finske armeen begynte å bygge ut stillinger på begge sider av den tilfrosne Kyro älv (fi.: Kyrönjoki).

18. februar^jul./ 1. mars 1714^greg. traff den russiske hæren på en svensk fortropp i nærheten av byen Kuivila, fira km fra Storkyro og inntok byen om kvelden samme dag. Da Golitsyn fikk vite fra tilfangetatte svensker om stillingene ved Storkyro bestemte han seg for en taktisk overlistingsmanøver. Han lot halvparten av dragonene bli i Kuivila. Resten av hæren inkludert artilleriet ble sendt framover langs Kyro älv mot svenskenes flanke.

Golitsyns idé hadde bare en svakhet. Han tok ikke i betraktning at soldatene hans måtte ta seg fram med snø til knærne mens de slepte på kanonene. Uframkommeligheten gjorde at de ikke kom fram før ved middagstid 19. februar. De første russiske regimentene dukket opp på nordsiden av Storkyroängen etter en marsj på 5–6 timer.

Armfeldt hadde anslagsvis 4300 mann regulære tropper og 1500 bevæpnede bønder. Om russernes styrke varierer anslagene fra 8500 til 12000 mann. Under enhver omstendighet synes russerne å ha hatt en betydelig tallmessig overlegenhet. Det desperate i situasjonen synes understreket i valget av feltrop for dagen, som var: "Med Guds hjelp!"

De russiske enhetenes ankomst bragte uorden blant de svenske, men russerne var slitne. Offiserene våget ikke riskere å gå til strid straks etter marsjen. Dermed fikk Armfeldt muligheten til å trekke styrkene sørover til elvens venstre bredd. Svenskene hadde det taktiske intiativet.

Da Armfeldt hadde stilt opp det svenske infanteriet i to rekker gikk de tilbake over elven og angrep russerene.

Golitsyn hade også stilt opp infanteriet i to rekker: den første besto av fem bataljoner og den andre av tre. Tre dragonregimenten var plassert bakerst med tanke om at kavalleriet skulle gå til motangrep der faren ville være størst. Artilleriet var blitt delt i to, og beskyttet infanteriets flanker. Dragonregimenten som var blitt igjen i Kuivila fikk ordre om øyeblikkelig framrykning for å angripe den svenske hæren bakfra, etter at kampene med russernes hovedstyrke var i gang.

I begynnelsen var Armfeldts angrep vellykket. Den svenske infanterirekken gikk omkring den russiske hærens flanker, og tvang det russiske artilleriet til retrett. Hvis det svenske kavalleriet i denne fasen hadde hadde støttet angrepet kunne Golitsyns situasjon blitt kritisk, men dette skjedde ikke, muligens fordi de russiske dragonregimentene nærmet seg østfra.

Golitsyn satte nå sin andre infanterirekke inn i kampen og parerte svenskenes omvikling. Også Armfeldt satte inn infanterireservene sine, og fikk et press både mot russernes flanker og deres senter.

Svenskenes overtak forsvant ved russernes tredje rekke, dragonene. Nå var det russerne som utflankerte den svenske hæren. Samtidig ankom i dette avgjørende øyeblikket dragonregimentene fra Kuivila. Etter å ha nedkjempet de finske landvernstroppene kom de i ryggen på det svenske infanteriet. Golitsyns motangrep ga svenskene store tap, og Armfeldt hadde tapt slaget.

Svenskene måtte rømme slagfeltet med tap av halve hæren (ca. 2 000 mann), i praksis mesteparten av infanterikontingenten. Kampene hadde startet kl. 13:30, og varte to timer.

Russerne vant en avgjørende seier. De tok hele det svenske artilleriet, trenet med den svenske krigskassen og svenske regimentsfaner. Russiske tap er ukjente, men antas også å ha vært betydelige. Noen kilder anslår disse så store som 3 000 døde og sårede.

Etter nederlaget dro Armfeldts styrke seg nordover til Brahestad. Russland fikk kontroll over et meste av Finland. Til minne om seieren ble det utdelt en spesiell medalje: «For slaget ved Vaza».^[2] I Finland minnes man denne tiden som den stora ofreden.

• Mankell, J. (1865). Uppgifter rörande svenska krigsmagtens styrka, sammansättning och delning sedan slutet af femtonhundratalet jemte öfversigt af svenska krigshistoriens vigtigsta händelser under samma tid. C.M. Thimgren. s. 441. 
• Karolinen Armfeldt och Kampen om Finland under stora nordiska Kriget. Norsk militært tidsskrift. 1954. s. 101.