Slaget ved Schelde

Slaget ved Schelde
«Buffalo» fraktet kanadiere over Schelde i Zeeland, 1944
Dato 2. oktober - 8. november 1944 Sted Nordlige Belgia og sørlige Nederland 51°33'8,33"N 4°39'9,76"Ø Resultat Alliert seier som åpnet havnen i Antwerpen for alliert skipsfart
Stridende parter
Canada Storbritannia Polen Belgia Nederland Norge	Tyskland
Kommandanter og ledere
Harry Crerar (1. kanadiske armé) Guy Simonds (fungerende)	Gustav-Adolf von Zangen (15. tyske armé)
Styrker
Ukjent	90 000
Tap
Kanadiske: 6 367 I alt 12 873	ca. 10-12 000 41 043 tatt til fange

Slaget ved Schelde var en rekke av militære operasjoner utført av 1. kanadiske armé, ledet av generalløytnant Guy Simonds. Slaget foregikk i nordlige Belgia og sørvestlige Nederland under den andre verdenskrig i tiden fra 2. oktober og til 8. november 1944.^[1]

Ved september 1944 hadde det blitt maktpåliggende for de allierte å få ryddet begge sider av Scheldemunningen for å få åpnet havnen i Antwerpen for alliert skipstrafikk og derved lette forsyningen av de alliertes hærer i Nederland, Belgia og hele vegen østover til Vestvolden.^[2] Ettersom de allierte styrkene var blitt landsatt i Normandie i Frankrike under invasjonen i Normandie fra den 6. juni 1944, var den britiske 2. armé presset seg fram til Belgia og hadde gjenerobret Brussel og Antwerpen. Sistnevnte by hadde blitt erobret med havnen intakt, og det ville ha stor betydning for de alliertes forsyningssituasjon å kunne benytte den til lossing av forsyninger. Men framrykningen stoppet opp her, og Tyskland hadde fortsatt kontroll over Scheldemunningen til ut i Den engelske kanal.

Ingenting ble gjort med blokaden av havnen i Antwerpen i september ettersom det meste av de alliertes ressurser gikk til Arnhem-operasjonen, general Montgomerys dristige plan om et smalt framstøt som skulle sikre fotfeste på den andre bredden av Rhinen ved Arnhem, og derfra gi mulighet for et framstøt inn i Tyskland. Operasjonen begynte den 17. september. I mellomtiden kunne de tyske styrker ved Scheldemunningen forberede og styrke sitt forsvar.

I begynnelsen av oktober, etter at Arnhem-operasjonen hadde slått feil med store tap som resultat, gikk de allierte styrkene under ledelse av første kanadiske armé i gang med å ta kontrollen over adgangen til havnen i Antwerpen. De velforskansete tyske styrkene gjennomførte et effektivt forsvar. De allierte måtte erobre fire adskilte områder for å få kontroll over Scheldemunningen:

• Området nord for Antwerpen.
• Breskens-lommen på sørsiden av Scheldemunningen.
• Halvøya Beveland på nordsiden av munningen.
• Øya Walcheren utenfor Beveland.

De allierte fremrykning ble vanskeliggjort ved et vått og myrlendt terreng, desto mer fordi tyskerne hadde sprengt diker slik at store områder var oversvømmet. Til dette kom innbitt tysk motstand. Felttoget ble ytterst besværlig og kostbart.

       Historikerne har i stor grad oversett slagets militære betydning inntil de senere år^{[trenger referanse]}.

Etter fem uker med vanskelige kamper greide den første kanadiske armé, med støtte av tropper fra en rekke andre land, blant annet norske, å sikre seg kontrollen over Schelde-munningen etter adskillige angrep med amfibier, kryssing av kanaler og kamp i åpent terreng. Det var miner både på landjorda og i vannområdene, og de tyske troppene sikret sitt tilbaketog med både artilleri og snikskyttere.

Det lyktes de allierte endelig å rydde havneinnløpet den 8. november, men med store tap: 12 873 drepte, sårete og savnede, hvorav halvparten var fra Canada.^[4]

Innløpet og havnebassenget var spekket med miner, så selv om de tyske forsvarerne ikke lenger utgjorde en trussel, tok det ytterligere tre uker før det første skipet med forsyninger kunne losse i Antwerpen den 29. november 1944.