Skjærgårdshavet

Skjærgårdshavet
Den indre delen av øygruppen er skogkledd
Geografi
Plassering		Østersjøen
Øygruppe / del av		Eastern Baltic
Administrasjon
Land		Finland
Posisjon
Skjærgårdshavet 60°15′22″N 20°55′55″Ø
Skjærgårdshavet på Commons

Skjærgårdshavet ^{[trenger referanse]} (svensk Skärgårdshavet, finsk Saaristomeri) er skjærgården i Østersjøen mellom Bottenhavet og Finskebukta, og mellom Åland og det finske fastlandet. Det er i antall den største øygruppen i verden, selv om de fleste øyene er små og dekker et lite areal.

Skjærgårdshavet har svært mange øyer. Det nøyaktige antallet avhenger av hvordan man definerer «øy», siden størrelsen på tørt land varierer fra små steiner som stikker opp av havet, til store øyer med flere landsbyer. Vanligvis blir antallet estimert til mellom 20 000 og 50 000 (til sammenligning har Indonesia mellom 13 000 og 18 000 øyer). Området er generelt delt inn i en ytre og en indre øygruppe, der den ytre delen består av mange småøyer som ikke er bosatte. Skjærgården er grovt sett formet som en trekant, hvor byene Mariehamn, Nystad og Hangö ligger i hvert sitt hjørne.

Øyene dukket opp av vannet kort tid etter den siste istiden, og landhevingen er en prosess som fortsatt pågår, hvor nye skjær og øyer sakte blir dannet, mens de større øyene blir større eller vokser sammen. Landhevingen har i dag en fart på mellom fire og ti millimeter i året. Siden øyene for det meste består av granitt og gneis, som er to svært harde bergarter, er erosjonsprosessene mye tregere enn landhevingen.

Øyene er delt mellom landskapene Egentliga Finland og Åland. Grensen mellom disse regionene går omtrent langs Skiftet, et relativt åpent havområde. Sammen med øyene nært svenskekysten danner området en Euroregion.

Folketallet på øygruppen er på omtrent 60 000, hvorav 27 000 bor på Åland. De fleste kommunene i området er svansktalende, eller har en svensktalende majoritet. De største havnene i Skjærgårdshavet er Åbo på det finske fastlandet og Mariehamn på Åland.

Mange finner har sommerhus på øyene, som er kjente for sine naturskjønne omgivelser. På grunn av dette kan folketallet på flere av øyene være doblet på sommeren. Sommerturistene er, i motsetning til de fleste fastboende, stort sett finsktalende. Gullranda (fi. Kultaranta) er den offisielle sommerresidensen til den finske presidenten ved Nådendal.

En interessant del av bosetningsstatistikken er antallet tvillinger. Evnen til å få toeggede tvillinger er delvis arvelig, og de nødvendige genene er dominerende på øygruppen. På 1700- og 1800-tallet var tallet på tvillingfødsler i forhold til folketallet større her enn noe annet sted i Europa, og høyere enn på det finske fastlandet (21,3 % mot 14,9 %). En mulig forklaring var fiske. Fisk er en svært god kilde til proteiner og umettet fett, og gav en stabil og god tilførsel av næring. I fattige områder på fastlandet var derimot hungersnød mere vanlig. Dette kan forklare at et skille i den genetiske sammensetningen i populasjonen kunne holde seg i den relativt isolerte befolkningen; det var større sannsynlighet at tvillingbarna vokste opp når tilgangen på mat var god.

Øyene har generelt høyere levestandard enn det finske fastlandet. Fiske og fiskeforedling er de største industriene. Øygruppen er kjent for produkter laget av sild og regnbueørret. Jordbruket er avgrenset på grunn av de små og steinete øyene, men klimaet er mer egnet for jordbruk enn det finske fastlandet, og enkelte øyer, slik som Rimito, er kjente i området for å ha de første nypotetene om sommeren. Turisme øker i betydning for øyene.

Øysamfunnene på den «finske» siden av Skiftet er knytt sammen via en ringvei av broer og ferjer. Øyene som ligger lengre ut, er knytt sammen via ferjesamband, og på Åland finnes det også en liten flyplass. Ferjene er delt inn i to grupper. De «gule» ferjene (lossi på finsk) er gratis, og går korte turer mellom store, nærliggende øyer. De «hvite» ferjene (yhteysalus på finsk) er ikke gratis, og de går ofte lengre turer mellom flere øyer. Store ferjer går mellom de finske byene Åbo og Helsingfors til Åland og Sverige.

I kalde vintre blir det opprettet offisielle isveger mellom noen av øyene. Dette gjør transporten mye enklere, siden man da kan kjøre bil mellom fastlandet til øyene. Om våren og høsten kan en derimot ha perioder med smelting (kelirikko på finsk) da isen er for tynn selv for personer, men for tykk for båttrafikk. Dette fører noen ganger til at enkelte øyer uten kaianlegg for større båter er isolerte i flere dager eller uker.

Mange viktige skipsruter krysser Skjærgårdshavet, og med alle øyene, varierende dyp og svært mange skjær, er dette farlig. På grunn av dette er det tett mellom fyr og sjømerker på øyene.

Øyene har et unikt og mangfoldig dyreliv. De større øyene har dyreliv som i kystområdene av fastlandet, mens skjærene har helt andre miljø. Det vokser som regel ikke trær på de små øyene, men de har likevel et rikt planteliv. Miljøet er solrikt, og vekstsesongen relativt lang, og området blir gjødslet med guano. En vedvarende vind og tynt jordsmonn avgrenser derimot planteveksten. Østersjøen har derimot lavt saltinnhold, slik at plantene sjelden tar skade av vann som skvulper opp på land.

Forholdene kan variere stort selv på en liten øy. En kan ha små områder med ferskvannsmyrer eller tjern, tjern med brakkvann, busker, enger, bar stein og lune viker på øyer som bare er noen titalls metre i diameter. Mange planter har endret utseende på grunn av miljøet. For eksempel einer på øyen sjelden høyere enn en halvmeter, men den kan dekke et flere kvadratmeter stort område.

Øyene inneholder mye sjøfugl. Her er det blant annet knoppsvane, teist, toppdykker og flere arter av måser. I det siste har bestanden av skarv økt betraktelig på øygruppen. Siden storskarven lever i tette kolonier kan dette til slutt forgifte plantelivet på grunn av deres ekskrementer.

Den største miljøtrusselen er imidlertid eutrofiering på grunn av jordbruk og fiskeoppdrett. I Finland har en delvis fått kontroll på problemet, men effektene er delvis skjult på grunn av generelt dårligere kår i Østersjøen. Mange områder i øygruppen er vernet ved at de er vanskelig tilgjengelig for mennesker. I tillegg er det opprettet flere vernede naturområder, som nasjonalparken Sørvest-Skjærgårdshavet, der bare forskere har lov til å gå i land.

På grunn av landhevingen etter den siste istiden, steg øyene opp av havet for ca. 10 000 år siden. De eldste arkeologiske funnene går tilbake til ca. 4 000 f.Kr. og representerer den kamkermaiske kulturen.

Øygruppen har en strategisk posisjon ved inngangen til Stockholm, Åbo og hele Bottenhavet. Det ble derfor bygd festninger her av svenskene i middelalderen. En kongelig postrute pleide å gå via de nordliste øyene på 1500- og 1600-tallet. I 1809 måtte Sverige overgi øyene til Russland, og de ble en del av Storfyrstedømmet Finland.

Under Krimkrigen ble engelsk-franske styrker angrepet og drept ved Bomarsund slott. I Ålandkonvensjonen i 1856 ble Åland-siden av øygruppen demilitarisert, og det er den fremdeles.

Finland oppnådde selvstendighet fra Russland i 1917. Kort tid etter prøvde Sverige å annektere en del av øygruppen, og skapte med det Ålandskrisen. Folkeforbundet ble kalt inn for å løse situasjonen, og i 1921 ble Finland gitt suverenitet over hele øygruppen, til tross for protester fra majoriteten av ålendinger. Åland derimot, fikk i stor grad selvstyre, og den demilitariserte statusen ble opprettholdt.

• (en) Archipelago Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons