Neptunisme
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Neptunismen (etter den romerske havguden Neptun) er en foreldet skoleretning fra geologiens tidlige faghistorie. Teorien ble utviklet på 1790-tallet av Abraham Gottlob Werner, en lærer ved bergverksskolen i Freiberg.
Neptunistene hevdet at jordskorpen dannes ved avleiringer og utkrystalleringer på havbunnen. De avviste muligheten av at bergarter kunne bli til ved størkning av smeltet stein slik den konkurrerende retningen plutonismen (også kalt vulkanisme) hevdet. Vulkaner passet i det hele dårlig inn i neptunistenes sedimentlære, og Werner forsøkte å forklare vulkaner ved å påstå at de skyldes store lager av brennende kull under jordoverflaten.
Werners student Alexander von Humboldt var opprinnelig neptunist. Men på begynnelsen av 1800-tallet foretok han en stor ekspedisjon i Sydamerika hvor han samlet inn tallrike geognostiske data som motsa neptunismen, og etterhvert måtte han motstrebende forlate den neptunistiske forklaringsmodellen.
En av de ledende plutonistene var James Hall. I 1797 klarte han å få smeltet glass til å bli krystallinsk ved langsom avkjøling. Han gjorde det samme med mineralet hornblende, og måtte til slutt gi plutonistene rett.
Andre kjente tilhengere av neptunismen var Johan Gottschalk Wallerius, Novalis og Johann Wolfgang von Goethe.
Neptunismen tapte terreng utover på 1800-tallet, særlig etter at arbeidene til James Hutton begynte å bli kjent.
Mellom 1790 and 1830 representerte plutonismen et nytt og revolusjonerende syn, mens neptunismen ble ansett som konservativ. Striden mellom de to retningene førte til framveksten av den moderne geologien, og i dag kan vi se at de representerte hver sin ytterlighet.
Som et eksempel kan nevnes at sedimentære bergarter som kalkstein antas å oppstå etter prosesser lik de som ble beskrevet av neptunistene.