Norwegian Adapted Hawk

Norwegian Adapted Hawk (NOAH) var en norsk utgave av det amerikanske, missilbaserte bakke-til-luftsystemet HAWK (Homing All the Way Killer). Det ble innført Norge i 1986 og tatt ut av operativ bruk i 1995, for å bli erstattet NASAMS, som delvis er en videreutvikling av NOAH. Norge fikk først tilbud om å motta det originale HAWK-systemet som amerikansk våpenhjelp i 1959, men takket nei. På 70-tallet reiste NATO krav om at de norske flyplassene som skulle motta allierte forsterkninger i krig måtte få en bedre beskyttelse mot flyangrep. En rekke missilsystemer – blant annet det franske Crotale og det tyske Roland ble vurdert. Valget falt opprinnelig på Crotale, men da det ble avdekket at deler til dette systemet ble produsert i det daværende apartheidlandet Sør-Afrika ble denne løsningen politisk umulig.

Det ble i stedet bestemt å utvikle et eget norsk missilsystem, NASAMS, og leie amerikansk HAWK-utstyr i utviklingsperioden.

NOAH var ment for bekjemping av middels- og lavtflygende mål i nærheten av norske militære flyplasser. Systemet ble i løpet av perioden 1987 til 1989 utplassert ved de militære flyplassene Bodø, Evenes, Bardufoss, Andøya, Værnes og Ørlandet.

NOAH ble utviklet ved HKV, et selskap eid i fellesskap av Raytheon Company (tidligere Hughes Aircraft Company) og Kongsberg Defence & Aerospace (tidligere Norsk Forsvarsteknologi). Selve missilet var basert på amerikanske Improved HAWK (I-HAWK, MIM-23B).

Opplæring av personell til ildlednings- og utskytningsenhetene ble gitt ved flystasjonene, mens opplæring i det komplekse kommunikasjonssystemet ble gitt som utskrevet befalsutdanning innen kontroll og varsling (UB-KV NOAH kommunikasjonslinjen) ved Luftforsvarets Skoler, Stavern. Utstyret det ble øvet på i Stavern var utstyr som visstnok tilhørte flystasjonene på Evenes og Rygge. Utdanningen i Stavern krevde den høyeste sikkerhetsklareringen. Mye av opplæringen ble i starten foretatt på helt nyutviklet utstyr (bl.a. prototyper) levert fra innland og utland. Første kull i Stavern startet i juli 1988.

Utviklingen av NOAH førte til ny programvare og noen mindre endringer i maskinvaren, sammenlignet med I-HAWK. NOAH fikk en ny, tredimensjonal radar og et nettverksbasert kommando- og kontrollsystem. Den kanskje viktigste endringen av ARCS (Acquisition Radar and Control System), en enhet som erstattet tre ulike radarsystemer, sentralen for informasjonskoordinering og sentralen for batterikontroll. ARCS ble også anskaffet for å lede norske Bofors L-70-lufvernskanoner. En ARCS-enhet besto av en FDC (Fire Distribution Center) og en LASR (Low Altitude Surveillance Radar).

Opptil fire ARCS (normalt tre for NOAH og en for L-70) kunne kobles sammen slik at hver hadde et konsolidert bilde av luftrommet. Et slikt nettverk mellom våpensystemene ble kjent som NORSOL. Kommunikasjonsutstyret var basert på et digitalt svitsjesystem med fiberoptisk overføring. Dette skal blant annet gjort det mulig å integrere den målsøkende radaren (LASR) med systemer for identifisering av venn og fiende (IFF).

I en FDC var det tre arbeidsplasser. En for TCO (Tactical Control Officer, normalt troppssjef), en for FCO (Fire Control Officer, normalt tropps NK) og den siste for radiooperatør/tekniker. Arbeidsplassene til TCO og FCO var utstyrt med KMC-900 dataarbeidsstasjoner fra Kongsberg, og hadde også en innebygd simulator som genererte realistiske scenarier i forbindelse med opplæring og trening av operatørene. Radiooperatøren/teknikeren hadde ansvar for Deltamobile, samt de mange forskjellige radionettene.

I-HAWK-missilene (MIM-23B) som ble brukt i NOAH, var 503 cm lange og hadde en diameter på opptil 38 cm. Med et stridshode på 74 kg veide missilene 764 kg ved avfyring. Dette inkluderte en M112-motor på 395 kg og 295 kg fast drivstoff. Med dette fikk MIM-23B en rekkevidde på 35 til 40 km og kunne angripe på inntil 18 000 meters høyde. Minimumdistansen var 1,5 km

En NOAH-ildenhet besto av en utskytningsseksjon og en ildledningsseksjon, samt sambands- og nærforsvarsenheter. Ildledningsseksjonen besto av en Hawk HIPIR-radar (High-Powered Illuminator Radar) som oftest bare kalt HPI, en beskyttet kontrollsentral FDC (Fire Distribution Center) som ved hjelp av påmonterte hydraulikkjekker kunne plasseres på planet til en lastebil, samt en tilhørende våpenradar, LASR (Low Altitude Surveillance Radar).

Utskytningsseksjonen opererte tre utskytningsramper (launchere), hver med tre missiler. Utskytningsrampene var forbundet med en sentral kontrollboks kalt LSCB – Launching section control box. Seksjonen hadde også beltegående kjøretøyer, såkalte "loadere" som ble benyttet til å montere missilene på "launcherene". Et utskytningslag besto av fire soldater under ledelse av en Crew Chief.

Nærforsvarsenheten var oppsatt med tre "firlinger". Dette var fire 12,7 millimeters Browing M3 mitraljøser montert på en motordrevet dreieskive. Dette våpenet ble brukt til lavforsvar mot fly og mot bakkeangrep.

Hvert NOAH-batteri bestod av tre NOAH ildenheter, samt en ARCS-tilknyttet L-70-kanon.

Hvert NOAH-batteri besto av tre tropper eller enheter (to i fredstid) og ble knyttet sammen av et moderne og komplekst kommunikasjonssystem. Systemet som gikk under navnet Deltamobile kunne også kobles sammen med de andre NOAH-batteriene, for å gi et komplett radarbilde på arbeidsstasjonene i kontrollsentralen FDC (Fire Distribution Center). Kommunikasjonssystemet besto bl.a. av den digitale telefonsentralen Delta Small Digital Switch fra STK (normalt bare omtalt som SDS eller Switch), en multiplexer (Deltamux) for mating av all tale og datakommunikasjon gjennom en enkelt feltkabel og/eller fiberkabel, samt flere radiolinjestasjoner (RL-430) fra Ericsson for kommunikasjon med andre ARCS-enheter og CRC (Command and Reporting Center). I 1988-1989 ble de opprinnelige linkene gradvis erstattet med såkalte hoppelinker (RL-431A) som var langt mer effektive mot jamming, da de kontinuerlig endret frekvens, og stengte ute frekvenser hvor interferens ble detektert. Radiolinjesystemet krevde "Line of Sight", og i de tilfellene hvor dette ikke var mulig ble det benyttet mobile relestasjoner. Relestasjonene var bandvogner som var utstyrt med to linker (eller hoppelinker) og to retningsbestemte antenner. Relestasjonene ble plassert mellom de to punktene som skulle knyttes sammen, og fungerte som et bindeledd mellom f.eks. en utskytningsenhet og et fjellanlegg (CRC) hvor kommunikasjonen gikk videre til andre enheter og batterier. All kommunikasjon, både data og telefoni ble rutet gjennom dette systemet. Det interne telefonsystemet i NOAH-batteriet ble på den måten også koblet til det faste militære telefonsystemet.

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• GIL: Luftforsvaret 60 år
• Air Defense Artillery: Norwegian Adapted Hawk^{[død lenke]}