Mormaer av Moray

Mormaer av Moray betyr «jarl av Moray» (fra middelirsk Muireb eller Moreb; middelalderlatin Muref eller Moravia; moderne gælisk Moireabh) var et herredømme (eller småkongedømme) i høymiddelalderens Skottland som gikk til grunne ved kong David I av Skottland i 1130. Middelalderens Moray hadde ikke det samme territorium som dagens distrikt som nå er konsentrert rundt en lite område ved Elgin. Middelalderens Moray var sentrert rundt både nedre Sprey-dalen og rundt Inverness og de nordlige delene av Great Glen, og omfattet sannsynligvis opprinnelig også Buchan og Mar, og foruten Ross.

I et eller to århundrer før 1130 innebar navnet Moray et samfunn langt større enn det senere distriktet med samme navn. Ved dets største utstrekning strakte det seg fra Drumochter i sør og til norrøne områdene i nord, Caithness og Sutherland. Moray kunne også eventuelt dekke området fra Buchan i øst og til Atlanterhavet i vest.^[1]

Njåls saga omtaler mormaer og konger i nordlige Skottland fra slutten av 900-tallet i form av jarl Melsnatr (Máel Snechtai) og kong Melkofr (Máel Coluim) av «Skottland». Begge er datert fra perioden 976 til 995.^[2] Imidlertid er det ingen konge ved navn Máel Coluim som styrte i Skottland i akkurat denne perioden, men Njåls saga var ikke skrevet som en historisk guide for detaljer utenfor Island og Norge.

Moray ble styrt av et gælisktalende dynasti, den mest kjente av disse herskerne er kanskje Macbeth, som styrte fra 1040 til 1057. Disse herskerne var tidvis tiltalt som Ri som hadde betydningen (små)konge eller mormaer (jarl), eller eventuelt øverste steward (kansler), men å overføre titler fra en epoke til en annen gir ikke alltid overlappende innhold.^[1] Både norrøne og irske kilder beskriver herskeren av Moray før 1100-tallet ikke bare som «konge», men også som «konge av Skottland». Det betyr at herskerne i Moray betraktet seg selv som de viktigste herskerne i nordlige Britannia, og det fester tvil til de sørlige konger i Albas krav på monopolisert kongelig herredømme over områdene nord for det engelske kongedømme.

Tradisjonelle skotske kongelister som overser dette kan bli sett på som et produkt fra triumferende sørlige kongene som til slutt maktet å overvinne sine nordlige rivaler under kong David I. Det betyr at det er misvisende å kalle Moray for kun et mormaerdom (herredømme). Herskerne i Moray er blitt kalt for dux i en latinsk kilde. Alle latinske kilder (unntatt en noen tidlige gæliske som ikke har tatt bryet med å oversette) har alle oversatt mormaer som Comes (tilsvarer greve eller jarl) og det signaliserer en betydningsfull hersker, kanskje en utnevnt vasall for en annen konge som ikke hadde sikker kongelig status, men fungerte i praksis som en konge (jfr. Hertugdømmet Normandie).

Kongedømmet Morays opprinnelse er ikke klart. De tradisjonelle opptegnelser forteller at Cenél Loairn tok Moray ved å reise opp Great Glen fra nordlige Dál Riata og erobret det nordlige Pictavia (Piktland) fra de innfødte piktere. Legenden slår dermed fast at det to beslektede Cenél nGabráin og Cenél Loairn av Dalriada ynglet og dupliserte seg selv i det nye kongedømmet Alba. Historikerne tviler derimot på at kongedømmet Alba er et resultat av en erobring fra Dál Riata.

Kongedømmet Fortriu er tradisjonelt blitt sett på som et kongedømme beliggende i sentrale Skottland, tilsvarende kongedømmet til de sørlige pikterne. Ny forskning ved Alex Woolf har avvist denne forestillingen. Den eneste basis for det tradisjonelle synet er at det har funnet sted en kamp i Strathearn hvor menn fra Fortriu har deltatt. Problemet er at det er to steder som heter Strathearn, en i sør og en i nord og samtidig gjør Den angelsaksiske krønike det klart at Fortriu lå nord for Mounth i det området som fikk besøk av Columba. Berchans profeti forteller at kong Dub ble drept på slettene i Fortriu. En annen kilde, Krønike om kongene av Alba forteller at kong Dub ble drept ved Forres, et sted i Moray. Et tillegg til Melrose-krønikene slår fast at kong Dub ble drept av menn fra Moray i Forres. Ved å legge kildene på hverandre er Fortriu derfor sentrert i nordlige Skottland og spesifisert i Moray.

Ulster-annalene forteller at Gallaib Erenn og Alban (vikinger fra Irland og Alba) dro til Fortriu og «herjet landområdene til pikterne». Krønike om kongene av Alba bekrefter dette ved å fortelle at det skjedde i det tredje året i kong Konstantin I av Skottlands regjeringstid.

Derimot kan norske kilder sett mer lys på de første herskerne av Moray. Snorre Sturlasons Sagaene om de norske kongene forteller at en gang mellom 889 og 892 allierte Torstein den røde seg med Sigurd, og i prosessen ved å erobre Caithness og Sutherland drepte de en skotsk jarl ved navn Máel Brigte. Det blir bekreftet av både Orknøyingenes saga og Landnámabók. Sistnevnte saga nevner også en annen jarl ved navn Máel Duin som er far til en annen mann ved det fascinerende navnet Erp (også kjent som en figur i piktisk mytologi, tilsvarende til skotske Ead). Chronicon Scotorum forteller om en mann kalt Áed (skrevet Ead) som kalles for rí Cruithentuaithe (= konge av Piktland) som blir drept av sønnesønnene til Ivar. Ulster-annalene legger til at Ivar, sønnesønnen til Ivar, ble drept av Fír Fortrenn (menn fra Fortriu). De to hendelsene er enten den samme eller meget nært relatert, og viser til hva som har skjedd i Moray. Disse kildene setter noen navn på de lokale lederne, men er ikke nødvendigvis for Moray som helhet, ettersom Moray (= Fortriu) er fortsatt et kjerneområde i Skottland. Kanskje kan angrepene eller invasjonene fra de norrøne settes i sammenheng med skotske erobringer i sør som en nøkkelforklaring på hvorfor Albas maktsenter i sør skiftet.

Benjamin Hudson postulerer at Giric mac Dúngail og hans bror Causantin mac Dúngail som Cenél Loairn-herskere (av Moray), men det er få solide holdepunkter for dette. I opptegnelsene blir Giric drept av menn fra Fortriu. Om det er forstått som å være sørlige Piktland vil de sammenfalle med Hudsons forslag, men Fortriu betyr ikke det.

I Genelaig Albanensium, en liste fra 1000-tallet med skotske genealogier vedlegger konsistent til Senchus Fer nAlban, navnet Morggán opptrer stødig i begge genealogiene til både Mac Bethad mac Findláich og Máel Snechtai mac Lulaich. Tigernach-annalene forteller at tre skotske mormaere var i krig med en fra Leinster-slekten kalt Uí Failge, og med tre møter inntil hans død. En av disse var Donnchad mac Morggáin (Donnchadh mac Morgaínd). Book of Deer^[3] forteller om en prominent slekt fra Buchan kalt Clann Morggáin (= barn av Morggán) som betyr at en historisk person ved navn Morggán var mektig nok på 900-tallet til å danne en klan på 1000-tallet. Det er derfor svært sannsynlig at Morggán er avgjørende for å forstå nordlige Skottland på midten av 900-tallet. Det kan være at denne personen bygde opp kongedømmet i Moray uavhengig av sør eller overtok det, skjønt det bør merkes at både Mac Bethad og Lulach nedstammer fra Ruadrí, Morggáns sønnesønn (se slektstavle). Ruadrí er det navnet som er stamfar til alle kjente hersker i Moray på 1000-tallet.

Krønike om kongene av Alba forteller at kong Máel Coluim (942/3–954) «dro inn i Moray og drepte Cellach»; den samme kilden forteller at kong Máel Coluim ble drept av menn fra Moray. I tillegg bekrefter Melrose-krønikene dette. Det kan være at denne Cellach var mormaer of Moray, men det kan ikke bekreftes med sikkerhet ettersom kildene ikke nevner hans tittel. Tigernach-krønikene nedtegner navnene på to mormaer som begge heter Cellach som ble drept i Irland i 976, men om Krøniken om kongene av Alba ikke tar helt feil kan disse to ikke være den samme Cellach, og heller ikke sønn av denne Cellach. Cellach styrte øyensynlig noen deler av nordlige Skottland, men han var ikke nødvendigvis konge elle mormaer av Moray.

Det er et anerkjent fakta at det skjedde et brudd mellom Moray og sørlige Alba. Med Máel Coluim Is ekspedisjon er første gang dette bruddet blir nevnt i kildene. Tidligere synes det som om kongene av Alba hadde et godt forhold til Moray, en del av dem var sannsynligvis også født der. Både Melrose-krønikene og Krønike om kongene av Alba forteller at Domnall II mac Causantín, den første konge som blir nevnt som ri Alban istedenfor Rex Pictorum (= konge av pikterne), eller Ri Fortrenn (= konge av Fortriu) døde, tilsynelatende fredelig, ved Forres i Moray. Om det skjedde et brudd skjedde det senere, men det skjedde ikke i løpet av regimet til Domnalls etterfølger Causantín. Det skjedde i løpet av regimet til Causantíns etterfølger Máel Coluim I (nevnt overfor). Máel Coluim I var sønn av Domnell II.

Den eneste konklusjonen er at Cellach eller hans overherre hindret Máel Coluim å ta makten i nord, derfor konflikten. Det var sannsynligvis ikke en sønn som nedstammet fra Domnall II eller Causantín II ettersom genealogien av Máel Snechtai ikke sporer deres linje tilbake noen av dem. Kanskje var det et medlem av Cenél Loairn som hadde giftet seg inn i den såkalte Cenél nGabráin. Máel Snechtais genealogi (se tabell) antyder at den mannen var enten Domnall eller hans far Morggán. Er dette hvorfor Mac Bethads genealogi ikke går lengre enn Morggán? Svaret er antagelig ja.

Tabellen nedenfor er en sammenligning mellom genealogier som tilsynelatende ble benyttet av kongene av Muireb og av kongene i (sørlige) Alba. Begge sporer deres forfedre tilbake til Ercc. Alle tre, forresten, er i manuskriptet kalt for konger av Alba.

De følgende navnene og datoene er basert på mennesker navngitt i kildene. Alle er fra Moray, navngitt i kildene enten som konge av Skottland eller kun som mormaer. Begynnelsen og siste datoer er basert på kjente dødsdatoer, og forutsetter at det neste navnet som etterfulgte, og faktisk også etterfulgte, og at det skjedde umiddelbart.

• Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History: AD 500–1286, 2 bind, Edinburgh, gjenutgitt med rettelser, Stamford.
• Anderson, Alan Orr ([1908] 1991): Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, London, gjenutgitt av Marjorie Anderson, red., Stamford.

• Anderson, Marjorie O. (1973): Kings and Kingship in Early Scotland, Edinburgh.
• Grant, Alexander (2000): «The Province of Ross and the Kingdom of Alba» i: Cowan, E.J. & McDonald, R. Andrew, red.: Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era, Edinburgh.
• Jackson, Kenneth, red. (1970): The Gaelic Notes in the Book of Deer, The Osborn Bergin * Memorial Lecture, Cambridge 1972)
• Hudson, Benjamin T. (1994): Kings of Celtic Scotland, Westport.
• Roberts, John L. (1997): Lost Kingdoms: Celtic Scotland in the Middle Ages, Edinburgh.
• Woolf, Alex (2006): «Dun Nechtain, Fortriu and the Geography of the Picts» i: Scottish Historical Review 85, s. 182–201.

• Annals of Tigernach – Tigernach-annalene
• Ulster-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt og Gearóid Mac Niocaill (Dublin 1983). Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
• Chronicon Scotorum
• Gaelic Notes on the Book of Deer