Lise Lindbæk

Lise Lindbæk
Født		Elise Aubert Lindbæk 1. jan. 1905 København
Død		13. mars 1961 (56 år) Kiel Selvmord
Beskjeftigelse		Journalist, forfatter, oversetter
Utdannelse		Mag.art. i klassisk arkeologi 1927
Ektefelle		Sanfrid Neander-Nilsson (1927-1933)
Far		Johannes Peder Lindbæk
Mor		Sofie Aubert Lindbæk
Barn		Jannike «Janka» Neander-Nilsson(f. 1929)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Norsk Kvinnesaksforening
Lise Lindbæk på Commons

Elise Aubert Lindbæk, kjent som Lise Lindbæk (1905–1961) var en norsk journalist, oversetter og forfatter. Hun rapporterte blant annet fra borgerkrigen i Spania (1936–1939) som frilans krigskorrespondent for Dagbladet, og ble kjent som Norges første kvinnelige krigskorrespondent.

Lise Lindbæk var datter av historiker Johannes Peder Lindbæk og lærer, forfatter og filmsensor Sofie Aubert Lindbæk. Faren var kjenner av danske kirkelige forhold i den katolske førreformatoriske tid og var krigskorrespondent under første verdenskrig.^[1]. Lise var barnebarn av professor Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og forfatter Elise Aubert, niese av dommer Bille Aubert og tante til Jannik Lindbæk og Peter Lindbæk.

I 1922 avla hun examen artium på Frogner gymnas, og studerte senere språk og klassisk arkeologi.

Lindbæk ble gift med arkeolog og redaktør Sanfrid Neander-Nilsson i 1927, og de fikk en datter i 1929, men skilte seg i 1933. Årsaken til at ekteskapet havarerte var at mannen sympatiserte med nazistene, mens Lindbæk var i ferd med å utvikle et glødende antifascistisk engasjement. I 1932 deltok hun på Walter Fürsts diskusjonsserie Den Nasjonale Klubb, der hun holdt foredrag over temaer som nazismen og kommunismen.^[2]

Samme år som ekteskapet brøt sammen møtte Lindbæk Max Hodann, en tysk sexolog som hadde flyktet fra nazistene. De var begge engasjert i jødenes situasjon, reiste til Palestina og sammen skrev de boken Jødene vender hjem.^[3] Lindbæk og Hodann flyttet sammen i Oslo. Hodanns virke som seksualopplyser, parets antifascistiske holdninger og samboerskapet førte til at Nasjonal Samling satte i gang en bakvaskingskampanje mot dem.^[4]

Etter Hodanns død innledet hun et forhold til Arbeiderparti-politikeren Sven Oftedal, men han døde brått en kort tid senere.

Som journalist tok Linbæk til seg mottoet til faren sin, som også var krigskorrespondent: Gå til kilden, sjekk tilstanden selv. I likhet med andre av samtidens radikale intellektuelle - som Ernest Hemingway, Arthur Koestler, Martin Andersen Nexø og Nordahl Grieg - dro også Lise Lindbæk til Spania med en klar sympati for den republikanske siden da borgerkrigen brøt ut i 1936. Som frilandsskribent for Dagbladet, Arbeiderbladet og flere andre skandinaviske aviser etablerte hun seg som Norgeshistoriens første kvinnelige krigskorrespondent.^[5]

Lindbæk viste seg som en uredd journalist og tilbrakte mye tid ved fronten. Her opplevde hun ofte farlige situasjoner. I en reportasje i Dagbladet fra januar 1938 beskriver hun hvordan hun sammen med forfatter Nordahl Grieg ble nødt til å låne en tank for å unnslippe fiendens granatild.^[6] I perioden 1936–1937 fulgte Lindbæk Bataljon Thälmann i De internasjonale brigadene^[7] og skrev øyenvitneskildringer fra avgjørende militære begivenheter, såvel som fra de ideologiske og politiske spenningene internt i den republikanske fronten. I tillegg til den viktige jobben som krigskorrespondent fungerte hun som både sjelesørger og sykepleier for soldatene i De internasjonale brigadene.

Selv om Lindbæk aldri ble medlem av noe kommunistisk parti, sympatiserte hun med kommunistene i Spania og var kritisk til den trotskistisk orienterte POUM-militiaen som hun mente bidro til å splitte Francos motstandere.^[8]

Lindbæk beskrev selv arbeidet sitt som et «forsøk på å skrive krigens historie midt under krigen.»^[9] I 1938 kom boken Bataljon Thälmann med Lindbæks skildringer av livet ved fronten ut. Også erindringsboken Spania og vi^[10] og selvbiografien Brennende jord^[11] handler for en stor del om Lindbæks opplevelser i Spania.

Til tross for at Lise Lindbæk oppnådde noe av en legendestatus i norsk pressemiljø ble hun aldri fast ansatt i Dagbladet, avisen som hadde trykket flest av hennes reportasjer fra Spania. Hun var også sterkt kritisk til den linje Dagbladet la seg på i spørsmålet om det ville bli storkrig i Europa i 1938-1939. Forfatteren Johan Borgen, som skrev fast i avisens spalter, gikk iherdig inn for det han i likhet med den britiske statsminister Neville Chamberlain mente ville bli «fred i vår tid».^{[trenger referanse]} Lindbæk hadde tidlig begynt å stille kritiske spørsmål ved Hitler og hans politikk, noe som førte til at hennes reportasjer sto i sterk kontrast til Dagbladets linje.

Da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen i Spania fulgte Lindbæk flyktningene over til Frankrike, og skrev om deres situasjon. Sommeren 1940 tok tyskerne Paris, og det ble umulig for henne å komme seg hjem til det okkuperte Norge. Som kjent antifascist måtte hun flykte, og endte i Casablanca.^[12] Etter et års tid der kom hun seg til USA, der hun jobbet for Nordisk Tidende og underviste ved universitetet. Under annen verdenskrig engasjerte hun seg sterkt for krigsseilerne, og i 1943 ble hun den første som talte deres sak med boka Tusen norske skip.^[13]

Da Lindbæk vendte tilbake til Norge etter frigjøringen, hadde hun ikke truffet datteren på seks og et halvt år.^[14] Forholdet med Max Hodann hadde tatt slutt i 1939, og Lindbæk hadde ikke noe lykkelig kjærlighetsliv etter krigen. Hun hadde også utviklet et alkoholproblem og hadde økonomiske vansker.^[14]

I perioden 1945–1949 jobbet Lindbæk som journalist i FN-tjeneste. I 1949 kom boken FN: inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris. Fra 1950 livnærte hun seg blant annet som oversetter.

Lindbæk døde i 1961 etter å ha kastet seg på sjøen ved havna i Kiel.^[15] Hun er gravlagt i Roskilde i Danmark.

I 2005 oppførte Nationaltheatret forestillingen Lise L om Lindbæks liv. Manusforfatter Liv Heløe fikk Ibsenprisen 2006 for stykket^[16] Tre år senere ble stykket omarbeidet til hørespill for NRK P2.^[17]

Bøker

• 1935: Jødene vender hjem, Aschehoug – sammen med Max Hodann
• 1937: En sesjon i Genève, Grundt Tanum
• 1938: Bataljon Thälmann, Tiden
• 1943: Tusen norske skip, Norwegian Shipping and Trade Mission, Brooklyn, New York City – redaktør
• 1946: Spania og vi, Dreyer
• 1949: F.N. : inntrykk og opplevelser fra Lake Success og Paris, Gyldendal
• 1951: Alkoholisme kan helbredes : antabus og A.A. hjelper til, Gyldendal
• 1951: Vi var i Sovjet, Falken
• 1954: Ungarsk vår, Falken
• 1958: Brennende jord, Tiden

Oversettelser

• 1950: Benedetto Croce: Essays, Cappelen
• 1951: Olaf Swenson: Som trader i Sibir, Gyldendal
• 1954: Mario Soldati: Middag med kommandøren, Gyldendal
• Jorge Amado: Strandens herrer (roman), Ny dag
• 1955: Odette Ferry: Prinsesse på vift, Gyldendal
• 1955: Martha Martin: Kjære lille lys : en mors kamp i villmarken, Gyldendal
• 1955: Philippe de Pirey: Kamerat i helvete, Tiden
• 1956: Vicki Baum: Bli min, Nasjonalforlaget
• 1958: Vicki Baum: Egoisten, Nasjonalforlaget
• 1958: Sven Stolpe: Paris : en bok i farger om byenes by, Tiden
• 1961: Martha Martin: Mer enn livet, Nasjonalforlaget

• Krigens penn av Sigrun Slapgard, Gyldendal (2002) ISBN 978-82-053-1597-6

• Nordahl Grieg i Spania : Noen personlige minner - Minneord om Nordahl Grieg hos NKP Midt-Norge