Liancourtøyene

Liancourtøyene
Dokdo, Takeshima
Geografi
Plassering		Japanhavet
Antall øyer		90
Større øyer		2
Areal		0,18745 km²
Høyeste punkt		– (169 moh.)
Administrasjon
Land		Sør-Korea 1
Demografi
Befolkning		34
Befolkningstetthet		181,38 innb./km²
Posisjon
Liancourt-øyene 37°14′30″N 131°52′00″Ø
Liancourtøyene på Commons 1Japan gjør krav på øyene

Liancourtøyene, eller Liancourtskjærene (koreansk: Dokdo (독도), japansk: Takeshima (竹島)), er en liten ubebodd øygruppe 215 km øst for Koreahalvøya, beliggende i Japanhavet. Administrativt er øygruppen en del av fylket Ulleung i provinsen Nord-Gyeongsang i Sør-Korea. Fylket består av 44 øyer hvorav fire er bebodde. Liancourtøyene er ubebodd, men sørkoreansk kystvakt har siden 1954 vært stasjonert på øyene.

Dokdo er et politisk omstridt område^[1] tross sin beskjedne størrelse på 187,450 m² fordelt på 90 øyer holmer og skjær, hvorav 37 ligger over flomålet. Japan gjør krav på området som klassifiseres som en del av Okinoshima i prefekturet Shimane. Årsaken til stridighetene kan være at området antas å være rikt på naturressurser, ikke bare fiske, men også naturgass.^[2]

Dokdo eller Tokto (독도/獨島) betyr bokstavelig talt «den øde øya», mens Takeshima (竹島) betyr «bambusøya».^[3]

Det fransk-britiske navnet Liancourt Rocks avledes av navnet på det franske hvalskipet Le Liancourt som var nær ved å synke i møte med øyene i 1849.^[4] Dette navnet er utstrakt brukt internasjonalt og av nøytrale kommentatorer gitt disputten rundt suverenitet over øyene. Både det koreanske^[5] og det japanske^[6] navnet har variert over tid, og dette har kulminert i dagens politiske betente tema.

Liancourtøyene ligger 37°14'45"N og 131°52'30"E, vel 49 nautiske mil fra den koreanske øya Ulleung-do og 86 nautiske mil fra de japanske Okiøyene. Øygruppen består av to store klippeøyer foruten mange små. De to største øyene, kjent på koreansk som Seodo (서도/西島, «Vestøya») og Dongdo (동도/東島, «Østøya»), Otokojima (おとこじま/男島, «Mannøya») og Onnajima (おんなじま/女島, «Kvinneøya») på japansk, reiser seg henholdsvis 174 og 100 meter i været og avstanden mellom dem er vel 200 meter.

Øyene er kjent for sitt rike fugleliv, mens plantelivet er heller beskjedent.

Øya beskrives av flere historiske kilder. I det 15. århundre under det koreanske kongedømmet Joseon (1392–1910) ble øya kalt for Usando, mens dagens koreanske navn på øya kommer fra et navnebytte i 1883.

Inntil tidlig i det sjette århundre ble både Dokdo og Ulleungdo kalt for Usan-guk («Usan-landet»). Koreanerne har sett på klippen som koreansk siden år 512. At øya er koreansk bekreftes av flere skriftlige kilder, blant annet i bokverket Samguksagi («De tre kongedømmers historie») fra 1145.

Den første japanske kilden som omtaler Dokdo er «Onshu shicho goki» («Hva som ble sett eller hørt om Onshu») publisert i 1667. Her beskrives det at Dokdo og Ulleungdo er en del av territoriet tilhørende kongedømmet Goryeo (918-1392) og at øya Okishima er Japans nordvestligste grense. «The Sankoku setsujo chizu» («kart over de tre nasjoner») som ble laget av den japanske skolemester Kohei Hayashi i 1785, viser Korea og Japan i to ulike farger. Her vises det tydelig at både Dokdo og Ulleungdo er markert med samme farge som Koreahalvøya selv. Samtidige japanske militærkart viser det samme.

Den første militære trefning på øya skal ha skjedd i 1592 da japanske sjøfolk gikk i land, men ble jaget på sjøen igjen av koreanske marinefartøyer.

Japan okkuperte Korea i 1910 og holdt landet som lydrike fram til 15. august 1945 da de japanske styrker i Korea overgav seg, henholdsvis til sovjetiske styrker nord for den 38. breddegrad og til USA sør for den samme. Som en del av betingelsene for overgivelse krevde de allierte at øyene ikke lenger skulle anses som en del av Japan.

Japan krevde eierskap til Dokdo 28. januar 1952 som en protest mot den nye grensedragningen mellom de to nasjonene etter andre verdenskrig. Japan mener fredsavtalen fra 1951 med USA åpner for at Dokdo tilhører landet. Siden 1954 har den sørkoreanske marinen vært stasjonert på Dokdo for å opprettholde Sør-Koreas eiendomsrett med blant annet et fyrtårn og landingsplass for helikopter.

Øyene har ikke bare en symbolsk verdi, men også en økonomisk. Rike fiskefelter tilfaller den nasjonen som kontrollerer klippene i havet. Øyene ligger midt i et område der Sør-Korea og Japans 200 mils økonomiske soner overlapper hverandre. 12-mils sonen rundt Dokdo er derfor regnet som verdifull. Japanske fiskebåter unngår imidlertid denne, men fisker ellers innenfor Sør-Koreas 200-mils sone der denne overlapper Japans.

19. april 2006 sendte Japan to havforskningsfartøy til øyene for å kartlegge naturressurser i området uten først å ha varslet de sørkoreanske myndighetene. Sør-Korea svarte med å sende 18 kystvaktfartøy til området og advarte Japan mot å gjennomføre sine planer. Den sørkoreanske utenriksminister Ban Ki-moon understreket at Seoul var forberedt på et hvert scenario, noe som har fått enkelte sørkoreanske kommentatorer til å spekulere i at den sørkoreanske marinen kunne komme til å anholde de to japanske skipene.

Mens Sør-Korea mener at Japan må ha innhentet en koreansk tillatelse for at en undersøkelse skal kunne finne sted, mener en fra japansk side at dette ikke er nødvendig fordi undersøkelsen skjer i japansk farvann.

19. april rapporterte The Korea Times at en fra sørkoreansk side så det japanske utspillet som et forsøk på å bringe eiendomsretten til øyene til internasjonale domstoler.

20. april avviste sørkoreanske myndigheter at saken hadde noe i en internasjonal domstol å gjøre. Japanske myndigheter har fortalt at de to fartøyene ikke vil nå øyene i dag, men vil følge sin opprinnelige plan dersom det ikke kommer en diplomatisk løsning mellom de to nasjonene.

• (mul) Offisielt nettsted
• (en) Liancourt Rocks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Takeshima (japansk nettsted)
• (en) Dokdo Research Institute (koreansk nettsted)