Leo I (keiser)

Leo Flavius Valerius Leo
Født		401 Trakia
Død		3. februar 474 Konstantinopel døde av dysenteri
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Romersk senator bysantinsk keiser (457–474)
Ektefelle		Verina
Barn		Ariadne Leontia Porphyrogenita
Nasjonalitet		Østromerriket
Regjerte		9. februar 457- 18. januar 474
Dynasti		Det leoninske dynasti
Forgjenger		Markian
Etterfølger		Leo II
Leo I på Commons Se også liste over østromerske keisere

Leo I (Latin: Flavius Valerius Leo Augustus), Leo den store, født 401, død 18. januar 474, var keiser i Østromerriket fra 457 til 474. Han var født i Dacia Aureliana ved Trakia og var også kjent som «Leo Trakieren» (gresk: Λέων Α' ὁ Θρᾷξ). Han styrte det østromerske keiserriket i nesten 20 år og viste seg som en kompetent leder. Han la politiske og militære planer for å forsvare territorier og holde dem under romersk kontroll under Vestromerrikets kollaps. Han var også den av de østromerske keiserne som innførte gresk som offisielt språk i stedet for latin.^[1]

Han er æret som helgen i den ortodokse kirke med festdag 20. januar.^[2]

Han ble født som Leo Marcellus i provinsen Trakia eller Dacia Aurelania i 401 i en romersk familie.^[3] Han gjorde karriere i den romerske hæren og fikk etter hvert tittelen comes, en høy tittel for betrodde medarbeidere ved det bysantinske hoffet. Leo var den siste av flere keisere som ble plassert på tronen av den mektige Aspar alaneren som var øverstkommanderende for hæren, og som trodde at Leo kunne bli en enkel marionett for ham selv. I stedet ble Leo mer og mer selvstendig og opptrådte uavhengig av Aspar. Dette førte til spenning som kulminerte med drapet på Aspar.

Leo ble kronet til keiser den 7. februar 457^[4][5] og var den første som ble kronet av Den økumeniske patriark av Konstantinopel som på det tidspunkt var patriark Anatolios av Konstantinopel.^[6] Leo I inngikk en allianse med Isauria og kunne dermed kvitte seg med den mektige Aspar. Prisen for denne alliansen var at Leos datter Ariadne måtte gifte seg med Tarasicodissa (Tarasis), lederen for isaurierne, og han ble senere (i 474) keiser under navnet Zenon. Det pågikk lenge en maktkamp mellom isaurierne og grupperingen rundt general Aspar, og kampen kulminerte med et kuppforsøk fra Aspar og hans sønn Ardaburs side i 471. Kuppforsøket mislyktes, og både Aspar og Ardabur ble drept av Leos menn.^[7]

Leo fikk tilnavnet «den store», men dette ble nok gitt ham mer som en anerkjennelse av hans ortodokse og helhjertede kristentro enn av hans politiske og strategiske betydning.^[8] Han gjorde flere feilvurderinger i det maktpolitiske spillet i folkevandringstiden og han var vitne til Vestromerrikets endelige fall i sin regjeringstid etter at en østromersk flåtestyrke var blitt beseiret av vandalene under sin leder Gaiserik i 468. Vandalene hadde erobret Roma i 455.^[8]

Leo døde av dysenteri den 18. januar 474, 73 år gammel. Han hadde da noe overraskende utnevnt sin sju år gamle dattersønn Leo II, og ikke Leos far Zenon, til sin etterfølger. Leo II døde imidlertid etter bare ni måneder og ble etterfulgt av Zenon.

Leo og Verina hadde tre barn. Deres eldste datter Ariadne ble født like før keiser Markian døde i 457.^[9] Ariadne hadde også en yngre søster Leontia som ble forlovet med Patricius, sønnen til den germanske generalen og patrisieren Aspar. Forlovelsen ble sannsynligvis hevet da Aspar og en annen av hans sønner, Ardabur, ble drept av Leo I i 471. Leontia ble i stedet gift med Markian, en sønn av den vestromerske keiser Anthemius og Aelia Marcia Euphemia. Leontia og Markian ledet et mislykket opprør mot keiser Zenon i 478-479. Etter nederlaget ble de sendt i eksil til Isauria.^[10]

En sønn ble født i 463, men han døde fem måneder gammel. De eneste kildene om ham er et horoskop utarbeidet av den egyptiske astrologen Rhetorius og en hagiografi av munken Daniel the Stylite.^[10]

Den georgiske krønike fra 1300-tallet har notert et ekteskap mellom kong Vakhtang I av Iberia og prinsesse Helena av Bysants. Denne Helena er identifisert som datter av forgjengeren til keiser Zenon, sannsynligvis Leo I.^[11] Dette er i så fall Leos tredje datter. Cyril Toumanoff har hevdet at disse hadde to barn, Mithridates av Iberia og Leo av Iberia. Denne Leo var far til prins Guaram I av Iberia, men genealogien er nokså usikker.

• Wickham, Chris (2009). The Inheritance of Rome. Penguin Books Ltd. ISBN 978-0-670-02098-0. 
• «De Imperatoribus Romanis, Leo I, (Hugh Elton)». Besøkt 08.01.2018. 
• «Antiochian Orthodox Christian Archdiocese of North America». Besøkt 08.01.2018. 
• Friell, Gerard (1998). The Rome That Did Not Fall: The Survival of the East in the Fifth Century. London: Taylor & Francis. ISBN 978-0-415-15403-1. 
• Thompson,Edward A. (1973). Encyclopædia Britannica. 13. Encyclopædia Britannica Inc. 
• Bury, John Bagnell (1958). History of the Later Roman Empire: From the death of Theodosius I to the death of Justinian. 1. Dover Publications. ISBN 978-0-486-20398-0. 
• Gibbon, Edward (1776). The Decline and Fall of the Roman Empire. 1. 
• «Encyclopædia Britannica, Flavius Ardaburius Aspar». Arkivert fra originalen 3. november 2013. Besøkt 09.01.2018. 
• Norwich, John Julius (1997). Bysants’ historie. Oslo: Pax Forlag A/S. ISBN 82-530-1912-2. 
• «Leo I i The Prosopography of the Later Roman Empire». Besøkt 8. januar 2018. 
• «The Georgian Chonicles, ovs. av Robert Bedrosian». Besøkt 08.01.2018. 

• Ostrogorsky, George (1956). History of the Byzantine State. Oxford: Basil Blackwell. 
• Meyendorff, John (1989). Imperial unity and Christian divisions: The Church 450-680 A.D. The Church in history. 2. Crestwood, New York: St. Vladimir's Seminary Press. ISBN 978-0-88-141056-3. 
• Williams, Stephen; Friell, Gerard (1999). The Rome that Did Not Fall The Survival of the East in the Fifth Century. Routledge Press. ISBN 0-415-15403-0. 

• Leo I, Livius.org

Østromersk keiser
Leoninske dynasti
Forgjenger: Markian	457–474	Etterfølger: Leo II
Østromerriket