LSD

LSD

Systematisk (IUPAC)-navn
(6aR,9R)-N,N-Dietyl-7-metyl-4,6,6a,7,8,9- hexahydroindolo-[4,3-fg]quinolin-9-karboxamid
Identifikatorer
CAS-nummer		50-37-3
ATC-nummer
PubChem		5761
DrugBank		DB04829
ChemSpider		5558
Kjemiske data
Formel		C₂₀H₂₅N₃O
Molmasse		323,199762 g/mol
SMILES		CCN(CC)C(=O)C1CN(C2CC3=CNC4=CC=CC(=C34)C2=C1)C
Fysiske data
Smeltepunkt		80 °C
Farmakokinetiske data
Metabolisme		lever
Halveringstid		3 timer
Utskilling		urin
Terapeutiske data
Lovlig status		(NO)
Klassifisering		Tryptamin
Virkningsmekanisme		Binder seg til serotonin, nøyaktig mekanisme; Ikke kjent

Lysergsyredietylamid (LSD), også kjent som syre, er et psykedelisk rusmiddel. LSD er smakløst, luktfritt, ugiftig og ikke-fysisk-avhengighetsskapende.^[1][2]

Kjemisk ligner LSD på lysergsyreamid (LSA), som finnes i frø fra arter av vindelblomster (Ipomoea tricolor, «tlitliltzin»; Rivea corymbosa, «ololiuhqui») som har vært tradisjonelt brukt blant urfolk i Amerika.^[3] LSD har lignende effekt på bevisstheten som plantebaserte psykedelika som meskalin (peyote og san pedro kaktus), psilocybin (psilocybinsopper), og dimetyltryptamin (DMT; ayahuasca), med tradisjonell sjamanistisk og religiøs bruk.^[4]

LSD ble første gang syntetisert i 1938 av Albert Hofmann på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz i Basel, Sveits. I 1935 startet Hofmann å undersøke alkaloidene i meldrøye, for å utvikle legemidler.^[5] Tre år senere, i 1938, syntetiserte han for første gang LSD fra lysergsyre, og ga stoffet betegnelsen LSD-25 da det var det 25. stoffet i en rekke lysergsyre-amider.^[6] En rekke eksperimenter ble utført av Sandoz, og det så ut til å ha påvirkning på noen dyr, men stoffet virket ikke interessant nok for videre undersøkelser. I 1943 fikk Hofmann det han selv beskriver som en rar følelse av at det ville være verdifullt å undersøke stoffet nærmere. Han syntetiserte da LSD på nytt. 16. april 1943, underveis i prosessen med å syntetisere stoffet, klarte han trolig å innta en svært liten mengde av stoffet.^[5] Han avbrøt arbeidet og reiste hjem da han opplevet det han beskrev som en bemerkelsesverdig rastløshet og en svak svimmelhet. Hjemme utviklet opplevelsen seg til en drømmeaktig tilstand med en intens stimulering av fantasien, og med lukkede øyne så han levende, kaleidoskopiske bilder.^[6]

Det viste seg at LSD er usedvanlig potent, og de psykologiske effektene av LSD vakte hurtig stor interesse i ulike forskningsmiljøer.^[7][8] I 1947 begynte Sandoz å distribuere LSD under navnet Delysid.^[8]

LSD ble i 1950-, 1960- og 1970-årene utprøvd i ulike former for psykiatrisk behandling i mange land,^[9] blant annet ved Modum Bads Nervesanatorium^[10] og Statens Klinikk for Narkomane.^[11]

Etterretningsorganisasjoner, spesielt i USA, England og Sovjetunionen, gjennomførte en lang rekke forsøk med LSD og andre psykoaktive substanser, for å bedømme deres potensial som sannhetsserum, uten å oppnå de ønskede resultatene.^[12] For eksempel forsøkte det amerikanske CIA, særlig gjennom det hemmelige programmet MKULTRA som ble ledet av kjemikeren Sidney Gottlieb, å finne stoffer og utvikle metoder for tankekontroll på 1950- og 1960-tallet til bruk i den kalde krigen mot kommunismen.^[13] Gottlieb hadde særlig tro på LSD, innførte stoffet til USA, spredte det i ulike miljøer og forårsaket dermed indirekte av LSD bruken i motkulturelle bevegelser på 1960-tallet.^[13]

Intellektuelle og mystikere som Gordon Wasson og Aldous Huxley sammenliknet LSD-opplevelsen med transetilstander utviklet i sjamanistiske og mystiske religiøse tradisjoner gjennom bruk av naturlige bevissthetsendrende stoffer som psilocybin, peyote og yage med flere. Psykiateren Humphrey Osmond innførte begrepet psykedelisk («sinnsmanifesterende») for å betegne denne gruppen av stoffer. Han mente betegnelsen «hallusinogen» var uegnet, siden psykedeliske stoffer vanligvis ikke fremkaller hallusinasjoner.^[9]

På Harvard-universitetet utviklet psykologen Timothy Leary og hans medarbeidere et prosjekt for bruk av LSD og psilocybin til å helbrede ulike psykologiske forstyrrelser. Da det ble avdekket at Leary og hans medarbeidere brukte stoffene sammen med studenter og andre i selskapelig sammenheng, stanset universitetet LSD-prosjektet i 1963. Leary og to andre forskere ble avskjediget og fortsatte sine eksperimenter på egenhånd. De tok i økende grad religiøse begreper og tilnærminger i bruk; blant annet ble det utgitt flere veiledninger i bruk av psykedeliske stoffer basert på buddhistiske og hinduiske skrifter.

Gruppen The Merry Pranksters, under ledelse av forfatteren Ken Kesey, arrangerte i perioden 1964–67 en rekke fester kalt acid tests («syreprøver») i California.^[14] Disse festene hadde stor innflytelse på framveksten av hippiekulturen i San Francisco og dens spredning til resten av verden.^[14]

I løpet av 1960-årene ble LSD populært blant kunstnere og bohemer i mange amerikanske byer. Det ble utviklet nye kunstneriske former under innflytelse av LSD som har hatt stor utvikling på kulturlivet over hele verden. Spesielt innen populærmusikken har mange utøvere endret sine uttrykk betydelig etter å ha tatt LSD. Blant artister som har hatt nytte av psykedelika i sine musikk er The Beatles, The Doors, The Grateful Dead, Jimi Hendrix, Jefferson Airplane, Pink Floyd, Neil Young, Bob Dylan og de fleste andre kjente utøvere fra 1960- og 1970-årene.^[14] Også innen malerkunst, litteratur, teater og andre kunstuttrykk har innflytelsen fra de psykedeliske stoffene vært betydelig.

I de gryende datamiljøene rundt San Francisco brukte mange LSD, og mange viktige utviklinger av datateknologi tilskrives innsikt oppnådd under LSD-innflytelse. Det samme gjelder oppdagelsen av DNA-strukturen.^{[trenger referanse]} Apple-grunnleggeren Steve Jobs beskrev sin erfaring som en av de mest dyptgripende opplevelsene i sitt liv.^[15]

Bruk av psykedelika er like populært idag som det var i 1960 og 1970-årene.^[15] Statistikk viser at i USA har over 17 % av den voksne befolkningen i alderen 21 til 64 år prøvd LSD eller andre psykedeliske rusmidler.^[16]

LSD inntas som regel oralt, vanligvis opptatt i en papirlapp, sukkerbit, gelatin, eller væske. En vanlig dose LSD er på 50 til 200 mikrogram.

Effekten av LSD kan variere kraftig avhengig av faktorer som tidligere erfaring, innstilling, og miljø så vel som dosestyrken. Under effekten kan LSD føre til forvirring og perioder med sterk angst. Om man er i velkjente, trygge og komfortable omgivelser, unngår alkohol og andre rusmidler, er forberedt, uthvilt og godt informert om effektene av psykedeliske stoffer, så øker sannsynligheten for en berikende opplevelse.

Effekten av LSD varer i mellom 8 og 14 timer.

LSD gir ofte en opplevelse av forsterking eller endring av følelser, sanser, minner og bevissthet. LSD kan gi nye sanseopplevelser som bevegende geometriske mønstre, spor etter gjenstander i bevegelse, og skarpe farger. LSD forårsaker vanligvis ikke hallusinasjoner, men snarere illusjoner og livaktige dagdrømlignende fantasier hvor ordinære gjenstander og erfaringer inntar en ny form eller mening. Større doser kan føre til synestesi.

Kroppslige effekter av LSD er milde og inkluderer store pupiller, nedsatt appetitt, kvalme, og svak økning i blodtrykk og kroppstemperatur.^[18]

Sterk eller total toleranse til LSD utvikles etter to til tre dagers bruk og forsvinner etter tre dager uten bruk.^[18]

LSD blir syntetisk fremstilt av lysergsyre fra meldrøye, en sopp som vokser på korn. LSD er følsomt for oksygen, ultrafiolett stråling og klor, særlig i blanding (men stoffet kan beholde virkningen i flere år om det holdes unna lys og fukt på lave temperaturer).

LSD påvirker i liten eller ingen grad biologiske reseptorer som regulerer vitale funksjoner.^[1] Det finnes ingen dokumenterte dødsfall på grunn av LSD-overdoser.^[1][18]

LSD er kroppslig veltolerert og fører ikke til skader på hjernen eller kroppen.^[1][18]

Ifølge EMCDDA er «seriøse bivirkninger eller dødsfall grunnet ulykker eller selvmord under effekten av LSD ekstremt sjelden.»^[2] Ifølge USAs trafikkadministrasjon er «tilfeller av LSD-påvirket kjøring ekstremt sjeldne.»^[21]

Det er ikke dokumentert at bruk av LSD eller andre psykedelika fører til nevropsykologiske problemer.^[22] Bruk av LSD fører ikke til schizofreni,^[2][23][24] men LSD kan utløse symptomer hos pasienter med schizofreni.^[25]

LSD og andre psykedeliske substanser er ikke kjent å skape avhengighet, tvangsmessig bruk, eller abstinenssymptomer.^[1][2]

Flere internasjonale ekspertpaneler har rangert LSD som mindre skadelig for den enkelte bruker og samfunnet enn alkohol, tobakk og en rekke andre vanlige rusmidler.^{[26][27][28][29][30]}

LSD er blitt brukt i behandling av psykiske lidelser og alkoholisme. Forskere ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet foretok i 2012 en metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier og fant at pasientene som fikk LSD hadde en signifikant reduksjon i alkoholmisbruk som varte i seks måneder etter en enkelt dose med LSD. Det viste seg at pasientene som fikk en full dose med LSD kom best ut i samtlige studier.^[31][32][33] Per 2013 pågikk det behandlingsstudier med det LSD-lignende stoffet psilocybin for alkohol-^[34] og nikotinavhengighet.^[35] LSD har blitt brukt i behandling av en rekke psykiske lidelser.^{[36][37][38][39]}

Et av stoffene det knytter seg stor interesse til er såkalt 2-Bromo-LSD, også betegnet som BOL-148. Det kan kalles et raffinert derivat og hevdes ikke å gi den hallusinerende effekten som psilocybin gir, men det er fortsatt ikke avsluttet noen større studie av dette virkestoffet.^[40] Det pågikk imidlertid i 2018 en studie i regi av det amerikanske forsvaret, med tanke på behandling av blant annet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og klasehodepine.^[41]

LSD har vært plassert i «Schedule I» (P-I) i FNs psykotropkonvensjon siden 1971, det betyr at medlemsland kun skal tillate bruk av LSD til medisinske og vitenskapelig formål. I Norge står LSD oppført på narkotikalisten. Patentet på LSD utløp i 1963.^[8] LSD er et legemiddel uten markedsføringstillatelse, det vil si at det kan kun brukes på registreringsfritak etter spesiell tillatelse fra Statens legemiddelverk.

• Erika Dyck (2008) Psychedelic Psychiatry: LSD from Clinic to Campus. Johns Hopkins University Press ISBN 0801889944
• Leigh A. Henderson and William J. Glass (1998) LSD: Still With Us After All These Years: Based on the National Institute of Drug Abuse Studies on the Resurgence of Contemporary LSD Use. Jossey-Bass ISBN 0787943797
• Martin A. Lee and Bruce Shlain (1994) Acid Dreams: The Complete Social History of LSD. Grove Press ISBN 0802130623
• Albert Hoffmann (1980) LSD – My Problem Child. New York, McGraw-Hill ISBN 0-07-029325-2 [1] Arkivert 15. desember 2017 hos Wayback Machine.
• Jay Stevens (1987) Storming Heaven. LSD and the American Dream. New York, Grove Press. ISBN 0-8021-3587-0
• Aldous Huxley (1974 [1954]) Erkjennelsens porter. Oslo. Cappelens Upopulære skrifter. [2] Arkivert 15. mai 2008 hos Wayback Machine.
• Dennis McNally (2002) A Long Strange Trip. London, Corgi Books ISBN 0-552-77094-9
• William Braden (1967) The Private Sea – LSD and the Search for God. Chicago, Braden Books [3] Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.
• Silje Davidsen og Trine Rogg Korsvik (2007) Hippielegen. Jan Greves psykedeliske kamp mot autoritetene. s 74 ff i Førland og Korsvik (red) 1968 – opprør og motkultur på norsk Oslo, Pax Forlag ISBN 82-530-2928-4

• Enteogen
• Psykedelisk krise
• Psykoaktivt stoff