Oz (magasin)

Oz var et tidsskrift som første ble utgitt som et satirisk humormagasin i Sydney i Australia mellom 1963 og 1969, og i sin andre og mer kjente inkarnasjon ble det et motkulturelt undergrunnsmagasin i London mellom 1967 og 1973. Oz var en del av den britiske og internasjonale undergrunnspresse, slik Gateavisa var det norske motstykket, og representerte en udefinerbar venstrepolitisk kritikk hvor humor var et virkemiddel. Oz ble involvert i to store mediaomtalte rettssaker, en i Australia i 1964 og den andre i England i 1971. Ved begge tilfeller ble magasinets redaktører frikjente i appellretten etter å ha blitt funnet skyldig og dømt til harde fengselsstraffer.

Den sentrale redaktøren gjennom magasinets levetid var Richard Neville. Medredaktører av den australske utgaven var Richard Walsh og Martin Sharp. I den engelske utgaven i London var Jim Anderson og senere også Felix Dennis medredaktører. En film kalt Hippie Hippie Shake med Cillian Murphy i hovedrollen, basert på Nevilles memoarer, vil bli satt opp på kinoene i 2010.^[1]

Det opprinnelig australske redaksjonen besto av universitetsstudentene Neville, Walsh, Sharp og Peter Grose med tidlig bidrag fra den senere kunstkritiker og kunsthistoriker Robert Hughes. Både Neville, Walsh og Sharp hadde tidligere vært involvert i redigering av studentblader. Oz var inspirert av de britiske magasinene New Statesman, Private Eye og den radikale standupen til Lenny Bruce, og bladet skulle være et «magasin av dissenter» eller et talerør for mindretallets og avvikende meninger. Den første utgaven, utgitt treffende på 1. april i 1963 førte til en sensasjon da bladet var en parodi av The Sydney Morning (og faktisk trykket på The Heralds eget trykkeri). Førstesiden, som var gjort identisk med The Herald, hadde hovedoppslag om at broen over Sidney, Sydney Harbour Bridge, hadde kollapset. I de påfølgende utgavene, og som i de senere utgavene i London, var Oz nyskapende i å skrive om den gang ømtålige emner som sensur, homofili, abort, politibrutalitet, den australske regjeringens rasistiske «et hvitt Australia»-politikk, og Australias deltagelse i Vietnamkrigen, foruten også å drive satire av offentlige personer opp til statsminister Robert Menzies.

To numre fra de første årene var særlig kontroversielle. Ett var et satirisk dikt av Martin Sharp om Sidneys unge subkultur kalt «The Word Flashed Around The Arms»; og det andre var omslagsfotoet på #16 som avbildet Neville og andre som tilsynelatende urinerte i en kjent veggfontene, som var skapt av skulptøren Tom Bass, og som var plassert i gatefasaden til Sidney-kontorene til shippingfirmaet P&O og hadde nylig blitt avdekket av statsminister Menzies.

I både første og andre tilfelle endte redaktørene i retten anklaget for uanstendighet. Både omslaget av fontenen og Sharps dikt var anklagepunkter, men også andre saker fra bladet ble trykket fram. I den første rettssaken erklærte de tre redaktørene seg skyldige på råd fra sin advokat. Da de ble anklaget for uanstendighet for andre gang, det faktum at de hadde en tidligere domfellelse gjorde anklagen mer alvorlig, og på grunn av den åpenbare fordomsfulle og hatske høringen av saken fra dommeren, Gerald Locke, SM, ble de tre dømt til fengsel og straffarbeid.

Saken førte til en storm av protester og strid, og domfellelsen ble omgjort i appellretten hovedsakelig, som den tilsvarende engelske rettssaken senere, at Locke hadde feilinformert juryen og kommet med uttalelser som senere ble bedømt som skadelig for forsvarets sak.

Oz gjorde flere undersøkelser av de mørke og dystre forholdene i Sydneys underverden. En omtalt artikkel avdekket de illegale abortvirksomhetene som florerte i Sidney da abort var forbudt på denne tiden, unntatt i ekstreme tilfeller. Og det var antatt at korrupt politi drev lukrativ beskyttelse av deler av den ulovlige virksomheten.

I 1965 hadde Oz’ redaktør Richard Neville et nært møte med Sydneys påståtte «Mr. Big» innenfor organisert kriminalitet, Lennie McPherson, en notorisk kriminell som på denne tiden var på veg til å bli Sydneys mektigste person i underverdenen, delvis takket være systematisk henrettelser av rivalene. Det samme året publiserte Oz en artikkel om Sydneys underverden basert på informasjon fra to lokale journalister, inkludert en liste på de topp 20 største kriminelle og hvor navnet for førsteplassen var bevisst utelatt. Andreplassen var gitt til «Len» (= Lennie McPherson), beskrevet som en «fizz-gig», det vil si en politiinformant. Kort tid etter utgivelsen fikk Neville besøk hjemme av McPerson, tilsynelatende for å finne ut om redaktøren representerte en rivaliserende bande, men han gjorde det klart at han mislikte sterkt å bli nevnt som politityster.^[2]

Listen skal også ha spilt en rolle i mordet på Jacky Steel, en annen kriminell fra Sydney, som ble skutt ned i Woollahara i november 1965. Steel — som hadde forsøkt å overta et beskyttelsesopplegg kontrollert av McPherson — overlevde i nesten måned før han døde, og greide å fortelle myndighetene at McPeherson hadde beordret hans henrettelse ettersom Steel hadde kjøpt flere kopier av Oz for å more seg over det faktum at McPherson ikke var nummer 1. Oz avslørte dette i et påfølgende nummer som inneholdt utdrag fra et konfidensielt møte med Sydneys detektiver som hadde lekket til magasinet fra en kilde i underverden.

I 1966 flyttet Sharp og Neville til London og Walsh begynte igjen å studere på universitet, skjønt han holdt samtidig liv i en redusert utgave av Ox fram til 1969. På 1970-tallet redigerte han magasinet POL og Nation Review, og ble senere administrerende direktør for det ledende mediaselskapet Australian Consolidated Press, eid av Kerry Packer.

På slutten av 1966 flyttet Neville og Sharp til Storbritannia og tidlig i 1967 sammen med en kompis fra Australia, Jim Anderson, grunnla de en London-utgave av Oz. Bidragsytere omfattet Germaine Greer, kunstner og filmmaker Philippe Mora, fotograf Robert Whitaker, journalist Lillian Roxon, tegneserietegner Michael Leunig, foruten også Angelo Quattrocchi, Barney Bubbles og David Widgery.

Med tilgang til nye trykkemedier, inkludert metallisk folier, ny fluorescerende sverte og større fleksibilitet i layout og formgivning ved trykking i offset kom Sharps kunstneriske dyktighet til sin rett og Oz ble i løpet av kort tid et av de mest visuelle og spennende trykksaker i samtiden. Mange utgaver av Oz omfattet blendende psykedeliske plakater som kunne brettes ut eller rives ut. Disse var gjort av Sharp eller av Londons designduo Hapshash and the Coloured Coat (Michael English og Nigel Waymouth) og andre. Plakatene ble like raskt ettertraktet og samleobjekter og koster i dag store summer. Den grafiske utgaven «Magic Theatre» (Oz #16), redigert av Sharp og Mora, har blitt beskrevet av den britiske forfatteren Jonathon Green som «uten tvil den største bragd innenfor hele den britiske undergrunnspressen». I løpet av denne perioden gjorde Sharp også to psykedeliske plateomslag for rockegruppene Cream, Disraeli Gears og Wheels Of Fire

Gradvis drev Sharp vekk fra magasinet i løpet av 1968 grunnet sine mange andre oppdrag og interesseområder. En ung mann fra London, Felix Dennis, som tidligere hadde vært gateselger av bladet, ble etter hvert ny partner av Neville og Anderson. Magasinet gjorde etablissementet jevnlig rasende med en rekke venstreorienterte og respektløse artikler om Vietnamkrigen og antikrigsbevegelsen, diskusjoner om narkotika, sex og alternative livsstiler, og pågående politiske artikler som eksempelvis magasinet avsløringer av tortur av borgere under styret til militærjunta i Hellas.

I 1970 hadde Oz blitt kritisert for at bladet hadde mistet kontakten med de unge, og redaktørene hadde da en notis hvor de inviterte «skolebarn» til å redigere et nummer. Muligheten ble tatt opp av rundt 20 elever fra videregående skole, blant annet Charles Shaar Murray og Deyan Sudjic. Disse ble sluppet løs på Oz #28 for mai 1970, en utgave som ble kjent som «Schoolkids OZ». Denne betegnelsen ble misforstått da det ble forstått slik at utgaven var ment for barn, ikke av barn. En av artiklene som oppsto på grunn av dette samarbeidet var en meget seksualisert utgave av Bjørnen Rupert, en populær tegneserie for barn. Parodien ble gjort av den 15 rå gamle Vivian Berger som hadde limt hodet til Rupert på en av figurene til en seksuell tegneserie av amerikaneren Robert Crumb. De fleste bidragsyterne var private skoler og humoren var hovedsakelig en forlengelse av den kjente type som ble utgitt i skoleaviser.

Oz var en av flere undergrunnsbladet som ble mål for en egen politiavdeling, Obscene Publications Squad, og kontorene til Oz hadde blitt ransaket ved politirassia flere ganger, men forbindelsen skolebarn og det som ble sett på som «uanstendig” materiale» ble grunnlaget for søksmålet om uanstendighet i 1971. Til en viss grad var det en gjentagelse av den tilsvarende rettssaken i Sydney hvor bevisføringen og rettledningen av juryen hadde et opplagt mål å sikre en dom, men den britiske rettssaken var gitt en langt mer farlig vri ettersom påtalemakten benyttet seg av en arkaisk anklage mot Neville, Dennis and Anderson — «Konspirasjon for å korrumpere offentlig moral» — noe som i teorien kunne medføre ubegrenset straff.

Forsvarets advokat, John Mortimer, QC, annonserte ved begynnelsen av rettssaken at «saken står ved vegkrysset til vår frihet, grensene for vår frihet til å tenke og tegne og skrive hva vi ønsker».^[3] For forsvaret var dette av særlig betydning behandlingen av dissens (meningsforskjell) og dissentere, om kontroller av ideer og undertrykkelsen av informasjon om sosial motstand som ble kommunisert av Oz i utgave nummer 28. Anklagene som ble lest høyt i kriminalretten hevdet at «[de tiltalte] konspirerte med bestemte andre unge personer for å produsere et magasin som inneholdt uanstendige, utuktig, usømmelig og seksuelt perverterte artikler, tegneserier og tegninger som med hensikt fordervet og korrumperte moralen til barn og andre unge personer og å hisse opp og inngi i deres sinn vellystige og perverse ideer».^[4] I henhold til herr Brian Learys anklage «handlet det om homoseksualitet, lesbiskhet, sadisme, perverse seksuelle praksiser og narkotika.»^[4]

Dennis og Anderson ble forsvart av advokat og skuespillerforfatter John Mortimer (skaperen av TV-serien Rumpole of the Bailey) med assistanse fra den australske advokaten Geoffrey Robertson. Neville representerte seg selv.

Rettssaken førte til stor oppmerksomhet for et vidtrekkende publikum. John Lennon og Yoko Ono deltok i en protestmarsj mot rettforfølgelsen og organiserte innspillingen av sangen «God Save Us», spilt av en gruppe satt sammen for anledningen kalt Elastic Oz Band for å skaffe midler for forsvaret og gi økt oppmerksomhet. Lennon forklarte hvorfor sangens tittel ble endret fra "«God Save Oz»" til «God Save Us»:^[5]

Først av alt skrev vi «God Save Oz», skjønner du, «God save Oz from it all», men deretter besluttet vi at de ikke riktig skjønte hva vi snakket om i Amerika, så vi endret det tilbake til «Us».

«God Save Us» ble på demoen sunget av Lennon, men førstestemmen på innspillingen var Bill Elliot av kontraktmessige grunner. «God Save Us»/«Do The Oz» ble utgitt på The Beatles' platemerke Apple Records. Lennons opprinnelige demo ble utgitt i 1998 på John Lennon Anthology og på nytt igjen på platen Wonsaponatime samme år.

Rettssaken ble inntil da den lengste juridiske prosess om uanstendighet i britisk historie. Forsvarets vitner var kunstneren Feliks Topolski, komikeren Marty Feldman, kunstner og dopaktivist Caroline Coon, musikkpersonligheten John Peel, musiker og skribent George Melly og akademikeren Edward de Bono. Ved konklusjonen av rettssaken mot «De Oz Tre» ble de ikke funnet skyldig på konspirasjonsanklagen, men ble dømt for to mindre lovovertredelser og dømt til fengsel,^[6] skjønt Dennis ble gitt en mindre straff ettersom dommeren Michael Argyle betraktet at Dennis var «langt mindre intelligent» enn Neville og Anderson. Kort tid etter at dommen ble lest opp ble de tatt til fengsel og etter som de alle tre hadde langt hår ble hodene deres barbert. Denne hendelsen førte til selv mer oppstyr på toppen av betydelig oppstyr som omga rettssaken og dommen.

Det best kjente bildet fra rettssaken kom fra den forberedende høring hvor Neville, Dennis og Anderson alle møtte opp i innleide skolepikeuniform.

Ved appellrettssaken, hvor de anklagede møtte opp med lange parykker, ble det avdekket at dommer Argyle hadde grovt feilinformert juryen ved tallrike anledninger. I løpet av appellen ble det også påstått at Berger, som var innkalt som vitne for påtalemyndighetene, hadde blitt plaget og mishandlet av politiet. Dommen ble til sist omgjort. Flere år senere fortalte Felix Dennis til forfatteren Jonathon Green at natten før appellen ble hørt hadde Oz-redaktørene blitt tatt med til et hemmelig møte med justitiarius lord Widgery som fortalte dem at de ville bli frikjent hvis de samtidig lovte å gi opp alt arbeid med Oz. Utgangspunktet for dette møtet skal ha vært grunnet parlamentsmedlemmene Tony Benn og Michael Foots innblanding.

Magasinet Oz fortsatte å bli utgitt med minskende suksess fram til november 1973.

Felix Dennis var pint av den personlige kommentaren som dommeren kom med om at han hadde begrensete intellektuelle evner og godtroende hadde blitt forledet av de andre anklagede. I tiden etter rettssaken ble Dennis en av Storbritannias rikeste og prominente uavhengige utgivere ved sitt private selskap Dennis Publishing, utgiver av det internasjonale livsstilmagasinet Maxim og en rekke andre magasiner, og i 2004 utga han sin første poesibok. I 1995 gjentok dommer Argyle sine falske beskyldninger om Dennis i magasinet The Spectator. Ettersom dette var utenfor rettssalens beskyttelse kunne Dennis med hell saksøke magasinet som gikk med på å betale 10 000 pund til veldedighet. Dennis avsto fra å saksøke Argyle under begrunnelsen «Jeg ville ikke gjøre ham til en martyr for høyresiden: det er ingen ære i å saksøke en 80 år gammel mann og ta huset fra ham. Det var en opplagt æreskrenkelse.»^[7]

Neville reiste til sist tilbake til Australia hvor han ble en vellykket forfatter, kommentator og offentlig taler. Hans bøker omfattet blant annet en kritikerrost redegjørelse av den fransk-vietnamesiske seriemorder Charles Sobhraj som jaktet på vestlige turister som reiste langs Asias såkalte «hippirute» på 1970-tallet. Boken ble filmatisert til en suksessfull fjernsynsserie med Art Malik i hovedrollen. Han skrev også en minnebok om sine år i magasinet Oz kalt Hippie Hippie Shake. Regissør Beeban Kidron filmatisert boken i 2007 og den vil bli satt opp i 2010. Filmens hovedroller er Cillian Murphy som Neville, Chris O'Dowd som Dennis, Max Minghella som Martin Sharp, Sienna Miller som Nevilles venninne Louise Ferrier, og Emma Booth som Germaine Greer (som tok avstand fra filmen i hennes spalte i The Guardian).^[8]

Walsh ble redaktør av et magasin hos Kerry Packers Australian Consolidated Press og ble etter hvert framhevet til seniorutgiver.

Sharp ble lenge ansett som Australias fremste popkunstner og er velkjent i Australia for hans personlige interesse i Sydneys forlystelsespark Luna Park og i livet og musikken til musikeren Tiny Tim.

• Cadogan, Patrick (2008): The Revolutionary Artist: John Lennon's Radical Years. Lulu. ISBN 978-1-4357-1863-0.
• Green, Jonathon: All Dressed Up: The Sixties and the Counterculture. Pimlico, London, 1999, ISBN 0-7126-6523-4.
• Neville, Richard: Hippie Hippie Shake. William Heinemann Australia, Melbourne, 1995, ISBN 0-85561-523-0
• The Times Digital Archive 1785-1985 (tilgang tilgjengelig via JISC, basert i Storbritannia)
• Underground, Nigel Fountain: The London Alternative Press 1966-74, Commedia/Routledge 1988 ISBN 0-415-00727-5 / ISBN 0-415-00728-3 (pb)
• Palmer, Tony: The Trials of Oz, Blond & Briggs, 1971.
• Robertson, Geoffrey: The Justice Game, Vintage, London, 1999, ISBN 0-09-958191-4.
• BBC – BBC Radio 4 Programmes: «Politically Charged, The Oz Trial».

• "Oz Trial lifted lid on Porn Squad bribery"
• The Rupert Bear Controversy, striden om Bjørnen Rupert
• London Oz magazine covers Arkivert 30. august 2010 hos Wayback Machine., omslagene til magasinet
• www.oztrading.net skanninger av Oz Magazine (arkivnettsted)
• London Oz magazine list, liste over innholdet for hver utgivelse
• Bill Elliot and the Elastic Oz Band: veldedighetssingelen for Oz ved tiden av rettssaken; John Lennon og Yoko Ono er kreditert som låtskrivere og produsenter
• Dennis saksøker The Spectator over dommer Argyles injurierende påstander
• Richard Nevilles nettsted Arkivert 8. februar 2011 hos Wayback Machine.