Opal
Opal er et mineraloid av kiselsyre som anvendes som smykkesteiner. Navnet opal er trolig avledet fra sanskrit «upala», som betyr «edelsten».[trenger referanse]
Opalene som romerne brukte i sine smykker stammer fra Tsjekkia. På 1500-tallet brakte man opaler fra Mellom-Amerika til Europa. Senere ble det funnet store mengder av stenen i Australia, og det var først etter 1870 at Australia ble ledende på det globale opalmarkedet.[trenger referanse]
De fleste opaler er dannet over en lang periode i sedimentære bergarter, men i Mexico og Tsjekkia dannes det opaler i gassholdige huler i vulkanske bergarter.[trenger referanse]
Opaler slipes ofte i cabochoner. Man finner ofte opaler som tynne flak, og derfor limer man de tynne flakene på onyx eller lager såkalte «dubletter». Slik sten kan forbedres ennå mer med en topp av klar kvarts, og kalles da en «triplett». Den vakre blå, grønne, gule og røde iriseringen hos opal skyldes lysets refleksjon og spredning på grunn av små kuler av silisium i mineralet. Denne effekten kommer på toppen i opalens grunnfarge, som kan være fargeløs (vannopal), melket (hvit opal, grå opal), eller sort (sort opal), som også er dens mest kostbare form.[trenger referanse]
Kjemisk sett likner opal litt på alminnelig sand. Imidlertid inneholder den vann, som fins mellom tynne lameller i mineralstrukturen. Den regnes med blant halvedelsteinene, og ikke i samme klasse som for eksempel diamant, rubin og safir.
Opal oppdages for det meste i avsidesliggende, ørkenaktige områder. Nittifem prosent av alle opalforekomster består av alminnelig opal, som på markedet er kjedelig og verdiløs. Av resten av forekomstene er kun en liten del verdifull eller edel opal. Det er derfor ikke noen lett oppgave å utvinne edelstenen.[trenger referanse]
Opaler slipes vanligvis så de får en avrundet, konveks overflate. Opalens skjønnhet ligger i dens indre fargespill, og det ville ikke ha kommet tydelig frem med fasetter.