Onkel Toms hytte

Onkel Toms hytte
Forsiden av Onkel Toms hytte med malerier av Hammatt Billings fra 1852. Bildet forestiller Onkel Tom med familie.
orig. Uncle Tom's Cabin; or, Life Among the Lowly
Forfatter(e)		Harriet Beecher Stowe
Språk		Engelsk
Tilblivelse		1852
Sjanger		Roman
Tema		Slaveriet i USA
Utgitt		20. mars 1852
Forlag		John P. Jewett and Company (innbundet) National Era (i hefteform)
Illustratør(er)		Hammatt Billings (1. utg)
Utgivelsesdato		20. mars 1852
Onkel Toms hytte på Commons

Onkel Toms hytte (engelsk: Uncle Tom's Cabin; or, Life Among the Lowly) er en roman skrevet av Harriet Beecher Stowe, utgitt i 1852. Boken handler om slaveriet i USA sett med slavenes perspektiv. Mange mener at romanen bidro til at slaveriet ble avskaffet i 1863, under den amerikanske borgerkrigen. Romanen beskriver slaven Tom som forblir tro mot sin eier til tross for at han blir mishandlet. Samtidig skildres slavinnen Elizas flukt mot nord.^[1]

Hovedpersonen i romanen er Onkel Tom, en gammel svart slave hvis liv står i sentrum for flere av romanens bihistorier – historier som berører både slaver og slaveeiere. Romanen bruker sentimentale virkemidler i sin skildring av slaveriet, og hevder at den kristne kjærligheten kan overvinne noe så destruktivt som slavehold.^[2][3][4]

Onkel Toms hytte var den romanen som ble solgt i flest eksemplarer på 1800-tallet^[5][6] – den mest solgte boken etter Bibelen^[7] – og anses å ha medvirket til å styrke abolisjonistenes sak på 1850-tallet.^[8] I 1855, tre år etter at den ble solgt, ble den kalt for «den mest populære romanen i vår tid».^[9] Bokens gjennomslag var såpass stort at da Stowe møtte Abraham Lincoln i begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen skal Lincoln angivelig ha spurt «Så dette er den lille damen som har skapt denne store krigen?».^[10]

Boken, og i enda større grad de dramatiseringene som bygget på den, bidro også til å skape flere stereotyper av svarte,^[11] hvorav mange fremdeles finnes i dag. Blant disse er «den hengivne mørkhudede mor», «det utholdende svarte barnet som tappert tåler motgang», og «Onkel Tom-stereotypen» – den pliktskyldige tjeneren som tross mye lidelse trofast tjener sin herre. I de senere årene har reaksjonene mot disse stereotypiene i Onkel Toms hytte i stor grad overskygget tidligere vurderinger av boken som et «avgjørende verktøy mot slaveriet».^[12]

Stowe, en Connecticutfødt lærer ved Hartford Female Academy og aktiv abolisjonist, skrev romanen som et svar på Fugitive Slave Act som ble vedtatt i 1850 og som straffet dem som hjalp rømte slaver og reduserte rettighetene både for rømte og frigitte svarte. Boken ble hovedsakelig skrevet i Brunswick der hennes mann, Calvin Stowe, underviste ved sitt alma mater, Bowdoin College.^[13]

Stowe fikk inspirasjon til å skrive romanen fra Josiah Hensons selvbiografi. Josiah Henson var en svart mann som levde og arbeidet på en 14,8 km² stor tobakkplantasje i North Bethesda, Maryland, eid av Isaac Riley. Henson rømte fra slaveriet i 1830 ved å flykte til Øvre Canada (nå Ontario) og ble værende der for å hjelpe andre rømte slaver med å komme seg dit og bli selvforsørgende. Der skrev han også sine memoarer.

Harriet Beecher Stowe sa senere at Hensons memoarer inspirerte henne til Onkel Toms hytte.^[14] Da Stowes bok fikk oppmerksomhet, gav Henson på nytt ut sin bok med tittelen The Memoirs of Uncle Tom og reiste mye rundt i Europa og Amerika. Stowes roman «lånte ut» navnet til Hensons hus – Onkel Toms hytte, en historisk plass nær Dresden, Ontario – som siden 1940 har vært et museum. Den faktiske hytten som Henson bodde i som slave finnes fremdeles i Montgomery County, Maryland.

American Slavery As It Is: Testimony of a Thousand Witnesses, en bok skrevet av Theodore Dwight Weld og søstrene Grimké, identifiseres også som en kilde til en del av materialet. Stowe sa også at hun baserte boken på et antall intervjuer hun gjorde med rømte slaver da hun bodde i Cincinnati, Ohio, på den andre siden av Ohioelven fra slavestaten Kentucky. I Cincinnati hadde Underground Railroad abolisjonistsympatisører og hjalp rømte slaver med å flykte fra sør.

I boken A Key to Uncle Tom's Cabin fra 1853 forteller Stowe om hvordan hun ble inspirert til boken og hvilke kilder hun brukte. Hun skrev denne faktaboken for å støtte opp under påstandene sine om slaveriets ondskap.^[15] Senere forskning har imidlertid vist at hun faktisk leste mange av bøkene hun siterte der først etter at hun publiserte romanen.^[15]

Onkel Toms hytte ble først publisert som en 40-ukers serie i National Era, et abolisjonistisk tidsskrift, med start 5. juni 1851. På grunn av seriens popularitet ble Stowe kontaktet av John Jewett, bokens senere utgiver, med forespørsel om å lage en bok av fortellingen. Stowe stilte spørsmål om noen virkelig ville lese romanen som en bok, men gikk til slutt med på forslaget.

Overbevist om at boken ville bli populær, tok Jewett den på den tiden uvanlige beslutningen om å la seks helsides illustrasjoner av Hammat Billings graveres i den første utgaven.^[16] Da romanen ble publisert i bokform den 20. mars 1852, ble hele opplaget raskt utsolgt. Flere andre versjoner ble raskt trykt opp – inklusiv en spesialversjon med 117 bilder av Billings.^[17]

Det første året etter at boken ble gitt ut, solgte den 300 000 eksemplarer. Den ble senere den mest solgte romanen i verden på 1800-tallet – mest solgt etter Bibelen – med oversettelser til alle de store språkene.^[7] Romanen ble også oversatt til dansk og norsk flere ganger, til norsk allerede i 1853 under tittelen Onkel Toms hytte eller Negerlivet i de amerikanske Slavestater. Et antall av de tidlige opplagene hadde en introduksjon skrevet av James Sherman, en prest fra Kongregasjonalistkirken i London, som var kjent for sine abolisjonistiske synspunkter.

Onkel Toms hytte hadde like stor suksess i England som i USA. Det første opplaget i London kom i mai 1852 og ble solgt i 200 000 eksemplarer.^[18] I løpet av noen år sirkulerte over 1,5 millioner eksemplarer av boken i England. De fleste av dem var imidlertid piratkopier, noe som også skjedde i USA.^[19]

Boken begynner med bonden Arthur Shelby, fra Kentucky, som er i ferd med å miste gården sin på grunn av gjeld. Til tross for at han og hans kone, Emily Shelby, synes de er vennlige mot slavene sine, bestemmer Shelby seg for å samle sammen de pengene han trenger ved å selge to av slavene – Onkel Tom, en middelaldrende mann med kone og barn, og Harry, sønnen til Emily Shelbys rengjører Eliza – til slavehandleren Dan Haley. Emily Shelby misliker dette ettersom hun hadde lovet Eliza at sønnen aldri skulle selges. Emilys sønn, George Shelby, vil ikke se Tom bli solgt, ettersom han ser på Tom som en gammel venn og mentor.

Da Eliza overhører herr og fru Shelby diskutere planene om å selge Tom og Harry, bestemmer hun seg for å rømme sammen med sitt barn. Ikke på grunn av at hun har blitt utsatt for mishandling, men av frykt for å miste sitt eneste overlevende barn – hun hadde allerede mistet to i spontanaborter. Eliza forsvinner nordover samme natt, mot Ohio. Hun etterlater en lapp til fru Shelby med bønn om tilgivelse.

Samtidig som alt dette skjer, plasseres Onkel Tom på en elvebåt som setter kurs nedover Mississippielven. Mens Tom er ombord treffer han, og blir venn med, en 5-6 år gammel, hvit jente som heter Eva. Da Eva ramler overbord, redder Tom henne fra å drukne, og i takknemlighet kjøper jentas far, August St. Clare, Tom og tar ham med til deres hjem i New Orleans. I løpet av denne perioden blir Eva og Toms forhold dypere på grunn av den kristne troen de begge deler.

Mens Eliza er på flukt, treffer hun mannen sin, George Harris, som også nylig hadde rømt. Sammen bestemmer de seg for å prøve å ta seg til Canada, men en slavejeger ved navn Tom Loker tar opp jakten på dem sammen med sitt mannskap. Etter en stund lykkes Loker og hans menn å fange Eliza og familien hennes, noe som får George til å skyte Loker. Eliza blir redd for at Loker kanskje skal dø, og overbeviser George om å ta ham med til en nærliggende kvekerbosetting for å få medisinsk hjelp.

I New Orleans debatterer Augustine St. Clare slaverispørsmålet med sin nordlige kusine Ophelia, som samtidig som hun er imot slaveriet, har fordommer mot de svarte. St. Clare tror derimot ikke at hun har fordommer, men at hun er slavejeger. I et forsøk på å overtale Ophelia om at hennes syn på svarte er feil, kjøper hun Topsy, en ung svart slave, og ber Ophelia utdanne og oppfostre slaven.

Når Tom har bodd hos familien St. Clare i to år, blir Eva veldig syk. Før hun dør, opplever hun en visjon fra himmelen som hun deler med dem hun har rundt seg. Som en følge av jentas visjon og død bestemmer de andre personene seg for å forandre livene sine. Ophelia lover å kvitte seg med sine fordommer, Topsy sier hun vil oppføre seg bedre, og St. Clare lover å sette Tom fri.

Før St. Clare kan oppfylle løftet sitt blir han knivstukket til døde da han forsøker å stanse en krangel. St. Clares kone svikter hans løfte og selger Tom til den onde plantasjeeieren Simon Legree på en auksjon. Legree, som ikke er innfødt sørstatsmann, men innflytter fra nord, tar Tom med til Louisianas landsbygd der han møter Legrees andre slaver, deriblant Emmeline som ble kjøpt samtidig som Tom.

Legree begynner å hate Tom da han nekter å piske sine slavekamerater. Tom blir kraftig mishandlet og Legree bestemmer seg for å ødelegge troen hans på Gud. Tom nekter å slutte å lese Bibelen og trøster de andre slavene så godt han kan. Mens han er på plantasjen treffer han Cassy, en annen av slavene, som tidligere hadde blitt skilt fra sine to barn da de ble solgt. Da hun ikke orket å få enda et barn solgt, dreper hun sitt tredje barn.

På dette tidspunktet kommer Tom Loker tilbake i fortellingen, og han har forandret seg etter å ha fått medisinsk hjelp av kvekerne. George, Eliza og Harry har også fått sin frihet gjennom å krysse grensen til Canada. I Louisiana dukker Onkel Tom nesten under i håpløshet da troen på Gud prøves av vanskelighetene på plantasjen. Han får imidlertid to visjoner – én fra Gud og én fra Eva – som fornyer beslutningen hans om å fortsette å være en trofast kristen, til og med inn i døden. Han oppmuntrer Cassy til å rømme, noe hun gjør sammen med Emmeline.

Når Tom nekter å fortelle Legree hvor Cassy og Emmeline har forsvunnet, beordrer Legree mennene sine til å drepe Tom. Den døende Tom tilgir så mennene som hadde slått ham så brutalt. Begge mennene blir ydmyke av personligheten til personen de akkurat har slått til døde – og blir kristne. Rett før Toms død kommer Arthur Shelbys sønn, George Shelby, for å kjøpe Tom fri. Han kommer for sent.

Under båtreisen mot friheten treffer Cassy og Emmeline George Harris' søster, og sammen slår de følge til Canada. Da de har kommet dit, oppdager Cassy at Eliza er hennes forsvunne datter som ble solgt som barn. Nå, når deres familie er samlet, reiser de til Frankrike og senere til Liberia, et afrikansk land som ble opprettet for å ta hånd om tidligere slaver. Der traff de også Cassys bortkomne sønn som også hadde blitt solgt som barn. George Shelby returnerer til Kentucky og frigir alle sine slaver. Han ber dem huske Toms offer og hans tro på kristendommens sanne mening.

Onkel Tom, som er hovedpersonen, ble innledningsvis sett på som den edle, tolerante, kristne slaven. I de senere år har navnet hans blitt et epitet brukt mot afroamerikanere som anklages for å selge seg til de hvite. Stowe ville uansett at Tom skulle være en «edel helt»^[20] og en beundringsverdig person. Gjennom hele boken lar han seg ikke utnytte og han står opp for sin tro, og til og med hans fiender beundrer ham med misunnelse.

Eliza er slave og personlig renholder hos fru Shelby. Etter at hun har blitt solgt til slavehandleren Haley, flykter hun nordover med sin femårige sønn. Hennes ektemann, George, finner etter hvert Eliza og Harry i Ohio og emigrerer sammen med dem til Canada, så Frankrike og til slutt Liberia.

Stowe fikk inspirasjon til karakteren Eliza blant annet av en historie som ble fortalt av John Rankin ved Lane Theological Seminary i Cincinnati til mannen hennes Calvin, som var professor ved skolen. Ifølge Rankin hadde en ung slavekvinne med et barn i armene flyktet over den frosne Ohioelven til byen Ripley og bodd i huset hans på sin vei nordover.^[21]

Eva, hvis egentlige navn var Evangeline St. Clare, er datter av Augustine St. Clare. Hun kommer inn i fortellingen når Onkel Tom blir fraktet med dampskip til New Orleans for å bli solgt, og han redder den fem-seks-årige jenta fra å drukne. Eva ber sin far om å kjøpe Tom, noe han gjør, og Tom blir senere førstekusk på St. Clares plantasje. Han tilbringer imidlertid det meste av sin tid med den engleaktige Eva.

Eva snakker stadig om kjærlighet og tilgivelse. Hun overbeviser til og med den hardnakkede jenten Topsy om at hun trenger kjærlighet. Hun lykkes til og med å røre hjertet på den sure tanten Ophelia (hennes fars kusine). Enkelte mener at Eva er prototypen til den arketypiske figuren Mary Sue.

Med tiden blir Eva syk. Før hun dør, gir hun en hårlokk til hver og en av slavene og forteller at de må omvende seg til kristendommen slik at de kan treffes i himmelriket. På dødsleiet overbeviser hun sin far om å frigi Tom, men på grunn av omstendighetene blir ikke det han lover virkelighet.

En skurkaktig og ond slaveeier – født i nordstatene. Legrees mål er å demoralisere Tom og ødelegge hans religiøse overbevisning. Romanen avslører at som ung mann hadde han forlatt sin sykelige mor for et liv på sjøen, og at han hadde ignorert brev fra henne hvor hun ba ham om å treffe ham én siste gang på dødsleiet. Han utnytter Cassy seksuelt og setter sitt preg på Emmeline.

Blant de fæle personene i boken står Legree i særklasse. Han brutalitet går utover det forretningsmessige, noe også Cassy spiller på i et forsøk på å redde Tom, ved å få ham fra å ødelegge den dyrekjøpte slaven til 1200 dollar midt under den travleste innhøstingen. Legree ikke bare krever at slavene skal arbeide for ham til de stuper; han forlanger også eierskap til sjelen deres – "I'm your church now!" sier han til Tom.

Etter det første oppgjøret med Tom begynner en kombinasjon av brennevin, dårlig samvittighet, minner om moren, mareritt og spøkelseshistorier å ta tak i Legree. Et gammelt loft later til å være episenter for et gjenferd etter en kvinne som skal ha blitt mishandlet på det frykteligste, og som nå går igjen. Fra dette loftet hører både slavene og Legree selv uling – og fra munn til munn blant slavene hviskes det om en hvitkledd skikkelse som later til å kunne ta seg gjennom låste dører.

Etter å ha latt Tom piske til døde, kommer Legree en kveld hjem fra en rangel og opplever et fryktelig mareritt, hvor et høyreist spøkelse kommer helt bort til ham, tar på ham med en iskald hånd og sier Kom, kom, kom! Deretter mister han bevisstheten. Etter dette fremstår han som en dødsmerket alkoholiker.

Siden utgivelsen av romanen er Simon Legrees navn forbundet med ondskap – så også når en avalkoholisert Legree i 1902 dukker opp i Thomas Dixons roman The Leopard's Spots. A Romance of the White Man's Burden, sammen med Haley og en av Shelbys tidligere slaver. Roman(s)en er lagt til like etter borgerkrigen.^[22]. På Christian Sciences liste over de ondeste personer i litteraturen rangeres Legree som nr. 4^[23].

I 1934 ble Adolf Hitler kalt «den moderne Simon Legree»^[24], og i en synonymordbok er Legree og Hitler oppført som synonymer^[25][26]. Hitler selv skal ha regnet Onkel Toms hytte blant den virkelig store verdenslitteraturen^[27].

Selv om hun er slave som de andre på plantasjen, har Cassy en forbløffende makt både over Legrees oppsynsmenn og over Legree selv. Hun er intelligent og listig og har mange talenter å spille på. Når hun en sjelden gang blir sendt ut på bomullsmarkene, plukker hun bomull «like the debil and all his angels», for å sitere en av Legrees oppsynsmenn. Hun kan agere spøkelse og tilsynelatende gå gjennom låste dører. Hun kan skjerpe hukommelsen nesten til det overnaturlige. Når hun og Emmeline rømmer, vet hun hvordan de skal overliste Tiger, Fury og resten av Legrees hunder så de ikke får ferten av rømlingene – og også hvordan de to skal unngå å bli gjenkjent på den lange veien til Canada og friheten.

Det finnes mange bifigurer i Onkel Toms hytte. Blant annet:

• Arthur Shelby, Toms herre i Kentucky. Karakteriseres som en snill slaveeier og en stereotyp gentleman fra sørstatene.
• Emily Shelby, Arthur Shelbys kone. En dypt religiøs kvinne som strever etter å bli et snilt og moralsk forbilde for sine slaver. Hun blir sjokkert når mannen hennes selger slavene til en slavehandler. Som kvinne hadde hun ingen lovlig rett til å stoppe dette, ettersom all eiendom tilhørte ektemannen.
• George Shelby Arthur og Emilys sønn. Ser Tom som en venn og perfekt kristen.
• Augustine St. Clare, Toms andre eier, far til lille Eva, og den mest sympatiske slaveeieren i romanen. St. Clare innser det onde i slaveriet, men han er ikke klar for å oppgi velstanden sin. Etter datterens død blir han mer religiøs og begynner å lese fra Bibelen for Tom. Hans, iblant, gode intensjoner renner til slutt ut i intet.
• Topsy, en fillefrans og ung slavejente. På spørsmål om hun vet hvem som skapte henne bekjenner hun uvitenhet om både Gud og en mor, og sa «Jeg mistenker at jeg voks. Tror ikke noen noensinne skapte meg.» Hun blir forvandlet av lille Evas kjærlighet. På starten og midten av 1900-tallet lagde flere produsenter Topsy og Topsy-lignende dukker. Frasen «vokst som Topsy» (senere «vokste som Topsy»; nå noe arkaisk) gikk inn i det engelske språket, originalt med betydning av ikke-planlagt vekst, senere i noen tilfeller med betydningen enorm vekst.^[28]
• Miss Ophelia, Augustine St. Clares fromme, hardtarbeidende, abolisjonist-kusine fra Vermont. Hun viser tvetydigheten som mange fra nordstatene følte mot afrikansk-amerikanere på den tiden. Hun argumenterer mot det institusjonelle slaveriet selv om hun, i hvert fall i utgangspunktet, føler avsky mot slavene som individ.

Onkel Toms hytte domineres av ett tema: slaveriets ondskap og umoral,^[29] men Stowe vever og inn andre tema som moderskapets moralske myndighet og de muligheter til frelse som gis av kristendommen. I teksten^[3] betoner hun koblingene mellom disse og slaveriets grusomhet. Stowe trakk frem temaet med det umoralske i slaveriet på nesten hver side av romanen, og noen ganger endret hun også historiens stemme slik at hun kunne gi en «preken» mot den destruktive naturen ved slaveri^[30] (slik som da en kvinne på dampbåten som frakter Tom sørover uttaler at «den verste delen av slaveriet, for meg, er dens onder av følelser og kjærlighet – splittelsen av familier, for eksempel.».)^[31] En måte Stowe viste det onde ved slaveriet^[18] var hvordan denne «merkelige institusjonen» splittet familier fra hverandre med tvang.^[32]

Fordi Stowe så på morsrollen som den «etiske og strukturelle modellen for alt amerikansk liv,»^[33] og også mente at kun kvinner hadde den moralske autoriteten til å redde USA fra slaveriets demon,^[34] var den moralske kraften og helligheten til kvinner et annet stort tema i romanen. Gjennom karakterer som Eliza, som rømte fra slaveriet for å redde sin lille sønn og til slutt blir gjenforent med hele familien, eller lille Eva, som blir sett på som den «ideelle kristne»,^[35] viser Stowe hvordan hun mente kvinner kunne redde de rundt seg fra den verste urettferdigheten. Der senere kritikk i kontrast har bemerket at Stowes kvinnelige karakterer ofte er nasjonale klisjeer i stedet for realistiske kvinner,^[36] ble «betydningen av kvinners innflytelse bekreftet» i romanen, og hjalp til med å bane vei for kvinnerettighetsbevegelser i de etterfølgende tiår.^[37]

Stowes puritanske religiøse tro dukker opp i romanens avsluttende og overordnede tema, som er en utforskning av kristendommens natur^[3] og viser hvordan hun føler at kristen teologi er fundamentalt uforenlig med slaveri.^[38] Dette temaet er mest synlig når Tom oppfordrer St. Clare til å «se bort til Jesus» etter døden til Clares elskede datter Eva. Etter at Tom dør, lovpriser George Shelby Tom ved å si «hvilken ting det er å være kristen.»^[38] Fordi kristne tema spiller en så stor rolle i Onkel Toms hytte – og fordi Stowes hyppige bruk av direkte autorære interjeksjoner på religion og tro – tar romanen ofte «form av en preken».^[39]

Onkel Toms hytte er skrevet i den sentimentale^[40] og melodramatiske stilen som var vanlig i 1800-tallets ^[5] herregårdsromaner. Verk av denne typen var populære på Stowes tid og hadde en tendens til å vise til kvinnelige hovedpersoner, med en stil som fremmet sympati og følelser hos leseren.^[41] Selv om Stowes roman skiller seg fra andre sentimentale romaner gjennom å fokusere på et tema som slaveri, og gjennom å ha en mann som hovedperson, vil hun fremdeles fremkalle spesielt sterke følelser hos leseren, som å få leseren til å gråte over Evas død.^[42]

Styrken i disse litterære trekkene kan bedømmes gjennom hvordan samtidens lesere reagerte. Georgiana May, en venn av Stowe, konstaterte i et brev: «Jeg var oppe i går natt etter klokken ett og leste ferdig Onkel Toms hytte. Jeg kunne ikke forlate boken mer enn jeg kunne forlate et døende barn.»^[43] En annen leser beskrives som besatt av boken hele tiden og vurderte å døpe om sin datter til Eva.^[44] Tydeligvis påvirket Evas død mange mennesker på denne tiden, for i 1852 ble hele 300 nyfødte jenter i Boston døpt Eva.^[44]

Til tross for den positive responsen fra leserne, har litterære kritikere i årtier avvist stilen i Onkel Toms hytte og andre sentimentale romaner, ettersom disse bøkene var skrevet av kvinner og så fremtredende behandler «kvinners følelsesladde følelser».^[45] En litteraturkritiker uttalte at om romanen ikke hadde handlet om slaveriet hadde «det bare vært enda en sentimental roman»,^[46] mens en annen beskrev boken som «hovedsakelig en ikke-original dusinroman».^[47] George Whicher setter nesen i været i sin bok Literary History of the United States gjennom å si at det var «søndagsskolefortellinger» og bestod av «brede uttenkte melodramaer, humor og pathos».^[48]

Jane Tompkins forandret imidlertid dette synet på Onkel Toms hytte i 1985 med sin bok In Sensational Designs: The Cultural Work of American Fiction.^[45] Tompkins berømmet den sentimentale stilen som mange kritikere tidligere hadde avvist og skrev at sentimentale romaner viser hvordan kvinners følelser har kraft til å forandre verden til noe bedre. Hun mente også at de populære herregårdsromanene fra 1800-tallet, deriblant Onkel Toms hytte, var merkverdige for sin «intellektuelle kompleksitet, ambisjon og snarrådighet»; og at Onkel Toms hytte tilbyr en «kritikk mot det amerikanske samhodet langt mer ødeleggende enn noen levert av bedre kjente kritikere som Hawthorne og Melville.»^[48]

Til tross for det forandrede synet på stilen i Onkel Toms hytte kan dagens lesere se bokens prosa som litt uforståelig, overdrevet og «til og med latterlig», ettersom boken er skrevet så annerledes sammenlignet med mange moderne romaner.

Onkel Toms hytte har hatt en innflytelse «lik få andre romaner i historien».^[49] Da romanen ble publisert gikk det en løpeild av protester fra alle forsvarere av slaveriet, som skrev flere bøker som svar på Onkel Toms hytte, mens den samtidig fremkalte lovord fra abolisjonister. Ettersom boken var en bestselger, kom den til å påvirke senere tiders lignende protestlitteratur som blant annet Villmarken av Upton Sinclair.

Umiddelbart etter publiseringen ble mennesker i sørstatene opprørte over romanen. Boken ble også åpent kritisert av de som støttet slaveriet.^[18]

Den bejublede sørstatsforfatteren William Glimore Simms forklarte at verket var fullstendig feilaktig,^[50] mens andre kalte romanen kriminell og ærekrenkende.^[51] En bokhandler i Mobile, Alabama, ble tvunget til å forlate byen etter å ha solgt romanen^[18] og reagerte med å sende truende brev til Stowe, inkludert en pakke med et avskåret øre i.^[18] Mange sørstatsforfattere, som Simms, skrev snart egne bøker som reaksjon mot Stowes roman.^[52]

Noen kritikere framhevet Stowes mangel på egne erfaringer med livet i sørstatene, noe som, etter deres synsvinkel, ledet til at hun skildret regionen feilaktig. For eksempel hadde hun aldri satt sin fot på en sørstatsplantasje. Imidlertid sa Stowe alltid at karakterene i hennes bøker baserte seg på hendelser fortalt av slaver i Cincinnati, Ohio, der Stowe bodde. Det har blitt fortalt at: «Hun observerte flere førstehånds-hendelser, noe som ledet henne til å skrive [den] kjente anti-slaveromanen. Scener hun observerte på Ohioelven, inkludert å se en kone og mann selges fra hverandre, såvel som aviser, tidsskrifter og intervjuer var materialer som bidro til den kommende handlingen.»^[53]

Som svar på denne kritikken publiserte Stowe A Key to Uncle Tom's Cabin (En forklaring til Onkel Toms hytte) som et forsøk på å dokumentere sannheten bak romanens fremstilling av slaveriet. I boken diskuterer Stowe alle større karakterer og forteller om deres motparter fra det virkelige livet samtidig som hun også fordyper sin kritikk av slaveriet ytterligere.^[15] Akkurat som romanen, ble A Key to Uncle Tom's Cabin også en bestselgende bok. De bør imidlertid bemerkes at samtidig som Stowe mente at A Key to Uncle Tom's Cabin dokumenterte hennes tidligere etterspurte kilder så leste hun mange av sine siterte kilder først etter at hun publiserte Onkel Toms hytte.^[15]

Til tross for disse antatte og faktiske mangler i Stowes forarbeid og faktagrunnlag, og til tross for angrep fra de som forsvarte slaveriet, har romanen likevel fascinert mange amerikanere. Ifølge Stowes sønn spurte Abraham Lincoln, da han traff henne i 1862, «Så dette er den lille damen som har skapt denne store krigen?»^[10] Historikere er uenige om hvorvidt Lincoln faktisk sa dette, og hun nevner ingenting om at Lincoln hadde sagt dette i et brev hun skrev til sin mann et par timer etter møtet.^[54] Siden da har mange forfattere verdsatt romanen for dens rolle for å fokusere på nordstatenes uro rundt slaveriets urettferdighet^[54] og hjulpet abolisjonistbevegelsen.^[55] Nordstatsgeneralen og politikeren James Weaver sa at Onkel Toms hytte overbeviste ham om å bli aktiv i abolisjonistbevegelsen.^[56]

Onkel Toms hytte fikk stor oppmerksomhet i England. Den første Londonutgaven kom ut i mai 1852 og ble solgt i 200 000 eksemplarer.^[18] Interessen for romanen i England kom også på grunn av den antipatien mot USA som fantes der. En fremgangsrik forfatter forklarte: «Den onde lidenskapen som Onkel Tom ble belønnet med i England var ikke hat eller hevn [for slaveriet], men nasjonal sjalusi og nasjonal forfengelighet. Vi har lenge smertes av Amerikas selvforhøyelse – vi er lei av å høre på hennes skryt om at hun er det frieste, mest opplyste landet som verden noensinne har sett. Vårt presteskap hater det frivillige systemet – våre konservative politikere tories (politisk parti) hater hennes demokrater – våre whigs (politisk parti) hater hennes parvenyer (oppkomlinger) – våre radikale hater hennes prosesslyst, hennes frekkhet og hennes ambisjon. Alle partier hyllet fru Stowe som en opprører fra fienden.»^[57]

Charles Francis Adams, den amerikanske ministeren i Storbritannia under den amerikanske borgerkrigen, hevdet senere at: «Onkel Toms hytte; eller Livet blant negrene i Nordamerikas slavestater, publisert i 1852, utøvde gjennom tilfeldige omstendigheter en mer umiddelbar, betydelig og dramatisk verdensinnflytelse enn noen bok som noensinne hadde blitt trykt tidligere.»^[58]

Boken har blitt oversatt til mange språk, inkludert kinesisk og amharisk.^[59] Boken var så mye lest at psykologen Sigmund Freud rapporterte et antall pasienters sadistiske tendenser, som han trodde kom etter å ha lest om piskede slaver i Onkel Toms hytte.^[60]

Som den første bredt leste politiske romanen i USA^[61] påvirket boken utviklingen av ikke bare den amerikanske litteraturen, men også protestlitteratur generelt. Senere bøker som har Onkel Toms hytte å takke er for eksempel Villmarken av Upton Sinclair og Stille vår av Rachel Carson.^[62]

Til tross for den ubestridte betydningen er den populære oppfatningen av Onkel Toms hytte «som en blanding av barns fabler og propaganda.»^[63] Romanen har også blitt avvist av et par litteraturkritikere som «bare en sentimental roman»,^[64] mens kritikeren George Whicher konstaterte at «Nothing attributable to Mrs. Stowe or her handiwork can account for the novel's enormous vogue; its author's resources as a purveyor of Sunday-school fiction were not remarkable. She had at most a ready command of broadly conceived melodrama, humor, and pathos, and of these popular cements she compounded her book.» («Ingenting som kan tillegges til fru Stowe eller hennes arbeid kan redegjøre for romanens enorme mote; forfatterens ressurser som en leverandør av søndagsskolefiksjon var ikke bemerkelsesverdig. Hun hadde høyest en tilgjengelig kontroll over et bredt ekteavlet melodrama, humor, og patos, og av disse populære bindeverkene komponerte hun sin bok»)^[48]

Andre kritikere har imidlertid hyllet romanen. Edmund Wilson hevdet at «Å oppdage sin egen modenhet til Onkel Toms hytte kan [...] vise seg å være en skremmende opplevelse.»^[63] Jane Tompkins hevdet at romanen er en av USAs klassiske verk og lurer på om ikke mange litterære kritikere avfeier boken på grunn av at den helt enkelt var for populær på sin tid.^[48]

I løpet av årene har forskere lagt frem en rekke teorier om hva Stowe forsøkte å si med romanen, bortsett fra de åpenbare temaene, som å fordømme slaveriet. Stowe, som var en hengiven kristen og aktiv abolisjonist, uttrykte eksempelvis mange av sine religiøse forestillinger i romanen.^[65] Enkelte forskere har ment at Stowe med sin roman fremstilte et forsøk på å løse de moralske og politiske dilemmaene som plaget mange slaverimotstandere: hvorvidt man var berettiget til å utføre forbudte handlinger om disse var ment for å motarbeide noe ondskapsfullt. Var bruk av makt for å motvirke slaveriet moralsk forsvarlig? Hvilken av Stowes karakterer burde man forsøke å etterligne, den passive Onkel Tom eller den trassige George Harris?^[66] Stowes løsning lignet på Ralph Waldo Emersons: Guds vilje fulgte man om hver enkelt person oppriktig undersøkte sine prinsipper og handlet i tråd med disse.^[66]

En del litteraturforskere har også hevdet at romanen uttrykker «Free Soil-bevegelsens» verdier og idéer.^[67] Ifølge den tolkningen personifiserer George Harris det frie arbeidets prinsipper, mens den komplekse karakteren Ophelia representerer de nordstatene som fordømte alle kompromisser om slaveriet. Dinah utgjør sammen med sin lidenskap en skarp kontrast til Ophelia. I løpet av romanens gang forvandles Ophelia, akkurat som Det republikanske partiet (tre år senere) forklarte at nordstatene måtte forvandle seg selv og stå opp for sine anti-slaveri-prinsipper.^[67]

Man kan også skille ut en del feministisk teori i Stowes bok, der romanen fungerer som en kritikk av slaveriets patriarkale natur.^[68] For Stowe utgjorde slektskapsrelaterte snarere enn paternalistiske relasjoner mellom herre og slave familiens grunn. Stowe betraktet videre nasjonal solidaritet som en utstrekning av en persons familie; nasjonalitetsfølelser stammer derfor fra at man tilhørte samme rase. Hun talte således for afrikansk kolonisering for befridde slaver fremfor integrering i det amerikanske samfunnet.

Boken har også blitt tolket som et forsøk på å omdefinere maskulinitet som et nødvendig steg mot avskaffelsen av slaveriet.^[69] Ifølge dette synspunktet hadde abolisjonistene begynt å motsette seg idealet med aggressive og dominante menn som 1800-tallets erobrings- og koloniseringånd hadde oppmuntret til. For å forandre oppfatningen om mannlighet, slik at man kunne motsette seg slaveri uten å risikere sitt eget selvbilde eller stilling i samfunnet, tok en del abolisjonister til seg prinsipper fra suffragettbevegelsen og, kristendommen, og hyllet menn for samarbeid, medfølelse og medborgerlig ånd. Andre personer innen abolisjonistbevegelsen talte den mer konvensjonelle, aggressive mannlige linjen. Alle mannlige karakterer i Stowes roman representerer en av disse mannstypene.^[69]

I de senere tiårene har forskere og lesere kritisert boken for det de oppfatter som rasistiske beskrivelser av bokens svarte figurer, spesielt med hensyn til disses opptreden, tale og oppførsel, såvel som Onkel Toms passive tilbøyelighet hvor han aksepterer sin skjebne.^[70] Bokens innføring og bruk av vanlige stereotyper av afro-amerikaner^[11] er viktig fordi Onkel Toms hytte var verdens mest solgte roman på 1800-tallet.^[7] Som et resultat av dette har boken, såvel som dens illustrasjoner^[71] og tilhørende dramatiseringer, hatt en stor rolle i prosessen med å innprente disse stereotypene i den amerikanske bevisstheten.^[70]

Blant annet følgende stereotyper av afrikanere finnes i Onkel Toms hytte:^[12]

• Den «glade svartingen» (fra Sams late og bekymringsløse personlighet);
• Den lyshudete og tragiske mulatten som sexobjekt (fra Eliza, Cassy og Emmelines figurer);
• Den hengivne, mørkhudete kvinnelige «mammyen» (fra flere figurer, inklusive Mammy, en kokk ved St. Clares plantasje);
• Stereotypen av svarte barn (fra Topsy);
• Onkel Tom-stereotypen, eller afro-amerikaneren som alltid er ivrig etter å hjelpe hvite mennesker (Onkel Tom). Det bør imidlertid noteres at Stowe forsøkte å fremstille Tom som en «edel helt». Stereotypen av ham som en «underdanig idiot som bøyer seg for den hvite mannen» var et resultat av de såkalte «Tom-showene», som Stowe ikke hadde noen kontroll over.^[20]

I de senere tiårene har disse negative assosiasjonene i stor grad overskygget Onkel Toms hyttes historiske betydning som et «avgjørende anti-slaveri-verktøy».^[12] Denne forandringen i synet på boken har sine røtter i en tekst av James Baldwin med tittelen «Everybody's Protest Novel». I denne teksten kaller Baldwin Onkel Toms hytte for en «veldig dårlig roman» som er rasistisk uintelligent og estetisk grov.^[72]

På 1960- og 1970-tallet angrep Black Power og Black Arts Movement boken og hevdet at Onkel Tom var involvert i «rasemessig forræderi» som gjorde at enkelte betraktet Tom som verre enn de verste slaveeierne.^[72] På samme tid ble også kritikken av andre stereotyper i boken intensivert.

Senere har forskere som Henry Louis Gates jr. begynt å revurdere Onkel Toms hytte og hevder at den er et «sentralt dokument i de amerikanske raserelasjonene og en viktig moralsk og politisk undersøkelse av disse relasjonenes karakter».^[72]

Under afroamerikanernes frigjøringskamp på 1950- og 1960-tallet, var «Uncle Tom» et skjellsord som de aktivitisk innstilte brukte om dem de oppfattet som servile overfor de hvite.

Som en reaksjon på Onkel Toms hytte publiserte forfattere fra det sørlige USA en rekke bøker for å rakke ned på Stowes roman. Denne såkalte «anti-Tom-litteraturen» hadde i allmennhet en positiv innstilling til slaveriet og hevdet at de forhold som Stowes bok inneholder er overdrevne og feilaktige. Romaner i denne genren har en tendens til å inneholde en godhjertet, hvit, patriarkalsk herre og en kysk kone, som begge hersker over barnelignende slaver på en god plantasje som fungerer som en forlengelse av familien. Romanene har implisitt eller åpent hevdet at afro-amerikanere er et infantilt folkeslag^[73] som ikke klarer å leve sine liv uten direkte tilsyn fra hvite mennesker.^[74]

Blant de mest velkjente anti-Tom-bøkene er The Sword and the Distaff av William Gilmore Simms, Aunt Phillis's Cabin av Mary Henderson Eastman og The Planter's Northern Bride av Caroline Lee Hentz.^[75] Hentz var nær venn med Stowe mens de begge bodde i Cincinnati. Simms bok ble utgitt noen måneder etter Stowes', og den inneholdt en rekke avsnitt og diskusjoner som bestrider Stowes bok og hennes syn på slaveri. Hentzs roman fra 1854, som ble leste av mange i sin tid, men som i dag stort sett er glemt, gir et forsvar for slaveriet fra en nordstatskvinnes perspektiv, en kvinne som er datter til en abolisjonist og som gifter seg med en slaveeier fra sør.

I tiåret mellom publiseringen av Onkel Toms hytte og begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen ble det publisert mellom 20 og 30 «anti-Tom-bøker». Blant disse finnes også to romaner med tittelen Uncle Tom's Cabin As It Is, én av W.L. Smith og én av C.H. Wiley, og en bok av John Pendleton Kennedy. Over halvparten av disse bøkene ble skrevet av hvite kvinner, og Simms kommenterer ved ett av tilfellene den «tilsynelatende poetiske rettferdighet[en] i at nordstatskvinnen (Stowe) besvares av en sørstatskvinne».^[76]

Selv om Onkel Toms hytte var den romanen som solgte best på hele 1800-tallet, var det langt flere amerikanere som på den tiden så på fortellingen som et skuespill og en musikal enn som en bok.^[77] Eric Lott anslår i sin bok Uncle Tomitudes: Racial Melodrama and Modes of Production at minst tre millioner mennesker så disse skuespillene, noe som er ti ganger så mange som antall bøker som ble solgt de første årene.

På grunn av de svake lovene om opphavsrett begynte sceneproduksjoner som baserte seg på Onkel Toms hytte å vises allerede da fortellingen ble publisert. Stowe nektet, på grunn av sin puritanistiske mistillit til teatrene generelt, å gi tillatelse til disse dramatiseringene selv om hun etter hvert gikk for å se George Aikens versjon, og ifølge Francis Underwood var «glad» i Caroline Howards portrettering av Topsy.^[78] Stowes avslag førte til at «feltet var åpent» for en rekke andre dramatiseringer, noen utført av politiske grunner og andre av rent kommersielle formål.

Alle «Tom-showene» synes å ha inneholdt elementer av melodrama og «mørkhudete» narrer.^[79] Disse oppsettingene skilte seg enormt politisk sett – visse reflekterte Stowes egen anti-slaveri-innstilling, mens andre var nøytrale eller til og med for slaveriet.^[78] Mange av produksjonene inneholdt nedsettende, rasistiske karikaturer av svarte mennesker,^[79] og en rekke av produksjonene inneholdt sanger av Stephen Foster, deriblant «My Old Kentucky Home», «Old Folks at Home» og «Massa's in the Cold Ground».^[77] De mest velkjente «Tom-showene» var de som ble skrevet av George Aiken og H.J. Conway.^[78]

De mange sceneproduksjonene av Onkel Toms hytte «dominerte den nordre populærkulturen [...] i flere år» på 1800-tallet^[78] og skuespillene ble fremdeles fremført på begynnelsen av 1900-tallet.

Det har blitt laget flere filmeversjoner av Onkel Toms hytte. De fleste ble laget under stumfilmæraen – på den tiden var Onkel Toms hytte den mest filmede fortellingen.^[80] At den ble mye filmet i denne perioden kom av bokens og stykkenes vedvarende popularitet, noe som gjorde at publikum alt kjente til handlingen, som igjen gjorde det enklere for filmene å bli forstått uten tale.^[80]

Den første filmversjonen av Onkel Toms hytte var en av de tidligste filmene i «full lengde», selv om «full lengde» på den tiden betydde mellom 10 og 14 minutter.^[81] Denne filmversjonen fra 1903, regissert av Edwin S. Porter, brukte hvite skuespillere med «blackface» (svertede ansikter) til de fleste rollene og svarte skuespillere bare som statister. Den var tydelig lik mange av Tom-stykkene fra tidligere årtier og presenterte et stort antall svarte stereotyper, som å la slavene danse i nesten alle sammenhenger, inklusiv på en slaveauksjon.^[81]

I 1910 regisserte Vitagraph Studios en tre-rullers produksjon av J. Stuart Blackton som ble bearbeidet av Eugene Mullin. Ifølge avisen The Dramatic Mirror innebar denne filmversjonen et fremskritt for filmkunsten og det var, ifølge avisen, første gang at et amerikansk selskap ga ut en dramatisk film på tre ruller. Til da hadde filmer i «full lengde» vart i 15 minutter, og hadde bare inneholdt én filmrull. Filmen hadde skuespillere som Florence Turner, Mary Fuller, Edwin R. Phillips, Flora Finch, Genevieve Tobin og Carlyle Blackwell sr.^[82]

I løpet av de følgende to tiårene ble ytterligere minst fire filmtolkninger produsert. Den siste stumfilmversjonen kom i 1927 og ble regissert av Harry A. Pollard, som hadde spilt Onkel Tom i en versjon av Onkel Toms hytte fra 1913. Filmen var to timer lang, tok over ett år å spille inn og var den tredje dyreste stumfilmen noensinne med sine kostnader på 1,8 millioner dollar. Den svarte skuespilleren Charles Glipin hadde opprinnelig hovedrollen, men ble avskjediget ettersom studioet anså hans portrettering som «for aggressiv».^[83] James B. Lowe tok deretter over Toms rolle.

Noe som skiller denne filmen fra romanen, er at Tom, etter at han dør, vender tilbake som en hevnlysten ånd og konfronterer Simon Legree før han styrter slaveeieren til døde. De mediekanalene som ble styrt av svarte amerikanere hyllet filmen, men studioet var redd for den dårlige mottakelsen blant hvite mennesker i det sørlige USA og klipte derfor om visse kontroversielle scener. Blant de bortklipte scenene var åpningsscenen, der det pågår en slaveauksjon, og en scene der et barn med vold blir tatt i fra sin mor.^[84] Handlingen ble skrevet av Pollard, Harvey F. Thew og A.P. Younger, med tekstskilt av Walter Anthony. Blant skuespillerne var James B. Lowe, Virginia Grey, George Siegmann, Margarita Fischer, Mona Ray og Madame Sul-Te-Wan.^[83]

Flere tiår etter stumfilmæraens slutt ble innholdet i Stowes roman ansett for å være for sensitivt til å kunne utgjøre grunnlaget for flere filmtolkninger. I 1946 overveide Metro-Goldwyn-Mayer å lage en film av boken, men la ned produksjonen etter protester fra National Association for the Advancement of Colored People.^[85]

I 1965 dukket en tyskspråklig versjon opp, regissert av Géza von Radványi. Filmen ble introdusert i USA av Exploitationfilmfiguren Kroger Babb. Den foreløpig siste filmatiseringen ble sendt på TV i 1987, regissert av Stan Lathan, skrevet av John Gay og med skuespillere som Avery Brooks, Phylicia Rashad, Edward Woodward, Jenny Lewis, Samuel L. Jackson og Endyia Kinney.

Utover tradisjonelle filmatiseringer har Onkel Toms hytte også figurert i en rekke tegnefilmer, som blant annet Walt Disneys Mickey's Mellerdrammer fra 1933, som inneholder den klassiske disneykarakteren med svartmalt ansikt og overdrevne oransje lepper; Bugs Bunny-figuren Southern Fried Rabbit fra 1953, der Bugs forklarer seg selv til Onkel Tom og synger My Old Kentucky Home for å kunne passere Mason-Dixon-linjen; Uncle Toms Bungalow fra 1937, en tegnefilm av Warner Brothers ledet av Tex Avery; Eliza on Ice fra 1944, en av de tidligste Mighty Mouse-filmene, produsert av Paul Terry; og Uncle Tom's Cabaña fra 1947, en åtte minutter lang tegnefilm regissert av Tex Avery.^[85]

Onkel Toms hytte har også påvirket en rekke filmer, deriblant Birth of a Nation. Denne kontroversielle filmen fra 1915 brukte med viten og vilje en hytte som lignet Onkel Toms hjem i filmens dramatiske klimaks, der flere hvite sørstatsfolk møter sine tidligere fiender (nordstatsfolk) for å forsvare sin «ariske fødselsrett». Ifølge moderne forskere var bruken av en slik velkjent hytte noe som datidens publikum kunne forstå.^[86][87]

Blant andre filmer som ble påvirket eller benyttet seg av Onkel Toms hytte, finnes Dimples, en film fra 1936, med Shirley Temple,^[85] «Uncle Tom's Uncle», en film fra 1926 i serien Rakkerungene (Our Gang),^[85] Rodgers and Hammerstein–musikalen The King and I, der en ballett fra Small House of Uncle Thomas føres opp i tradisjonell siamesisk stil, og Gangs of New York, der Leonardo DiCaprio og Daniel Day-Lewis' figurer går og ser en påfunnet oppsetting av Onkel Toms hytte.

• Gates, Henry Louis; Appiah, Kwame Anthony (2005). Africana: Arts and Letters: an A-to-Z reference of writers, musicians, and artists of the African American Experience (på engelsk). Running Press,. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Gates, Henry Louis; and Hollis Robbins (1994). The Annotated Uncle Tom's Cabin (på engelsk). WW. Norton. ISBN 0393059464. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jordan-Lake, Joy (2005). Whitewashing Uncle Tom's Cabin: Nineteenth-Century Women Novelists Respond to Stowe (på engelsk). Vanderbilt University Press,. 
• Lott, Eric. (1993). Love and Theft: Blackface Minstrelsy and the American Working Class (på engelsk). New York: Oxford University Press,. 
• Lowance, Mason I. (jr.); Westbrook, Ellen E.; De Prospo, R. (1994). The Stowe Debate: Rhetorical Strategies in Uncle Tom's Cabin (på engelsk). Univ of Massachusetts Press,. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Rosenthal, Debra J. (2003). Routledge Literary Sourcebook on Harriet Beecher Stowe's Uncle Tom's Cabin (på engelsk). Routledge,. 
• Sundquist, Eric J. (1986). New Essays on Uncle Tom's Cabin (på engelsk). Cambridge University Press,. 
• Tompkins, Jane (1985). In Sensational Designs: The Cultural Work of American Fiction, 1790–1860 (på engelsk). New York: Oxford UP. 
• Weinstein, Cindy (2004). The Cambridge Companion to Harriet Beecher Stowe (på engelsk). Cambridge University Press,. 
• Williams, Linda (2001). Playing the Race Card: Melodramas of Black and White from Uncle Tom to O. J. Simpson (på engelsk). Princeton Univ. Press,. 
• Thomas Cripps (1993). Slow Fade to Black: The Negro in American Film, 1900–1942 (på engelsk). Oxford University Press. 

• (en) Uncle Tom's Cabin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wikisource har originaltekst relatert til: Onkel Toms hytte

• Nettside som omhandler Onkel Toms hytte, med romanen i fulltekst (Virginia University) Arkivert 3. desember 2010 hos Wayback Machine.
• (en) Onkel Toms hytte, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
• Onkel Toms hytte, tilgjengelig hos Internet Archive. Scannede og illustrerte originalutgaver
• Historisk side med Onkel Toms hytte Arkivert 6. oktober 2016 hos Wayback Machine.
• Gratis lydbok av Onkel Toms hytte hos LibriVox
• Mer om mangelen på internasjonal copyright Arkivert 23. mars 2009 hos Wayback Machine.