James Madison
| James Madison | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | James Madison, Jr. 16. mars 1751[1][2][3][4]  Port Conway (Virginia, Det britiske imperiet) | ||
| Død | 28. juni 1836[5][6][1][2] (85 år) Montpelier (USA, Virginia) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, diplomat, filosof, advokat, statsmann | ||
| Utdannet ved | Princeton University (1769–1771) | ||
| Ektefelle | Dolley Madison (1794–1836) (avslutningsårsak: personens død)[7][8] | ||
| Far | James Madison, Sr.[7] | ||
| Mor | Eleanor Rose Conway[7][9] | ||
| Søsken | Ambrose Madison[7] | ||
| Parti | Det demokratisk-republikanske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Montpelier | ||
| Medlem av | American Philosophical Society American Academy of Arts and Sciences American Antiquarian Society | ||
| Utmerkelser | Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow | ||
| USAs 4. president | |||
| 4. mars 1809–4. mars 1817 | |||
| Visepresident | George Clinton (1809–1812) Elbridge Gerry (1813–1814) | ||
| Forgjenger | Thomas Jefferson | ||
| Etterfølger | James Monroe | ||
| Signatur | |||
James Madison (født 5. mars 1750jul./ 16. mars 1751greg., død 26. juni 1836[10]) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».
Biografi
[rediger | rediger kilde]Madison ble født i King George County i Virginia. Hans foreldre oberst James Madison sr (27. mars 1723 – 27. februar 1801) og Eleanor Rose «Nellie» Conway (9. januar 1731 – 11. februar 1829) var de velstående eierne av tobakkplantasjen i Orange County i Virginia, der Madison tilbrakte mesteparten av barneårene. I 1769 forlot han plantasjen for å studere på Princeton University (som het College of New Jersey frem til 1896). Han fullførte sin fireårs utdannelse på to år, men ble utmattet av arbeidspresset i prosessen. Da han ble frisk igjen, ble han protesjeen til Thomas Jefferson. I kraft av denne stillingen ble han en prominent figur i statspolitikken i Virginia, hjalp til med å skrive et utkast til deres religiøse frihetserklæring og overtalte Virginia til å gi sine nordvestlige territorier (som bestod hovedsakelig av dagens Ohio, Kentucky og Tennessee) til den kontinentale kongress.
Madison var 163 cm høy og veide 45 kg.[trenger referanse] Han var nasjonens korteste president og jevnlig syk.[trenger referanse] I 1794 giftet han seg med Dolley Payne Todd som gikk for å være like attraktiv og livlig som han var syk og asosial. Det var Dolley som er sterkest kreditert for rollen som førstedamen som en politisk alliert av presidenten.
Konstitusjons-konvensjonen
[rediger | rediger kilde]I 1780-årene hjalp Madison til med å overbevise de politiske lederne på den tiden om å sammenkalle en konvensjon for å erstatte de ineffektive konføderasjons-artiklene. Madison var den best forberedte delegaten ved konstitusjons-konvensjonen og hans innflytelse i Philadelphia i 1787 har fått noen historikere til å kalle ham «konstitusjonens far». Madison oppfordret til en sterk sentralisert styresmakt med en tokammers lovgivende forsamling. Da saken om hvordan statene skulle representeres i den nye kongressen kom opp, var Madison en av de sterkeste forkjemperne for statsrepresentasjon på grunnlag av befolkningsmengde. Hans notater fra konstitusjons-kongressen er de best dokumententerte nedtegnelsene vi har av tenkningen til det som Thomas Jefferson (som var i Frankrike på den tiden) kalte en «samling av semiguder».
De føderalistiske papirene
[rediger | rediger kilde]For å støtte ratifiseringen av konstitusjonen i delstaten New York, la Madison til side sine motforestillinger om å arbeide sammen med Alexander Hamilton og John Jay for å skrive de føderalistiske papirene som er regnet som samtidens kommentar på USAs konstitusjon. Madisons argumenter var sterkt påvirket av den politiske tankegangen til Charles de Secondat, baron de Montesquieu.
Madison skrev 30 av de 85 essayene som utgjør de føderalistiske papirene, inkludert kanskje de to mest kjente, nummer ti og nummer femtien. Hans mest kjente del var i nummer femtien:
- «Dersom menn var engler, ville ingen styresmakt være nødvendig. Dersom engler skulle styre menn, ville hverken ekstern eller intern kontroll av styresmakten være nødvendig. I å skape en styresmakt som skal administrere menn over menn, ligger den store vanskeligheten i dette: Du må først opprette styresmakt til å kontrollere de styrte, og i neste fase kreve at den skal kontrollere seg selv.»
I 1801, i sin første tiltredelsestale, uttrykte Thomas Jefferson en lignende tanke:
- «Noen ganger sies det at mannen ikke kan betros med styringen av ham selv. Kan han så betros med makt til å styre over andre? Eller har vi funnet engler i kongers form til å styre ham? La historien svare på dette spørsmålet.»
Kongress-årene
[rediger | rediger kilde]Da konstitusjonen ble ratifisert, ble Madison valgt til Representantenes hus fra sin hjemstat Virginia og tjente fra den første til den fjerde kongressen og var medlem av det demokratisk-republikanske partiet i sin siste periode i kongressen. I 1789 foreslo han en pakke med tolv tillegg til konstitusjonen basert på et tidligere arbeid av George Mason. Tilleggene ble vedtatt 15. desember 1791. De siste ti tilleggene er kjent som Bill of Rights. Av de to første forslagene som ikke ble ratifisert i 1791, ble det andre etterhvert det 27. tillegget mer enn 200 år senere, i 1992.
Madisons tid i Kongressen ble preget av hans ønske om å begrense makten til den føderale styresmakten. En hendelse som demonstrerer dette ønsket, er debatten om den første banken av De forente stater, hvor Madison og andre tilhengere av Thomas Jefferson tilbakeviste at den føderale styresmakten hadde makt til å danne sin egen bank.
Debatten om de føderale myndighetenes makt i forhold til delstatenes, førte til dannelsen av de første amerikanske politiske partiene. Madison var viktig i dannelsen av det demokratisk-republikanske partiet. Medlemmene der støttet Jefferson og hadde sterk tro på begrenset sentralisert makt. Motstanderne til demokrat-republikanerne var føderalistpartiet som fulgte Hamilton og trodde på en sterk sentral makt.
Madison forlot kongressen i 1797 og ble Jeffersons utenriksminister i 1801.
Presidentskapet
[rediger | rediger kilde]Madison stilte til presidentvalget i 1808 på egen hånd og vant, stort sett på sin styrke i utenrikssaker i en tid da både Storbritannia og Frankrike stod på kanten av krig med USA. Begge landene blokkerte havnene til den andre og hindret handel med begge. I 1810 vedtok Kongressen å bryte relasjonene med land som ikke fjernet blokaden. Frankrike fjernet blokaden, Storbritannia gjorde ikke det.
I den påfølgende 1812-krigen vant britene tallrike seiere, inkludert en midlertidig okkupasjon av Washington, D.C. som tvang Madison til å flykte fra byen. Britene væpnet også indianere i vest, blant andre tilhengerne av Tecumseh. Ingen av sidene var særlig entusiastiske for krigen, men britene hadde lite å vinne, og i USA truet føderalistene i New England med å gå ut av unionen dersom krigen ikke tok slutt. I 1814 kom freden med Gent-traktaten. Slaget om New Orleans, hvor Andrew Jackson utmerket seg, ble utkjempet 15 dager etter at traktaten ble signert. Nyhetene nådde ikke Louisiana tidsnok fra Belgia. Den viktigste varige effekten for landets politiske ansikt var slutten på føderalist-partiet som ble regnet som forrædere da de motsatte seg krigen.
Det siste Madison gjorde før han gikk av som president, var å legge ned veto mot et vedtak om «interne forbedringer», inkludert veier, broer og kanaler:
- «Etter å ha vurdert forslaget…er jeg begrenset av de store vanskelighetene jeg føler i å forene forslaget med Amerikas forente staters konstitusjon…Den lovgivende makten som ligger i kongressen er spesifisert…i…konstitusjonen, og det virker ikke som at makten som er foreslått utøvd er blant den opplistede makten…»[11]
Madison avslo synet til Kongressen om at den generelle velferdsklausulen rettferdiggjorde forslaget ved å si at:
- «Et slikt syn på konstitusjonen ville gi kongressen en generell makt over lovgivningen i stedet for den definerte og begrensede makten som tilhører dem, begrepet 'felles forsvar og generell velferd' omfatter alle objekter og vedtak innenfor rekkevidden til en lovgivende samling.»
Til tross for Madisons «siste kamp», ble såkalt valgflesk snart vanlig i USA.
Det skal sies at selv om Madison kun ville støtte interne forbedringsplaner gjennom konstitusjonelle tillegg, oppfordret han til varierte tiltak som han følte var «best utført under nasjonal autoritet,» inkludert føderal støtte for veier og kanaler som ville «binde de forskjellige delene av vår utvidede konføderasjon tettere sammen.»
Regjeringen
[rediger | rediger kilde]| Embete | Navn | Periode |
|---|---|---|
| President | James Madison | 1809–1817 |
| Visepresident | George Clinton | 1809–1812 |
| Elbridge Gerry | 1813–1814 | |
| Utenriksminister | Robert Smith | 1809–1811 |
| James Monroe | 1811–1817 | |
| Finansminister | Albert Gallatin | 1809–1814 |
| George Campbell | 1814 | |
| Alexander J. Dallas | 1814–1816 | |
| William Crawford | 1816–1817 | |
| Krigsminister | William Eustis | 1809–1812 |
| John Armstrong jr | 1813 | |
| James Monroe | 1814–1815 | |
| William Crawford | 1815–1816 | |
| George Graham (ad interim) | 1816–1817 | |
| Justisminister | Caesar A. Rodney | 1809–1811 |
| William Pinkney | 1811–1814 | |
| Richard Rush | 1814–1817 | |
| Postminister | Gideon Granger | 1809–1814 |
| Return Meigs | 1814–1817 | |
| Marineminister | Paul Hamilton | 1809–1813 |
| William Jones | 1813–1814 | |
| Benjamin Crowninshield | 1815–1817 |
Utnevnelser til høyesterett
[rediger | rediger kilde]Madison utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
Delstater innlemmet i unionen
[rediger | rediger kilde]Senere liv
[rediger | rediger kilde]Etter at han forlot embedet, trakk Madison tilbake til Montpelier, gården hans i Virginia. Han var for en tid rektor ved Jeffersons University of Virginia, men tilbrakte mesteparten av dagene sine med å drive gården. Han døde 28. juni 1836 av revmatisme og hjertestans.
Madison var den første presidenten av American Colonization Society, som kjøpte reisen for frie svarte amerikanere til selskapets koloni i Vest-Afrika, Liberia. Etter betingelsene i hans testament,[12] ble 2000 dollar gitt til ACS gjennom deres agent Ralph Randolph Gurley.
Madisons portrett var på den amerikanske seddelen verdt 5000 dollar. Der var rundt tjue forskjellige varianter av 5000-dollarsedler som ble gitt ut mellom 1861 og 1846, og alle unntatt tre hadde James Madison.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=james;n=madison;oc=1[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID madison[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0039048[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id madison-james[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/James-Madison, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p32354.htm#i323539, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress, American Memory, Today in Histoy: March 16
- ^ [1]
- ^ [2]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) James Madison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) James Madison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) James Madison hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
- (en) James Madison hos American National Biography
- (en) James Madison hos The Peerage
