Id, ego og super-ego

Id, ego og super-ego (på norsk også det, jeg og over-jeg; tysk Es, Ich og Über-Ich) er de tre delene av det psykiske apparatet definert i Sigmund Freuds strukturelle modell av personligheten. Ifølge denne modellen står id for de ukoordinerte og instinktive tilbøyelighetene, ego er den organiserte og realistiske delen av psyken, og super-ego er den kritiske og moraliserende funksjon.

Id («det-et») består av den uorganiserte delen av personlighetsstrukturen, og fungerer som «gledesprinsippet», som søker å unngå smerte eller søker umiddelbar glede og nytelse.

I Freuds formulering: «Det er den mørke, utilgjengelige del av personligheten vår, det lille vi vet om det, har vi lært av vårt studium av drømmearbeid og av å bygge nevrotiske symptomer, og det meste av dette er av negativ karakter og kan beskrives bare som en kontrast til ego. Vi nærmer oss id med analogier: Vi kaller det et kaos, en gryte full av boblende lyst [...]. Det er fylt med energi og kommer fra instinkter, men det har ingen organisasjon, produserer ingen kollektiv vilje, prøver bare å oppnå tilfredsstillelse av instinktive behov underlagt overholdelse av gledesprinsippet.»^{[trenger referanse]}

Ego («jeg-et») fungerer i henhold til virkelighetsprinsippet, dvs. den søker å behage id på realistiske måter som vil være til nytte på lang sikt i stedet for å bringe smerte.

Ego består av den organiserte delen av personligheten som inkluderer defensive, perseptuelle, intellektuell-kognitive og utøvende funksjoner. Bevisste forhold ligger i ego, selv om ikke alle av driftene av ego er bevisst. Ego-et skiller hva som er virkelig. Det hjelper oss å organisere våre tanker og skape fornuft av dem og verden rundt oss.

Super-egos («over-jegets») mål er perfeksjon. Det består av den organiserte delen av personlighetesstrukturen, hovedsakelig, men ikke helt bevisstløs, som inkluderer den enkeltes egos idealer, åndelige mål, og den synske byrået (ofte kalt «samvittighet») som kritiserer og forbyr sine stasjoner, fantasier, følelser og handlinger.^[klargjør]

Super-ego arbeider i motsetning til id. Super-ego bestreber seg på å handle på en sosialt forsvarlig måte, mens id bare ønsker umiddelbar selvtilfredsstillelse. Super-ego styrer vår følelse av rett og galt og skyldfølelse. Det hjelper oss å passe inn i samfunnet ved å få oss til å handle på sosialt akseptable måter.

Freud selv benyttet de tyske begrepene das Es (det-et, uttales «ess»), das Ich (jeg-et, «ikj») og das Über-Ich (over-jeg-et, «u:ba-ikj»). Det var Freuds oversetter til engelsk, Joan Riviere, som innførte de latiniserte begrepene id, ego og super-ego.

• S. Freud (1923). Das Ich und das Es. Leipzig: Internationaler Psychoanalytischer Verlag.  [engelsk som The Ego and the Id (1927)]