Herrevad kloster

Herrevad kloster
Land		Sverige[1][2]
Sted		Klippan kommune[1][2]
Formål		Kongsgård, kloster
Etablert		12. århundre
Kart
Herrevad kloster 56°05′17″N 13°13′57″Ø
Herrevad kloster på Commons

Herrevad kloster (også Herrisvad og Herredsvadkloster, svensk Herrevads kloster) var et kloster i Skåne beliggende ved Rönne Åen ca. 40 km øst for Helsingborg. Foruten å ha vært et av Danmarks største klostre, er stedet også kjent for astronomen Tycho Brahes observasjon i 1572 av Stella Nova (den nye stjerne) – en oppdagelse som la grunnlaget for hans senere verdensberømte forskerstatus.

Klostret ble grunnlagt av erkebiskop Eskil i 1144 som Danmarks første cistercienserkloster – munkene kom fra Cîteaux i Frankrike. Eskil var venn av Bernard av Clairvaux, som var en av ordenens forgrunnsfigurer.^[3] Herrevad kloster ble med tiden et av de største og viktigste middelalderklostre i Skåne. I dets velmaktsdager hadde det inntekter fra mere enn 400 eiendommer, og nøt støtte fra overklasse såvel som fra Danmarks kongelige familier. Det har vært antatt at Codex Runicus, middelalderens forsøk på å skrive Skånske lov på runer, ble gjort her. I 1305 innkalte Erik Menved til et forliksmøte mellom den nyvalgte svenske konge Birger Magnusson og hans stridbare hertugbrødre, Erik og Valdemar. At møtet nettopp ble lagt til Herrevad, sier noe om klosterets betydning i samtiden.

Munkenes klesdrakt har vært enkel: Den opprinnelige hvite kjortelen skulle bæres uten underklær, skoene skulle tilvirkes av grovt kuskinn. Maten besto av fisk og grønnsaker, kjøtt og flesk fikk ikke forekomme. Brødet ble bakt av grovt mel, hvitt mel ble kun brukt til syke og besøkende. Kun ved kirkelig høytider kunne det komme på tale med unntagelser fra den faststilte matordningen.

I begynnelsen gikk det meste av tiden med til å oppføre klosterbygningene i tillegg til pasningen av de mange andaktsøvelser. Siden ble det også viet mye tid til studier av Bibelen og bibelbøkenes og tekstenes historie. Det ser ut som om Herrevad ganske tidlig har oppbygget et anselig bibliotek, også i europeisk sammenheng. I scriptoriet har munkene syslet med kopiering av hellige skrifter, og på det viset skaffet klosteret en omfattende samling pergamenter. Det meste av dette gikk tapt under reformasjonen, og såvidt vites, finnes kun én eneste bok fra dette fornemme biblioteket bevart. Den befinner seg i Det Kongelige Bibliotek i København med innskriften St Mariae Herrevadensis på tittelbladet. Klosterets nekrologium gikk med da Universitetsbiblioteket i København brant i 1728.

Klosterfolket hadde tatt med seg metoder fra hjemlandet til dyrkning av jord og nyttehaver samt odling av fisk. Munkene innførte biodling, som har vært av stor betydning i en tid hvor søtningsmidler var mangelvare.^[4]

Etter som restene av klosteranlegget til dels ligger skjult under det parkanlegg som ble anlagt på 1800-tallet, er kunnskapen om det fragmentarisk. Kirkens plassering og form er dog delvis kjent. Den østre klosterlengen vet man også noe om, da den nordligste delen av denne er bevart i direkte tilknytning til kirkens sydlige tverrskip.

Kirken ble påbegynt på midten av 1100-tallet. Den målte 53 m og langhusets bredde var på 19 m. Den ble bygget i kvaderhugget sandsten fra Hør og hadde et enkelt gulv av lerklint gråsten. Omkring 1200 begynte man å begrave folk i kirken, og kanskje er det samtidig at man begynner å slå hvelv. Litt senere ble det påført et 10-20 cm tykt lag av sand til nytt gulv av tegl med kvadratiske plater, og veggene ble kalket hvite. Ved utgravninger i den sydlige korsarmen, er det funnet fragment av rødmalt vindusglass i fint tegnede mønstre. Vinduene har hatt romboidformede blyinnfatninger. Nye gulv er senere kommet til.

Kirken har i sluttfasen hatt et treskipet langhus, korsarmer og et forlenget kor mot øst. Sandstenspilarer inndekket i tegl har båret de kalkede hvelvene. Fragmenter av kalkmalerier viser vekstornamenter i farvene mørkerødt og gult. Grønne farvetoner fantes kun i koret.^[5] Kirkebygningen har nok gjort et mektig inntrykk ute på den skånske landsbygden, men kirkerommet har samtidig trolig vært preget av det asketiske mønster som fulgte cisterciensernes livsform. Med andre ord, ingen overdreven prakt og utsmykning.^[4]

Fra kirkens korsarm oppførtes den østlige lengen mot syd. Den vestlige lengen ble oppført mot syd fra kirkens vestparti. Gården som oppsto mellom disse lengene ble mot syd lukket av ennå en lenge. Rundt gårdens sider fantes en klostergang, som trolig har vært slått med hvelv.

På 1200-tallet ble klosteret utvidet, og man gikk over til å bruke teglsten fremfor sandsten. På eldre kart og på folkemunne nevnes en liten bakke, ca. 200 m nord for klosteret, for tegeltoften. Gjennom en søkesjakt har det vært mulig å konstatere at det på denne plassen har ligget en teglovn. Alle typer tegl (unntatt de riflede) som er blitt funnet i kirken, ses også blant feilbrent og kassert teglsten ved og omkring teglovnen. Skriftlige kilder forteller at det så sent som på 1550-tallet, ble levert tegl fra Herrevad til oppførelsen av citadellet i Landscrone.^[5]

Etter reformasjonen ble de siste munkene boende til 1565, mens det ble holdt lutherske gudstjenester i klosterkirken inntil 1585.

Under anklager av fråtsing og usedelig livsførsel, ble Herrevad i mai 1565 tatt fra den siste abbeden Lauritz Severinssen, og gitt til adelsmannen Steen Bille og hans kone.^[6] Munkene hadde på det tidspunktet mistet kontakten med moderklosteret i Cîteaux, og var avstengt fra utenlandsk besøk samt fra pavelige formaninger. Klosteret hadde vært under protestantisk herredømme i tredve år, og kjempet for å tilfredsstille de stadig økende krav til leveranser av tegl, laks, flesk, smør og humle til hoffet i København. Imens forfalt bygningene, og klosteret ser i slutten av perioden ut til å vært et slags hjemsted for landsstrykere.

Det ble ved overtagelsen satt i gang en rekke bygningsarbeider for å gjøre klosteret beboelig for de nye eierne. Den senere berømte astronomen Tycho Brahe var Billes søstersønn, og da Brahe kom hjem fra utenlandsstudier, oppfordret onkelen ham og hans nye borgerlige kone, Kirsten Jørgensdatter, til å slå seg ned på Herrevad.^[7] Bille kjøpte og fikk installert et astronomisk observatorium i en av de gamle klosterbygningene, og utenfor murene, et laboratorium med ovner. Steen Bille var selv interessert i kjemiske eksperimenter, og oppmuntret nevøen til sysle med alkemi.^[8] Sammen begynte de omkring 1570 – som de første i Skandinavia – å fremstille papir på Klippan mølle, i nærheten av Herrevad. Det ble også konstruert et glassverk.

Under sin vandring fra laboratoriet til den ventende aftensmaten innenfor murene den 11. november 1572, observerte Brahe en ny stjerne i stjernebildet Kassiopeia, som han ga navnet Stella Nova. Ved hjelp av en selvlaget sekstant studerte og nedtegnet han i et år observasjoner av det man i dag ville kalle en supernova. I 1573 publiserte Brahe sine observasjoner i København, og disse danner grunnlaget for hans senere berømmelse som astronom.

Herrevad skiftet hånd mellom flere danske adelsfamilier inntil 1658 da Skåne ble innlemmet i Sverige. Deretter overtok – for en kort periode – den tidligere danske riksråd Corfitz Ulfeldt eiendommen, inntil han forlot Sverige i 1660. Senere skiftet stedet eiere blant svenske adelsmenn, før det ble underlagt den svenske krone. Klosteret ble plyndret av en dansk hær under krigene fra 1709–1710, hvoretter Karl XI befalte at klosterruinene skulle rives, og stenene brukes til hans tyske Caroli kirke i Malmö (revet i 1879). I dag er de eneste eksisterende rester av klosteret, en del av det gamle sakristiet samt en gravsten over den siste abbed Lauritz.^[9]

Nåværende hovedbygning, Herrevad slott oppført 1745 med fløyer i empirestil som kom til 1816–1819, har, etter å vært militært anlegg i mange år, fungert blant annet som klosterlosji og restaurant.

• Sven-Åke Rosenberg: Herrevadskloster – Fakta, Fantasier, Funderingar, 1987
• Peter Carelli: Det Medeltida Skåne, 2007

• Om Herrevad kloster, Sylve Åkesson.
• Herrevads kloster, källa: Sven Rosborn.
• Herrevads klosters hjemmeside