Henrik Olrik

Henrik Olrik
Født		Ole Henrik Benedictus Olrik 24. mai 1830[1][2][3][4] København[5]
Død		2. jan. 1890[1][6][7] (59 år) Frederiksberg[8][5]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, billedhugger, medaljør
Utdannet ved		Det Kongelige Danske Kunstakademi
Barn		7 oppføringer Axel Olrik Benedicte Brummer Dagmar Olrik Eyvind Olrik Hans Olrik Povl Olrik Jørgen Olrik
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark[9]
Gravlagt		Vestre kirkegård[10]
Utmerkelser		Ridder av Dannebrogordenen (1876)[5] Professors navn (1883)[5]
Henrik Olrik på Commons

Ole Henrik Benedictus Olrik (født 24. mai 1830 i København, død 2. januar 1890 i Frederiksberg) var en dansk kunstmaler og billedhugger. Han var far til Dagmar Olrik, Axel Olrik, Eyvind Olrik, Hans Olrik og Jørgen Olrik som alle gjorde seg bemerket i dansk kultur og historieforsking.

Henrik Olrik ble født i København og var sønn av tollkontrollør Johan Henrik Ludvig Olrik (1794–1880) og Benedicte Martinette, født Heiberg (1801–1876). Han utdannet seg først til billedhugger hos Herman Wilhelm Bissen, men da han måtte sørge for egen ernæring, fant han snart en inntektskilde i å utføre forminskede kopier etter Bertel Thorvaldsens verker til Den Kongelige Porcelænsfabrik. Samtidig besøkte han også Det Kongelige Danske Kunstakademis dekorasjonsklasse, og i begge fag vant han 1848-1851 Akademiets sølvmedaljer. Selv om lysten til å tegne og male også var levende hos ham, gikk han videre som billedhugger, stilte ut noen portrettbuster og konkurrerte til gullmedaljen. Da hans forsøk ikke lyktes, og han hadde oppnådd offentlig understøttelse for å utdanne seg videre i utlandet innenfor dekorasjonsfaget, så reiste han til Paris, og her ga han endelig etter for sin lyst til å bli kunstmaler, besøkte Thomas Coutures atelier, og stilte i 1855 for første gang ut sine malerier.

Påvirket av nasjonalromantikke malte Olrik også mindre folkelivsbilder, blant disse vakte særlig En Brud pyntes af sin Veninde (1860) fordelaktig oppmerksomhet for innbydende fargebehandling. Bildet ble kjøpt inn til Den Kongelige Malerisamling i København. Begge retninger forente han så å si i noen større portrettgrupper med figurer i legemsstørrelse, for eksempel av greve Bille-Brahe-Selbyes familie og grevinne Piper med fem barn i et landskap, som også fungerte godt som rene familieportretter. I et senere portrettbilde, som forestilte hans to døtre i hagen, ga han seg med virtuosmessig sikkerhet i lag med en de mest utfordrende fargesammensetninger: De rødhårede jentene bærer roser og jordbær, omgitt av forgrunnsløvverket i dets fulle solopplyste kraft.

Ved siden av en omfattende virksomhet som portrettmaler fant han med en større lyst til realisme i kunsten større lyst til å operere innenfor historiemaleriet. Med denne overgangen ble det helt slutt på at han malte nasjonalromantiske folkelivsbilder. I 1862 mottok han Akademiets reisestipendium, og kom sammen med Carl Bloch og P.C. Lund i Roma, som også dyrket historiemaleriet. Under oppholdet i Italia klaget han blant annet et maleri av Kain paa Flugt i overnaturlig størrelse. Da bildet imidlertid ikke nådde fullt opp til det mål kunstneren selv hadde satt seg, sørget han senere for å få det tilintetgjort.

Han malte i tidens løp noen altertavler og flere religiøse bilder, men det mest betydningsfulle må ha vært det alterbildet han laget for Sankt Matthæus kirke på Vesterbro i København. Dette skal være Danmarks største altertavlemaleri. Olrik malte det i klassisk neobarokk stil rett på selve koravslutningens mur. Bildet forestiller «Bjergprædiken» og viser mer enn 130 personer. Ved sin rike anordning fremheves også lysets heldige fordeling og fargens kraftige, men harmoniske virkning. Det regnes også for å være hans mest modne arbeid.

Senere malte Olrik seks av apostlene til Marmorkirken, men det var alt han rakk før han brått døde fra å få fullført bildet. Likeledes nådde ikke det store, historiske bilde han skulle utferdige til Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg slott lenger enn til de første forberedelsene.

Olrik har trolig utrettet nesten like mye på den dekorative kunstens område, dels også som maler. Allerede 1853 vant han den «Neuhausenske Præmie» for en sølvsukkerskål (sammen med E. Vieth). For Ipsens Terrakottafabrik, Den Kongelige Porcelænsfabrik, H.C. Drewsens Elektropletfabrik og V. Christesens Sølvvarefabrik utførte han en masse modeller. En stor sølvkandelaber, som i 1870 ble utstilt i London som industrigjenstand, nøt den ære det følgende år å bli utstilt samme sted som kunstverk. Et sølvskjold, han utførte for V. Christesen i 1888, var smykket med motiver fra Valdemarenes historie. Et stort dekorativt billedhuggerverk var hans utkast til minnesmerke for tsar Alexander II av Russland, og hans siste, ufullførte verk var også i samme retning, en stor sølvjardinière med figurer, som billedhugger H.C. Petersen måtte fullføre etter hans død.

Olrik vant seg raskt et ansett navn som portrettmaler, og fikk gjentatte ganger male portretter av kong Christian IX av Danmark. Likeledes malte han prinsessen av Wales (Christian 9.s datter Alexandra, gift med den senere Edvard 7. av Det forente kongeriket).

Det sikre håndlag med portretter gjorde at Olrik også ble satt til å tegne mengdevis av portretter over på trestokker for xylografering, både i dansk Illustreret Tidende og for det norske Illustreret Nyhedsblad. Disse pleide han kun å signere med initialene «H.O.». I tillegg var Danmarks første 10-kroneseddel (i omløp 1875–1890) og 100-kroneseddel (i omløp 1875-1888) begge tegnet av Olrik.

I 1879 malte Olrik portretter av både Sigurd Ibsen og Henrik Ibsen. Sistnevnte eies i dag av Nasjonalgalleriet i Oslo. Til Erik Werenskiold uttalte Ibsen i 1894 at han ikke hadde vært noen god modell for Olrik; «... jeg passet ham nok ikke!» Grunnen mente han var at Olrik i lang tid på forhånd hadde beskjeftiget seg med å lage «engleportræter».

I 1871 ble Olrik medlem av Kunstakademiet, og i 1878 fikk han det «Det anckerske Rejselegat». I 1883 ble han professor, og i 1887 ble han valgt til medlem av Akademirådet. Han ble 20. mai 1859 gift med Hermina Valentiner (23/11 1839 – 13/4 1917), datter av forpakter Hermann Valentiner.

Henrik Olrik døde i 1890 etter kort tids sykdom.

• Lorentz Dietrichson: Svundne Tider. Af en Forfatters Ungdomserindringer. III Rom og Stockholm. J.W. Cappelens Forlag. Kristiania 1901.
• Peter Nørgaard Larsen: Olrik, Ole Henrik Benedictus, 1830 – 1890, maler og billedhugger» (s. 254-256). Sys Hartmann (red): Weilbach. Dansk Kunstnerleksikon. Sjette bind. Munksgaard, Rosinante. København 1997.

• (en) Henrik Olrik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (da) Henrik Olrik på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon