Hafez al-Assad
| Hafez al-Assad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. okt. 1930[1][2][3][4] Qardaha (Alawittarstaten, Mandatområdet i Libanon) | ||
| Død | 10. juni 2000[1][2][3][5] (69 år) Damaskus | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Utdannet ved | Homs Militærakademi Militærakademiet ved generalstaben for Russlands væpnede styrker | ||
| Ektefelle | Anisa Makhlouf (1957–2000) | ||
| Far | Ali Sulayman al-Assad | ||
| Søsken | Jamil al-Assad Rifaat al-Assad | ||
| Barn | Bassel al-Assad Bashar al-Assad Buschra al-Assad Mahir al-ʾAsad Majd al-Assad | ||
| Parti | Baathpartiet | ||
| Nasjonalitet | Syria | ||
| Gravlagt | Qardaha | ||
| Utmerkelser | Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester Kjede av Den hvite løves orden Storkors av Ordenen Polonia Restituta | ||
| President i Syria Militærregime | |||
| 22. februar 1971 – 10. juni 2000 | |||
| Forgjenger | Ahmad al-Khatib | ||
| Etterfølger | Abdul Halim Khaddam | ||
| Statsminister i Syria | |||
| 21. november 1970 – 3. april 1971 | |||
| Forgjenger | Nureddin al-Atassi | ||
| Etterfølger | Abdul Rahman Kleifawi | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hafez al-Assad (arabisk: حافظ الأسد; Ḥāfiẓ al-Asad) (født 6. oktober 1930 i Qardaha, Syria, død 10. juni 2000) var en syrisk offiser og politiker som kom til makten gjennom et militærkupp i 1970. I 1971 inntok han presidentembete som han beholdt frem til sin død i 2000. Assads styre stabiliserte og konsoliderte makten i Syria etter tiår med politisk ustabilitet og flere kupp. I 2000 ble han etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad.
Unge år og militær karriere
[rediger | rediger kilde]Assad tilhørte den muslimske minoriteten alawitter, som utgjør ca. 11,5% av befolkningen i Syria.[6] Han vokste opp i landsbyen Qardaha, nær Lattakia, hvor Assad var den første i sin familie som tok høyere utdannelse. 16 år gammel ble han medlem i Baath-partiet.
Assad ønsket å utdanne seg til å bli lege, men familien hans hadde ikke råd. Han gikk derfor inn i det syriske militærakademiet som var gratis og tilbød kost og losji. Her utdannet han seg til å bli pilot.. Han var talentfull og fikk derfor anledning til å trene med Sovjetunionens luftforsvar i 1955, men mislikte oppholdet i Moskva.[7]
Som offiser og medlem i Ba'athpartiet var han også involvert med partiets aktiviteter i militæret. I 1958, da Syria inngikk i union Egypt og dannet Den forente arabiske republikk, ble Assad omplassert til Kairo hvor han ble en del av en som kalte seg selv "militærkomiteen". I perioden var Egypt ledet av Gamal Abdel Nasser som hadde kommet til makten i Egypt i 1952 og han hadde stått mot press fra kolonimaktene etter å ha nasjonalisert Suez-kanalen i 1956 noe som hadde gjort han meget populær i Syria. Medlemmene i militærkomiteen var desillusjonerte med hvordan Nasser styrte den nye staten. "Militærkomiteen" var sentral i kuppet som førte til at Syria gikk ut av unionen i 1961.
I 1963 gjennomførte Ba'athpartiet et kupp og fjernet sine rivaler fra regjeringen og i det syriske parlamentet, men militærkomiteen, som hadde organisert kuppet, forble utenfor offentlighetens øyene.
Forsvarsminister
[rediger | rediger kilde]I 1966 gjennomførte venstrefløyen i Ba'athpartiet et statskupp, og Salah Jadid, lederen av Militærkomiteen tok makten som landets de facto leder. Assad ble utnevnt til forsvarsminister og fikk stor innflytelse over regjeringens politikk. Jadids lederskap ble utfordret etter Syrias tap i Seksdagerskrigen i juni 1967 og Israels okkupasjon av Golan-høydene.
Som en følge av krigen mistet Jadid og hans regjering befolkningens tillit. Tillitskrisen spredte seg også raskt inn i partiet, og førte til en maktkamp i militærkomiteen. Jadid dominerte den sivile grenen av Ba'athpartiet, men Assad hadde opparbeidet seg kontroll over den militære grenen.[8]
Etter en intern maktkamp mellom den militære og den sivile grenen i det styrende Baath-partiet i perioden 1967-1970, vant den militære vingen over den sivile del. Etter en partikonferanse i november 1970 arresterte Assad sine motstandere og tok makten i Syria.
President
[rediger | rediger kilde]Innenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]Assad stabiliserte i sin styringsperiode Syria med hard hånd gjennom det han kalt "korreksjons-revolusjonen" og fjernet venstre-fløyen i Ba'athpartiets begrensninger på næringslivet. Dette gjorde Assad populær som landets nye leder, men godviljen varte ikke lenge.[9] Som et ledd i å stabilisere landet politisk konsentrerte han makten rundt sitt eget embete, etablerte en kult rundt sin egen person. Assad tildelte også toppstillingene i etterretning og sikkerhetsstyrker til alawitter eller familiemedlemmer, deriblant Assads egen bror Rifaat.
Den største utfordreren til Assads styre i Syria var Det muslimske brorskapet. Brorskapet hadde operert som politisk parti Syria siden 1940-tallet, men ble tvunget til å gå under jorden som en følge av de mange kuppene på 1950-tallet og Ba'athpartiets kupp i 1963. I 1964 organiserte brorskapet et opprør i byen Hama som ble slått ned av Ba'athpartiet. Etter den syriske invasjonen av Libanon i 1976 organiserte brorskapet et nytt opprør. Geriljakampanjene pågikk frem til 1980 og brorskapet hadde de facto kontroll over Hama. Assads regime forbød organisasjonen og medlemskap ble straffbart i 1980. Samme år angrep de også Assad personlig og han presidenten slapp såvidt unna med livet. Assad svarte med å mobilisere partiet og hæren og i 1982 beleiret Rifaat al-Assads styrker byen og mellom 5000 og 1000 mennesker ble drept under tre ukers lange beleiringen.[10]
Som en følge av opprøret ble regiemet også mer undertrykkende enn tidligere og Assad støttet seg mer og mer på sikkerhetsstyrkene for å beskytte regimet.
Utenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]Assad fortsatte Syrias utenrikspolitiske linje: Syria mottok militær støtte fra Sovjetunionen mot Israel og sto sammen med andre arabiske stater. Sammen med Egypts president Anwar Sadat koordinerte Syria og Egypt et nytt angrep på Israel i oktober 1973, men ble slått tilbake. Etter Nassers død i 1970 ble panarabismen, som hadde preget syrisk politikk, mindre uttalt. Etter hvert som den felles-arabiske fronten mot Israel kollapset, førte Assad en uavhengig utenrikspolitisk linje. Etter Jom-Kippur-krigen forhandlet Syria med Israel, gjennom USA om Golan-høydene, men samtalene førte ikke frem, og ble til slutt skrinlagt.[11]
I 1975 begynte borgerkrigen i Libanon, og i 1976 gikk Syria inn i konflikten og støttet maronittene og høyresiden i landet mot PLO og deres militser. Intervensjonen var i stor grad en fiasko. I 1982 eskalerte borgerkrigen, og Israel invaderte Libanon fra sør og kom i konflikt med Syria. Den USA-forhandlede våpenhvilen i 1983 og Israels tilbaketrekning samme år bidro til å gjenreise Syrias innflytelse over landet.[12] På denne måten fikk Syria rollen som "tungen på vektskålen" i borgerkrigen som ble avsluttet i 1990. Først i 2005, under Cederrevolusjonen i Libanon, trakk syriske styrker seg ut av landet.
Etter at Egypt undertegnet Camp David-avtalen i 1977 stod Syria alene mot Israel I frykt for en ny krig med Israel rustet Assad opp i et håp om å få til militær paritet, noe han etter hvert måtte gi opp.[13]
Syria var lenge Sojvetunionens støttespiller i regionen, men forholdet var ofte betent ettersom Assad ikke ønsket å være en sovjetisk klientstat. Selv om begge stater derfor ofte ikke var samstemte var de likevel viktige støttespillere for hverandre. I 1980 undertegnet Assad en "vennskaps og samarbeidsavtale" med Sovjetunionen ment for å vare 20 år. Men allerede fem år senere, under Mikhail Gorbatsjov, signaliserte Moskva at de skiftet kurs, og ønsket at Syria skulle inngå forhandlinger med Israel igjen.[14] Frem mot den kalde krigens slutt stod Syria relativt isolert i regionen. Denne situasjonen ble forverret da Syria ble beskyldt av amerikanske og britiske myndigheter for å støtte terroristgrupper i regionen. Som svar forsøkte Syria å bryte ut av isolasjonen gjennom en allianse med Iran på 1980-tallet og i tiden etter. I 1991 ble de også en del av den amerikansk-ledede koalisjonen mot Saddam Hussein i Gulf-krigen.[15]
Død og arverekkefølge
[rediger | rediger kilde]I løpet av sitt styre bygget Assad et regimet hvor hans egen familie stod i sentrum. Det var lenge ventet at Assads bror Rifaat skulle ta over etter han. Men etter Hama-opprøret i 1982 begynte Rifaat å mobilisere til et kupp mot broren. Da kuppet mislyktes gikk Rifaat i eksil. Etterfølgeren ble etter dette regnet for å være Assads eldste sønn Bassil, men han ble drept i en bilulykke i 1994. Andresønnen Bashar, som var utdannet øyelege og bodde i London, vendte tilbake til Syria og ble gitt posisjoner i hæren og fikk flere partipolitiske verv.
Assad fikk et massivt hjerteinfarkt under en telefonsamtale med Libanons president Emile Lahoud 10. juni 2000. Assad var ved sin død den lengst sittende presidenten i Syria, og han ble etterfulgt av sin sønn, Bashar al-Assad. Hafez-al Assad er gravlagt sammen med Basil i et mausoleum i hjembyen Qardaha.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Hafiz al Assad, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hafiz-al-Assad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Hafez al- Assad, Munzinger IBA 00000012803, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Hafez al- Asad, Proleksis enciklopedija-ID 9563[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=hafez;n=el+assad, oppført som Hafez el-Assad[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ḥāfiẓ al-Assad, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0005735[Hentet fra Wikidata]
- ^ Khoury, Philip S. (1987). Syria and the French Mandate: The Politics of Arab Nationalism. Princeton: Princeton University Press. s. 15. ISBN 069105486X.
- ^ Seale, Patrick (1988). Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris. s. 24–28. ISBN 1-85043-061-6.
- ^ Seale, Patrick (1988). Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B Tauris. s. 143–153. ISBN 1-85043-061-6.
- ^ Seale, Patrick (1988). «Asad's State». Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris & Co Ltd. Publishers. s. 169–180. ISBN 1-85043-061-6.
- ^ Seale, Patrick (1988). Asad: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris & Co Ltd. s. 333–336. ISBN 1-85043-061-6.
- ^ Gani, J.K. (2014). «US-Syrian Engagement: Disengagement Talks 1973-1975». The Role of Ideology in Syrian-US Relations: Conflict and Cooperation. New York: Palgrave Macmillan. s. 115–127. ISBN 978-1-137-35834-9.
- ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). «Syria». Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. s. 272–273, 279–280. ISBN 978-82-02-40831-2.
- ^ Hinnebusch, Raymond (2001). Syria: Revolution from Above. New York: Routledge. s. 153–155. ISBN 0-415-26779-X.
- ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). Konflikt og Stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm. s. 276. ISBN 978-82-02-40831-2.
- ^ Hinnebusch, Raymond (2001). Syria: Revolution from Above. New York: Routledge. s. 159. ISBN 0-415-26779-X.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Hafez al-Assad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Hafez al-Assad på Internet Movie Database
- Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998