Hattisk

Hattisk
	Den antatte utbredelsen av den hattiske sivilisasjon
Brukt i	Lilleasia
Region	Anatolia
Lingvistisk; klassifikasjon	Hattisk språk
Skriftsystem	kileskrift
	Videre inndeling
Inndeling	isolert språk; glottolog: Hattic
Skriftsystem	kileskrift
	Språkkoder
ISO 639-2	xht
ISO 639-5	afa
Glottolog	hatt1246
	Portal: Språk

Hattisk var et ikke-indoeuropeisk og et agglutinerende språk^[1] som ble talt i Anatolia på et tidlig tidspunkt i oldtiden, en gang på det andre årtusen f.Kr. Det ble avløst av hettittisk. Forskere kaller språket «hattisk» for å skille det fra hettittisk, det indoeuropeiske språket i det hettittiske riket.^[2] Hettittene omtalte språket som «hattili», men det er ingen vitnemål på navnet på språket i selve det hattiske riket som gikk forut hettittene. Navnet er utvilsomt knyttet til den assyriske og egyptiske betegnelsen av et område vest for Eufrat som «Hattis land» (Khatti). Man har ikke kunnet bevise noe slektskap mellom hattisk og noe annet kjent språk, og det regnes derfor som et isolert språk.

Bakgrunn

Hettittisk er det eldste indoeuropeiske språket, eldre enn vedisk og gammelgresk. I arkivet for kileskrift i Hattusa fant forskerne tekster på mange språk, blant annet akkadisk, luvisk, palaisk og andre, men også et språk kalt hattili. Det var et nytt, ukjent språk, ikke beslektet med hettittisk eller noe indoeuropeiske språk. Det var skrevet på det opprinnelige «hettittiske» språket til Hattusas opprinnelige innbyggere fra før indoeuropeiske folk kom til området.^[3] Det språket som nå kalles «hettittisk» ble ikke kalt det av dem selv, men nasili, «på nesisk». Dette uttrykket kommer fra navnet Nesa, et annet navn for byen Kanesj. Det eldre språket hattili blir således kalt for «hattisk» for å skille det fra hettittisk, og de førindoeuropeiske urinnbyggerne kalles likeledes for «hattiere». Det har blitt foreslått å innføre det mer logiske begrepet «nesisk» for hettittisk, men det har ikke vunnet fotfeste.^[4]

Kjerneområdet til det eldste attesterte språket i Anatolia, før ankomsten av indoeuropeiske folk, varierte fra Hattusa, den gang kalt «Hattus», og nordover til Nerik. Andre hattiske byer som er nevnt er blant annet Tuhumiyara og Tissaruliya. Hettittene erobret det hattiske riket fra Kanesj i sør på 1700-tallet f.Kr. De opprinnelige hattisktalende ble absorberte eller erstattet inn i det hettittiske, og synes å forsvinne som egen kultur. Likevel fortsatte det å utøve en betydelig innflytelse. Hettittene overtok mange hattiske guder, titler og navn, og det hattiske språket ble beholdt i mange religiøse og rituelle sammenhenger. De tekstene som er bevart er stort sett rituelle tekster med parallell oversettelse, og de som ikke har oversettelse er «imidlertid fortsatt så godt som ubegripelige».^[4]

Corpus

CTH 738: Festival for gudinnen Tetešḫapi; kileskrift fra Hattusa.

Det er ikke funnet noen dokumenter der folk som har hatt hattisk som morsmål skrev sitt eget språk. Forskere må stole på indirekte kilder eller omtaler fra sine naboer og etterfølgere, hettittene. Noen hattiske ord kan finnes i religiøse tavler av hettittiske prester som stammer fra 1300- og 1200-tallet f.Kr. Avsnittene inneholdt, mellom linjene i tekstskiltene, forklaringen «presten taler nå på hattisk».^[5]

Et annet eksempel på hvordan hettittene brukte det eldre hattiske språket i ritualiserte og formelle sammenhenger ved en instruksjon til den kongelige livvakten: «Tahaya er det man kaller barbereren på hattisk». Det henvises til en gammel skikk hvor livvakten påkalte barbereren på det gamle språket hattisk ettersom det er hva seremonien krevde. Samtidig indikerer forklaringen at hattisk ikke lenger var noe som var forventet å kunne beherske.^[6] Det finnes en moderne tilsvarighet: det britiske parlamentet åpnes formelt med prosedyrer som knapt har endret seg siden de begynte for snart tusen år siden, på en tid da anglo-normannisk var det offisielle språket.^[7]

Røtter til hattiske ord kan også finnes i navnene på fjell, elver, byer og guder. Andre hattiske ord kan finnes i noen mytologiske tekster. Hva lingvistene har forstått av hattisk er at det har en helt annen struktur enn indoeuropeiske språk. Ordene bøyes ved å benytte kompliserte endelser med betydning som ennå ikke er forstått.^[4]

Alle publiserte hattiske dokumenter er katalogisert i Catalog des textes hittites (CTH). Dokumenter fra Hattusa spenner over CTH 725-745. Av disse er CTH 728, 729, 731, 733 og 736 hattisk/hettittisk tospråklige. CTH 737 er en hattisk besvergelse for festivalen på Nerik. En nøkkel, om enn fragmentarisk, tospråklig er historien om «Måneguden som falt fra himmelen». (Det er flere hattiske tekster i Sapinuwa, som ikke hadde blitt publisert i 2004.) De hattiske tekstene som ikke har noen hettittisk parallell oversettelse «er fortsatt så godt som ubegripelige.»^[4]

Klassifisering

Det konservative synet er at hattisk er et isolert språk, forskjellig fra nabospråkene indoeuropeiske og semittiske. Basert på toponymer og personnavn kan det imidlertid ha vært beslektet til med nordvestkaukasiske språkgruppen, men det er ingen konsensus om dette.^[4] Visse likheter mellom hattiske og både abkhazo-adyghiske (nordvestkaukasisk) og kartvelske (sørkaukasisk) språk har ført til forslag fra noen forskere om muligheten for en språklig blokk fra sentrale Anatolia til Kaukasus.^[8]^[9] Ifølge Alexey Kassian er det også mulige leksikalske samsvar mellom hattiske og jenisejiske språk, samt burusjaskispråk i nordlige Pakistan; for eksempel er «tunge» alef på hattisk og alup på kottisk (jenisejisk), «måne» er kap på hattisk og qīp på ketisk (jenisejisk), «fjell» er ziš på hattisk og ćhiṣ på burusjaskispråk (sammenlign også med *čɨʔs – et ur-jenisejiske ord for «stein»).^[10]^[11]

Ordforråd

Noen hattiske ord som er blitt identifisert:

alef = «tunge»
ashaf = «gud»
fa-zari = «menneske, befolkning»
fel = «hus»
*findu = «vin» (i sammensetningen findu-qqaram, «vinøse»)
pels = «land»
Furun-Katte = «Kongen av landet», hattisk krigsgud
Furu-Semu = Hattisk solgudinne
Hanfasuit = Hattisk tronegudinne
hilamar = «tempel»
Kasku = den hattiske måneguden
katt = «konge»
-nifas = «å sitte»
pinu = «barn»
zari = «dødelig»
-zi = «å sette/legge»

Referanser

^ James, Kevin (2009): A Mystery in Clay: Codes, Languages, and a Journey Through Time to the Last Ice Age, AuthorHouse, ISBN 978-1434376381; s. 148. Sitat: «They called themselves Hattie, and spoke a non-Indo-European language called Hattic.»
^ «Hattian», Britannica
^ Wikander (2009), s. 100
^ ^a ^b ^c ^d ^e Wikander (2009), s. 101
^ Akurgal, Ekrem (2001): The Hattian and Hittite Civilizations, T.C. Kultur ve Turizm Bakanligi Geleneksel El Sanatlari, ISBN 978-9751727565, s. 4–5.
^ Wikander (2009), s. 100
^ «Norman French», UK Parliament
^ Colarusso, John (1997): Peoples of the Caucasus; i Introduction i Worldmark Encyclopedia of Cultures and Daily Life; Pepper Pike, Ohio: Eastword Publications
^ Ardzinba, V.G. (1979): “Nekotorye sxodnye strukturnye priznaki xattskogo i abxazo-adygskix jazykov, Peredneasiatskij Sbornik III: i storija i filologija a tran drevnego vostoka, Moscow: Nauka; s. 26-37.
^ Касьян А.С. (2010): Хаттский язык // Языки мира: Древние реликтовые языки Передней Азии / РАН. Институт языкознания. Под ред. Н.Н. Казанского, А.А. Кибрика, Ю.Б. Корякова. М.: Academia. (på russisk)
^ Kassian, A. (2009–2010): «Hattic as a Sino-Caucasian language // Ugarit-Forschungen», Internationales Jahrbuch für die Altertumskunde Syrien-Palästinas. 41. s 309–447.

Litteratur

Akurgal, Ekrem (2001): The Hattian and Hittite Civilizations; Publications of the Republic of Turkey; Ministry of Culture; ISBN 975-17-2756-1
Ardzinba, Vladislav (1974): «Some Notes on the Typological Affinity Between Hattian and North-West Caucasian (Abkhazo-Adygian) Languages», Internationale Tagung der Keilschriftforscher der sozialistischen Länder, Budapest, 23.-25. Zusammenfassung der Vorträge (Assyriologica 1), s. 10-15.
Chirikba, Viacheslav (1996): Common West Caucasian. The Reconstruction of its Phonological System and Parts of its Lexicon and Morphology. Leiden: CNWS Publications, Kapittel XI: «The relation of West Caucasian to Hattic», s. 406-432
Tuite, Kevin: The rise and fall and revival of the Ibero-Caucasian hypothesis, Université de Montréal
Wikander, Ola (2009): I døde språks selskap: En bok om veldig gamle språk, Oslo: Pax Forlag, ISBN 978-82-530-3205-4; kapittel «Hettitterrikets språk», s. 95-108

Eksterne lenker

Hattisk språk, Data.ub.uio.no
Hattic language, Wiktionary

[1] James, Kevin (2009): A Mystery in Clay: Codes, Languages, and a Journey Through Time to the Last Ice Age, AuthorHouse, ISBN 978-1434376381; s. 148. Sitat: «They called themselves Hattie, and spoke a non-Indo-European language called Hattic.»

[2] «Hattian», Britannica

[3] Wikander (2009), s. 100

[Wikander_101-4] Wikander (2009), s. 101

[5] Akurgal, Ekrem (2001): The Hattian and Hittite Civilizations, T.C. Kultur ve Turizm Bakanligi Geleneksel El Sanatlari, ISBN 978-9751727565, s. 4–5.

[6] Wikander (2009), s. 100

[7] «Norman French», UK Parliament

[8] Colarusso, John (1997): Peoples of the Caucasus; i Introduction i Worldmark Encyclopedia of Cultures and Daily Life; Pepper Pike, Ohio: Eastword Publications

[9] Ardzinba, V.G. (1979): “Nekotorye sxodnye strukturnye priznaki xattskogo i abxazo-adygskix jazykov, Peredneasiatskij Sbornik III: i storija i filologija a tran drevnego vostoka, Moscow: Nauka; s. 26-37.

[10] Касьян А.С. (2010): Хаттский язык // Языки мира: Древние реликтовые языки Передней Азии / РАН. Институт языкознания. Под ред. Н.Н. Казанского, А.А. Кибрика, Ю.Б. Корякова. М.: Academia. (på russisk)

[11] Kassian, A. (2009–2010): «Hattic as a Sino-Caucasian language // Ugarit-Forschungen», Internationales Jahrbuch für die Altertumskunde Syrien-Palästinas. 41. s 309–447.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]