Kambodsjas historie

Kambodsjas historie strekker seg mer enn 6000 år tilbake i tid. Karbondatering av funn gjort i en hule ved Laang Spean nordvest i Kambodsja avslører at folk som laget potter bodde i Kambodsja så tidlig som 4200 f.Kr.^[1] Videre arkeologiske bevis indikerer at andre deler av regionen som nå kalles Kambodsja var bebodd fra rundt 1000 til 2000 f.Kr. av en neolittisk kultur. Hodeskaller og menneskebein funnet på Samrong Sen er fra 1500 f.Kr.^[1] Disse menneskene kan ha migrert fra Sørøst-Kina til den Indokinesiske halvøy, selv om enkelte mener at de kan ha kommet fra India.^[1] Arkeologer har sporet den første dyrking av ris og de første bronsearbeidene i Sørøst-Asia til disse menneskene.^[1] Innen det første århundret e.Kr., hadde innbyggerne utviklet relativt stabile, organiserte samfunn og snakket språk nært beslektet til khmerspråket kambodsjanerne snakker i dag.^[1] Kultur og tekniske ferdighetene til dette folket i det første århundre overgikk det primitive stadiet. De mest avanserte gruppene bodde langs kysten og langs de nedre delene av Mekongelva og deltaet i hus bygget på stylter hvor de dyrket ris, fisket og holdt husdyr. Nyere forskning har låst opp oppdagelsen av kunstige jordvoller datert til Kambodsjas yngre steinalder.^[2]

Khmerfolket var blant de første innbyggerne i Sørøst-Asia. De var også blant de første i dette området til å vedta religiøse ideer og politiske institusjoner fra India og til å opprette sentraliserte kongeriker rundt store territorier. Den tidligste kjente kongedømmet i området, Funan, blomstret fra rundt første til sjette århundre e.Kr. Dette ble etterfulgt av Chenla, som kontrollerte store deler av det som i dag er Kambodsja, Vietnam, Laos, og Thailand.

Kongedømmet Funan steg til storhet med base i den velstående og mektige hjembyen Oc Eo (i dag i Vietnam), kjent i Romerriket som Kattigara, som betyr den anerkjente by. Kontakten med det fjerne Romerriket fremgår av det faktum at romerske mynter har blitt funnet på arkeologiske steder som dateres fra det andre og tredje århundre.^[3] Det meste av utenrikshandelen Funan foretok var med områder mye nærmere hjemmet, med India, og da spesielt Bengalområdet i India. Handel med India startet før 500 f.Kr. (før den utstrakte bruken av sanskrit som språk i India).^[4] Med handelen kom indianisering av Funankulturen og religion hinduisme. Funan og de etterfølgende samfunn som bebodde denne delen av Sørøst-Asia skulle beholde hinduismen som religion i ca 900 år. Andre kulturelle påvirkninger skulle vare mye lenger. Den dag i dag spiser den moderne kambodsjaner med skjeer og fingrene på den indiske måten i stedet for å spise med pinner som mange andre kinesiske-influerte kulturer i Sørøst-Asia.^[5]

Riket nådde sin største utstrekning under styret til Fan Shih-man tidlig i det tredje århundre, og strakk seg så langt sør som Malaysia og så langt vest som Burma. Funaneserne etablerte et sterkt system av merkantilisme og kommersielle monopoler som skulle bli et mønster for senere imperier i regionen. Eksport fra Funan riket var stort sett skogsprodukter og edle metaller, inkludert gullelefanter, elfenben, nesehornhorn, isfuglfjær og krydder som kardemomme.^[3] Fan Shih-man utvidet flåten og forbedret det funanesiske byråkratiet, og skapte et kvasi-føydalt mønster som beholdt lokale skikker og identiteter i stor grad intakte, spesielt i rikets ytterkanter.

Khmerene, hadde som vasaller av Funan nådd Mekongelva fra den nordlige Menamelva via Mundalen. Chenla, deres første selvstendige stat, utviklet seg med funanesisk innflytelse.

Gamle kinesiske opptegnelser nevner to konger, Shrutavarman og Shreshthavarman, som hersket i hovedstaden Shreshthapura som ligger i dagens sørlige Laos. Den enorme innflytelsen på identiteten til det som skulle komme til å bli Kambodsja kom fra det kambodsjanske kongedømmet Bhavapura, som hadde hovedsete i det som i dag er den kambodsjanske byen Kompong Thom. Den viktigste arven er kongen, Ishanavarman, som fullstendig erobret kongedømmet Funan i løpet av perioden 612-628. Han valgte sin nye hovedstad i Sambor Prei Kuk, og kalte den Ishanapura.

Etter at Jayavarman I døde i 681 ble kongedømmet ustabilt, og i begynnelsen av 8. århundre brøt kongeriket opp i mange fyrstedømmer. Pushkaraksha, herskeren av Shambhupura utropte seg selv som konge av hele Kambuja. Kinesiske krøniker skriver at i det 8. århundre ble Chenla splittet i «land-Chenla» og «vann-Chenla». I løpet av denne tiden kontrollerte Shambhuvarman, sønn av Pushkaraksha, det meste av vann-Chenla fram til det 8. århundre, da malayer og javanesere overtok dominansen i flere khmerområder.

Khmerriket markerte storhetsperioden for Khmer-sivilisasjonen og var det største sammenhengende imperium i Sørøst-Asia, og hadde hovedsete i det som i dag er Kambodsja. Riket hadde røtter tilbake til et lite indisk kongedømme, som igjen hadde røtter i Chenla og regjerte på et tidspunkt over deler av det som i dag er Laos, Thailand og Vietnam. Det viktigste ettermælet etter Khmerriket er Angkor, som var hovedstad da riket var på sitt mektigste. Angkor vitner om rikets enorme makt og velstand og variasjonen i religionene det omfavnet over tid. Både hinduisme og Mahayanabuddhisme var offisielle religioner før Theravadabuddhismen ble brakt inn fra Sri Lanka i det 13. århundre. Satellittbilder avslører at Angkor var det største før-industrielle urbane sentrum i verden, større enn dagens New York. Mye av årsaken til Khmerrikets suksess lå i plasseringen av Angkor i nærheten av Tonlé Sap, den unike innsjøen som også i dag står for mye av mattilgangen til Kambodsja.

Det femtende til det nittende århundre var en periode med fortsatt nedgang og territoriale tap. Kambodsja nøt en kort periode med velstand i det sekstende århundre fordi konger som bygde sine hovedsteder i regionen sørøst for Tonle Sap langs Mekong, fremmet handelen med andre deler av Asia. Dette var perioden da spanske og portugisiske eventyrere og misjonærer først besøkte landet. Framgangen snudde igjen med den thailandske erobringen av den nye hovedstaden i Lovek i 1594. Som et protekturat av Siam ble Kambodsja en brikke i maktkampen mellom de to stadig kraftigere naboene, Siam og Vietnam. Vietnams bosetninger ved Mekongdeltaet førte til annekteringen av det området på slutten av det syttende århundre. Slike utenlandske inngrep fortsatte gjennom første halvdel av det nittende århundre. En vellykket invasjon av Vietnam avsluttet det siamesiske protektoratet i Kambodsja, og etablerte et kongedømme under fullt vietnamesiske overherredømme.

I 1863 søkte kong Norodom, som hadde blitt innsatt av Thailand,^[6] beskyttelse av Frankrike fra thaiene og vietnameserne, ettersom spenningen vokste mellom dem. I 1867 signerte den thailandske kongen en avtale med Frankrike der han ga avkall på overherredømmet over Kambodsja i bytte mot kontrollen over provinsene Battambang og Siem Reap som offisielt var en del av Thailand. Provinsene ble avstått tilbake til Kambodsja i en grenseavtale mellom Frankrike og Thailand i 1906.

Kambodsja fortsatte som fransk protektorat i årene 1863-1953, administrert som en del av kolonien Fransk Indokina, avbrutt av en japansk okkupasjon 1941-1945.^[7] Etter kong Norodoms død i 1904 manipulerte Frankrike kongevalget og Sisowath, Norodoms bror, ble plassert på tronen. Tronen ble ledig igjen i 1941 ved dødsfallet til Monivong, Sisowath sønn, og Frankrike godtok ikke Monivongs sønn Monireth, de følte han var for opptatt av uavhengighet. I stedet ble Norodom Sihanouk, et av Sisowaths barnebarn på morssiden, kronet. Franskmennene vurderte at den unge Sihanouk, som kun var 18 da han inntok tronen, ville være lettere å kontrollere.^[7] De tok imidlertid feil, og Sihanouk lanserte et «kongelige korstog for uavhengighet» som resulterte i fransk motvillig aksept av hans krav om en overføring av suverenitet. En delvis avtale ble truffet i oktober 1953. Sihanouk erklærte da at uavhengighet hadde blitt oppnådd og returnerte i triumf til Phnom Penh.

Bestemmelsene fra Genève-konferansen om Indokina gjorde at Kambodsja var i stand til å forlange tilbaketrekningen av Viet Minh-styrkene fra sitt territorium.

Nøytralitet ble et sentralt element i den kambodsjanske utenrikspolitikken på 1950- og 1960-tallet. Ved midten av 1960-tallet tjente likevel deler av Kambodsjas østlige provinser som baser for Den nordvietnamesiske hæren og Viet Congs styrker i krigen mot Sør-Vietnam, og havnen i Sihanoukville ble brukt til å få fram forsyninger til disse styrkene. Etterhvert som denne aktiviteten økte ble USA og Sør-Vietnam bekymret, og i 1969 begynte USA en fjorten måneders bombekampanje rettet mot de nordvietnamesiske stykene i Kambodsja, noe som bidro til destabilisering i Kambodsja.

Prins Sihanouk fryktet for at konflikten mellom det kommunistiske Nord-Vietnam og Sør-Vietnam kunne smitte over til Kambodsja, og motsatte seg standhaftig den amerikanske bombekampanjen langs den vietnamesiske-kambodsjanske grensen og inne på kambodsjansk territorium. Prins Sihanouk politiske målsetting var å holde Kambodsja utenfor den pågående konflikten og var svært kritisk til de amerikanske myndighetene og deres allierte i den sørvietnamesiske regjeringen. USA hevdet at bombingen fant sted ikke mer enn ti, og senere tjue miles (32 km) innenfor den kambodsjanske grensen, områder hvor befolkningen hadde blitt kastet ut av den nordvietnamesiske hæren.^[8] Prins Sihanouk, som sto overfor interne stridighetene i sitt eget land på grunn av Røde Khmers framgang, ville ikke involvere Kambodsja i konflikten. Sihanouk ville at USA og Sør-Vietnam skulle holde krigen unna den kambodsjanske grensen. Sihanouk lyktes ikke å holde det kommunistiske Nord-Vietnam soldater ute fra Kambodsja territorium, men han var likevel villuge å tillate USA å bruke kambodsjanske luftrom og flyplasser til militære formål. Dette opprørt USA sterkt. USA så prins Sihanouk som en sympatisør med Nord-Vietnam. Ved hjelp av CIA ble det lagt planer om å kvitte seg med Sihanouk.

Gjennom hele 1960-tallet ble Kambodsjas innerikspolitikk polarisert. Motstanden mot regjeringen vokste innenfor middelklassen og blant de venstreorienterte, inkludert Paris-utdannede ledere som Son Sen, Ieng Sary, og Saloth Sar (senere kjent som Pol Pot), som ledet et opprør under det hemmelige Kampucheas Kommunistiparti (CPK). Sihanouk kalte disse opprørerne Røde Khmer. Valget på nasjonalforsamlingen i 1966 viste imidlertid en betydelig dreining mot høyre, og general Lon Nol dannet en ny regjering som ble sittende frem til 1967. I løpet av 1968 og 1969, forverret opprøret seg. I august 1969 dannet Lon Nol en ny regjering.

Prins Sihanouk ble styrtet mens han var på et utenlandsbesøk i 1970 i et militærkupp ledet av statsminister Lon Nol og prins Sisowath Sirik Matak med støtte fra USA. Sihanouk bosatte seg i Beijing, Kina, der han ble tvunget til å tilpasse seg til de kinesiske kommunistene. Røde Khmers opprørere brukte ham for å vinne territorium i regionene. Kongen oppfordret sine tilhengere til å hjelpe med å styrte Lon Nols pro-amerikanske regjeringen, noe som framskyndet utbruddet av borgerkrigen.^[9]

Mellom 1969 og 1973 bombet sørvietnamesiske og amerikanske fly Kambodsja i et forsøk på å bekjempe Viet Cong og Røde Khmer.^[10] To millioner kambodsjanere ble gjort til flyktninger av krigen og flyktet til Phnom Penh. Overslagene over antall drepte kambodsjanere under disse bombetoktene varierer, det samme gjør synet på virkningene av bombingen. Den amerikanske Seventh Air Force hevdet at bombingen forhindret at Phnom Penh falt i 1973 ved å drepe 16 000 av 25 500 Røde Khmer-soldater som beleiret byen.^[11] Andre har hevdet at bombingen drev bøndene til å bli med i Røde Khmer.^[12] Det hevdes videre at Røde Khmer «ville ha vunnet uansett», selv uten amerikansk innblanding til å hjelpe rekrutteringen, men at USA i all hemmelighet spilte en stor rolle bak hovedårsaken til Røde Khmers suksess.^[13]

Mot slutten av krigen slo en amerikansk rapport fast at landet sto overfor hungersnød i 1975. 75 % av alle husdyr var drept og risplantingen for neste innhøsting måtte gjøres «med hardt arbeid av alvorlig underernærte mennesker».^[14]

Røde Khmer nådde Phnom Penh og tok makten i 1975. Regimet, ledet av Pol Pot, endret det offisielle navnet på landet til Demokratisk Kampuchea, og var sterkt påvirket og støttet av Kina. De evakuerte umiddelbart byene og sendte hele befolkningen på tvangsmarsjer til rurale arbeidsprosjekter. De forsøkte å gjenoppbygge landets landbruk etter modell av det 11. århundre, forkastet vestlig medisin, og ødela templer, biblioteker, og alt de regnet som vestlig. Mellom en og to millioner kambodsjanere, av en befolkning på 8 millioner, døde ved henrettelser, overarbeid, sult og sykdom.^[15]

Anslagene over hvor mange mennesker som ble drept av Røde Khmer-regimet varierer fra en til tre millioner.^[16][17] Denne epoken ga opphav til begrepet «Dødsmarkene», og fengselet Tuol Sleng ble beryktet for sine massedrap. Flere hundre tusen flyktet over grensen til nabolandet Thailand. Regimet rammet etniske minoritetsgrupper hardt, Chammuslimer ble massakrert og så mye som halvparten av befolkningsgruppen ble utryddet.^[18] På slutten av 1960-tallet levde anslagsvis 425 000 etniske kinesere i Kambodsja, men i 1984, som følge av Røde Khmers folkemord og utvandring, var det bare rundt 61 400 kinesere i landet.^[19] Yrkesgrupper, som for eksempel leger, advokater, og lærere, ble også rammet. Ifølge Robert D. Kaplan, var «briller like dødelige som jødestjernen [under andre verdenskrig]» da de ble sett på som et tegn på intellektualisme.^[15]

• David Chandler, A History of Cambodia (Westview Publishing: Boulder, Colorado, 2008)