Kalifat-bevegelsen

Kalifat-bevegelsen var en politisk bevegelse blant muslimer i kolonitidens India. Den vokste fram i 1919 mot bakgrunn av seiersmaktenes behandling av Det osmanske rike, en av de tapende parter i første verdenskrig. Bevegelsen utviklet seg til å bli en anti-britisk, nasjonalistisk bevegelse. Den falt sammen i 1922.

Første verdenskrig, der mange indere deltok på britisk side, hadde medført uro blant muslimene i India fordi det var en krig mot Det osmanske rike og dets leder, sultanen, som også var kalif, islams overhode. Kalifat-bevegelsen vokste fram i september 1919 og protesterte mot behandlingen av Det osmanske rike og kalifen. Særlig betingelsene i freden i Sèvres, inngått i august 1920, ble sett på som uakseptable og Kalifat-bevegelsen krevde av kalifen fikk beholde tilstrekkelig land til å kunne forsvare islams hellige steder.^[1]

Bevegelsen appellerte i hovedsak til den urbane middelklassen.^[2] Den ble også støttet av velstående handelsmenn, særlig i Bombay. Disse sto for en mer moderat linje enn det som preget bevegelsen ellers.^[1] Brødrene Mohammed og Shaukat Ali var prominente ledere i bevegelsen og utarbeidet i 1920 et manifest for bevegelsen. Begge brødrene ble fengslet av britene.^[1]

Kalifat-bevegelsen fikk støtte av All-India Muslim League. Den inngikk samarbeid med Kongresspartiet og Gandhi, slik at en felles muslimsk-hinduistisk front mot den britiske kolonimakten ble dannet.^[3] I juni 1920 lanserte Kalifat-bevegelsen en ikkesamarbeids- og boikottkampanje mot britene, politisk og økonomisk, og det ble holdt demonstrasjoner. Denne utviklet seg fra september samme år til å bli en del av den større ikkesamarbeidsbevegelsen som Gandhi ledet.

I 1922 falt Kalifat-bevegelsen sammen. Det osmanske rike var delt opp og i Tyrkia hadde sekulære nasjonalister under ledelse av Kemal Atatürk tatt makten.^[1] I tillegg avblåse Gandhi ikkesamarbeidskampanjen.