Konservatisme

«Konservativt» omdirigeres hit. For partiet, se Konservativt (norsk parti)

Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en tenkemåte innen vestlig idétradisjon som bygger på «respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner».^[1] Konservatismen er skeptisk til tenkemåter som bygger på utopiske eller abstrakte ideer. Konservative ser på mennesket som et åndsvesen, som fra naturens side er feilbarlig og tilbøyelig til både godhet og ondskap. Ved å ta til seg fellesskapets rettigheter og plikter, kan mennesket bli en ansvarlig samfunnsborger. Konservative har et holistisk og organisk samfunnssyn.^{[1][2][3][4][5][6]}

Naturrettstanken er viktig i konservatismen. Mange anser Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative tenkere. Konservatismen som en politisk bevegelse føres vanligvis tilbake til kritikerne av den franske revolusjon. Den britiske statsmannen Edmund Burke hevdet i revolusjonsdebatten at sivilisasjon og styresett bygget på konsensus, og han forutså at revolusjonen kunne føre til terroren. Burke kalles ofte «konservatismens far».^[7]

Noen teoretikere som har bidratt til den konservative idéutviklingen er David Hume, Sismondi, Louis de Bonald, Joseph de Maistre, G.W.F. Hegel, Samuel Taylor Coleridge, Alexis de Tocqueville, Juan Donoso Cortés, José Ortega y Gasset, Karl Mannheim, F.A. Hayek, Leo Strauss, Eric Voegelin, Karl Popper, Russell Kirk, Peter Viereck, Michael Oakeshott, Nicolás Gómez Dávila, Roger Scruton, Francis Fukuyama og Jordan Peterson. Mange eksponenter for konservativ tenkning har vært litterater og kunstnere, slik som Goethe, Schiller, Chateaubriand, Thomas Carlyle, Fjodor Dostojevskij, G.K. Chesterton, Thomas Mann, C.S. Lewis og T.S. Eliot, og i Norge Johan Sebastian Welhaven, Aasmund Olavsson Vinje og Sigrid Undset.^[2][6][8][9]

Konservative så tidlig som Burke har sett på eiendomsretten som en forutsetning for personlig frihet, og ment at markedsøkonomien fremmer selvhjulpenhet, foretaksomhet og sparing. Konservative har samtidig vært kritiske til grådighet og sløseri.^[2][5][6] Mange har vært utenrikspolitiske realister.^[1][10][11] Noen politiske praktikere som forstås som konservative, er Klemens von Metternich, Otto von Bismarck, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer innen den kontinentale tradisjonen, Benjamin Disraeli, Winston Churchill og Margaret Thatcher innen den britiske, John Adams, Alexander Hamilton og Ronald Reagan innen den amerikanske, og Frederik Stang, C.J. Hambro og Kåre Willoch innen den norske tradisjonen.^[2][8]

Konservative har vært regnet til høyresiden siden de kongetro satt til høyre og de radikale til venstre i Frankrikes nasjonalforsamling.

Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som liberalkonservatisme, nasjonalkonservatisme, sosialkonservatisme, verdikonservatisme og kristendemokrati.^[4] Begrepene kan ha ulik betydning ut ifra tid og sted, for eksempel mellom Europa og Amerika, eller mellom Norden og kontinentet. Den norske konservatismen er vanligvis forstått som nokså liberal.^[1][5]

Ettersom konservatismen ikke kan føres tilbake til en bestemt doktrine, et program, men er fremvokst fra mange forskjellige erfaringer, finnes det en rekke spenninger innen konservativ tenkning. Disse spenningene vektes forskjellig, og kommer til uttrykk på ulike måter innenfor de enkelte nasjonale, konservative tradisjonene. Noen eksempler på spenninger innen konservativ tenkning er:^{[2][5][6][12]}

• mellom individualisme og kollektivisme;
• mellom modernitet og tradisjonalisme;
• mellom liberalitet (åpenhet, generøsitet) og autoritet;
• mellom elitisme og folkelighet;
• mellom paternalisme og autonomi (selvbestemmelse);
• og mellom det nasjonale (lokale, stedbundne) og det kosmopolittiske.

Den konservative bevegelsen i Storbritannia oppstod ikke før etter den franske revolusjon, men kan spore sine røtter tilbake til torybevegelsen under restaurasjonen i England på 1600-tallet.^[6][13] De gamle toryene støttet tanken om et hierarkisk samfunn med en eneveldig kongemakt av Guds nåde, og de så på staten og statskirken som organisk utviklet. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble England et konstitusjonelt monarki og dominert av whigbevegelsen. Heretter forsvarte toryene et maktfordelingsprinsipp mellom kongemakten og parlamentets overhus og underhus.^[13]

[Det har vært] vår statsskikks uforanderlige linje å forkynne og forsvare våre friheter som en arv vi har fått overdratt av våre forfedre, og som skal gis videre til våre etterkommere; en eiendom som på en særlig måte tilhører folket i dette kongerike, uten noen som helst henvisning til noen annen mer generell eller primær rettighet. […] En generell trang til forandring er vanligvis et produkt av selvisk mentalitet og innskrenkede synspunkter. Mennesker som aldri ser tilbake mot sine forfedre, kan ikke se fremover mot det som skal komme.

Edmund Burke i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790).^[14]

På slutten av 1700-tallet oppstod et nytt toryparti anført av William Pitt den yngre. Dessuten fantes «uavhengige whiger» som Charles Watson-Wentworth, 2. marki av Rockingham. Edmund Burke var Watson-Wentworths sekretær og pamflettskriver. Burke støttet den amerikanske revolusjon, men foraktet volden under den franske revolusjon. Han delte Adam Smiths ideer om privat eiendomsrett og markedsøkonomi, men mente at økonomien skulle være underordnet den tradisjonelle sosialetikken. Han verdsatte adelens æreskodeks og anså dem, ikke borgerskapet, som nasjonens naturlige ledere. Det innebar en begrenset kongemakt. Burke mente at tradisjonen uttrykte samfunnets visdom og harmoni.^[15][16] De burkeanske konservative etterstrebet pragmatisme i statsstyret. I så måte var de også inspirert av David Hume, som argumenterte imot rasjonalistisk og utopisk tenkning.^[13][17]

Torypartiet gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, statskirken, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I den industrielle revolusjons tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. Robert Peel klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om laissez-faire og frihandel. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som Det konservative parti i Storbritannia.

Benjamin Disraeli staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av romantiske og middelalderske strømninger, og han ble en skarp kritiker av industrialismen. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som Karl Marx, et fremmedgjort industriproletariat. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», One Nation, er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer.

Skjønt han var konservativ, ble noen av chartistbevegelsens krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom landadelen og industriproletariatet mot middelklassens økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne massebevegelse skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av Randolph Churchill, far til den senere konservative statsminister Winston Churchill.

I et utviklingsdyktig land er det alltid forandring, og det store spørsmålet er ikke om man skal motsette seg en forandring som er uunngåelig, men om den skal gjennomføres etter folkets sed, skikk, lover og tradisjoner, eller etter uttenkte prinsipper og generelle programmer og teorier. Det ene er et nasjonalt system, det andre er […] et filosofisk system.

Benjamin Disraeli i en tale om arbeidernes stemmerett (1867).^[18]

En liberal-konservativ koalisjonsregjering under den første verdenskrig, samtidig med Arbeiderpartiets inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske keynesianske politikken til Rab Butler og Hugh Gaitskell.

Under Margaret Thatchers lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.»^[19] Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt thatcherismen var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal klassisk liberalisme. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.»^[19] Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten»,^[19] begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.

Den britiske konservatismen har også vært med på å prege de nasjonale konservative tradisjonene i tidligere kolonier, som Canada, Australia og New Zealand, hvor britisk kulturarv og britiske institusjonelle tradisjoner står sterkt.^[20][21][22] Ettersom mange britiske lojalister søkte nordover under den amerikanske revolusjon, står den canadiske konservatismen i et historisk motsetningsforhold til den amerikanske.^[20]

Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene.^[23] I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger:^[24]

• Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant Novalis, Friedrich von Schelling, Karl Ludwig von Haller og Adam Müller von Nitterdorf, ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste. De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse.^[25]
• Journalistiske konservative, blant andre Friedrich von Gentz, Friedrich Schlegel og Ernst Moritz Arndt, ville forsvare det eksisterende Metternich-systemet og en nasjonalistisk konservatisme.
• En retning som omfattet blant andre Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Heinrich Friedrich Karl vom Stein og Friedrich Julius Stahl, forsvarte det konstitusjonelle monarkiet. Stahl mente at politikk og religion hørte naturlig sammen, og at representative institusjoner måtte representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki. Et parlamentarisk demokrati måtte unngås, fyrsten måtte stå fritt til å utpeke ministre og rådgivere, og til å utforme statsbudsjettet, og fyrstens makt måtte utøves av et lojalt og effektivt byråkrati.^[25]
• En fjerde retning, kalt «Den konservative revolusjon,» var førnazistiske radikale som Arthur Moeller van den Bruck, Ernst Jünger, Carl Schmitt og Oswald Spengler. Disse kan sies å ha hatt en antiliberal affekt.^[26]

Andre viktige strømninger var Friedrich Nietzsches motopplysende romantikk, Otto von Bismarcks konservative realpolitikk og statsmannskunst samt Deutschnationale Volksparteis antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under Weimarrepublikken.

Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet, ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i Horst-Wessel-Lied), altså konservative krefter, slik som katolikker, Deutsche Zentrumspartei og prøyssiske monarkister. Kjente konservative var involvert i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom 20. juli-attentatet.

I dagens Tyskland hevder søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra illegale høyreekstreme grupper. Et eksempel er Die Republikaner. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke Tradition und Leben.

En kjent moderne konservativ teoretiker er Arnold Gehlen, som påvirket mange konservative i sin samtid. Erik von Kuehnelt-Leddihn, som kan plasseres innenfor både den kontinentale og den liberale konservatismen, ble kjent for norske lesere som spaltist i Farmand.^[27][28]

Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.^[29][30][31] Barry Goldwater anses gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»^[32] Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.^[33] Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».^[34][35] Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.

I 1980-årene forente president Ronald Reagan de konservative i Det republikanske parti med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten George H.W. Bush representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: God, guns and gays).^[36][37] I årene 2001–2008 vektla den republikanske presidenten George W. Bush skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe terrorister, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i Midtøsten.^[38]

Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange antiglobalister på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål,^[39] viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til Israel,^[40] støtte til bønn i offentlige skoler,^[41][42] motstand mot våpenlovgivning,^[43] motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd.^[44]

Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.^[45] Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme.»^[46] Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. Mange demokrater i Sørstatene var imidlertid konservative under rasesegregeringen, og de spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963.

I Norge var Ludvig Holberg en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredende konservative Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang, Johan Sebastian Welhaven, Marcus Jacob Monrad og Aasmund Olavsson Vinje. Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var metafysisk orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ.^[1][47]

Nils Kjær kritiserte målsak, avholdssak og bedehuskristendom fra et urbankonservativt ståsted.^[48]

Kulturradikalismen dominerte norsk kulturliv, men ble i 1930-årene utfordret av kulturkonservative tenkere. «Den annen front» i kulturkampen forsvarte klassiske kunstformer, kritiserte normoppløsning og radikale, materialistiske ideer i samtiden, slik som marxismen og psykoanalysen. Grunnleggende sett var de i opposisjon til positivismen. Blant de mest synlige på «den annen front» var Sigrid Undset, A.H. Winsnes, Eugenia Kielland, Fredrik Ramm, Ronald Fangen, Eivind Berggrav og Ole Hallesby.^{[48][49][50][51]}

«Den annen front» påvirket etterkrigsintellektulle som Asbjørn Aarnes og Egil A. Wyller, men også den unge kretsen rundt tidsskriftet Minerva.^[49] Om Minerva-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, konservativt standpunkt i norsk politikk.»^[52] Lars Roar Langslet og Francis Sejersted er blant de mest kjente bidragsyterne.^[49]

I 1900-tallets norske språkstrid representerte både Noregs Mållag og Riksmålsforbundet hver sin kulturkonservative ytterlighet. De oppfattet samnorskstrevet som en uorganisk og radikal språkutvikling.^[53]

Hovedstrømmen innen den norske konservatismen har historisk sett gått gjennom partiet Høyre. Det gjelder ikke minst den gamle embedsmannskulturens grunnlovskonservatisme. Høyre har hatt et svakere grep om motkulturene – bygdekonservatismen, lekmannskristendommen og målsaken – som har fått prege Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.^[53][54] Kristelig Folkeparti står, til forskjell fra de kristendemokratiske partiene på kontinentet, i en mer radikal protestantisk tradisjon.^[55]

Torbjørn Røe Isaksen definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon.^[56] Bernt Hagtvet mener at den norske konservatismen har en liberal tendens med skepsis til byråkratisering og en utflytende statsmakt, noe som skiller den fra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål.^[5] Francis Sejersted har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt.^[57][58]

Etter andre verdenskrig har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet. For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte selveierdemokratiet vært viktig. Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn.^[1] Striden om selvbestemt abort skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres Kåre Willoch.

Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt Morgenbladet og Aftenposten har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien Civita har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som Kristin Clemet, Torbjørn Røe Isaksen, Henrik Syse og David Hansen.

• Allitt, Patrick (2009). The Conservatives: Ideas and Personalities Throughout American History (på engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-11894-0. 
• Bryld, Claus (2021). Edmund Burke: Konservatismens profet (på norsk). Oversatt av Lars Nygaard. Oslo: Dreyer. ISBN 978-82-8265-517-0. 
• Eccleshall, Robert (1990). English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology (på engelsk). London: Unwin Hyman. ISBN 978-0-04-445346-8. 
• Frohnen, Bruce, Beer, Jeremy og Nelson, Jeffery O. (red.) (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (på engelsk). Wilmington: ISI Books. ISBN 978-1-932236-43-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Green, E.H.H. (2002). Ideologies of Conservatism: Conservative Political Ideas in the Twentieth Century (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-106903-1. 
• Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik (red.) (2011). Konservatisme (på norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01653-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Isaksen, Torbjørn Røe (2019). Hva er konservatisme (på norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-03254-2. 
• Kirk, Russell (2001) [1953]. The Conservative Mind: from Burke to Eliot (på engelsk) (7. rev. utg.). Washington, D.C.: Regnery Publishing. ISBN 978-0-89526-171-7. 
• Langslet, Lars Roar (1965). Konservatismen fra Hume til idag (på norsk). Oslo: Dreyer. 
• Langslet, Lars Roar (1974). Frihet og orden: 11 essays om konservatisme (på norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-06381-5. 
• Langslet, Lars Roar (1975). Konservatismens historie (på norsk). I samarbeid med Geir Uthaug. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-03200-5. 
• Langslet, Lars Roar (2011). Konservatisme på norsk: Elleve historiske portretter (på norsk). Oslo: Pax. ISBN 978-82-530-3413-3. 
• Muller, Jerry Z. (red.) (1997). Conservatism: An Anthology of Social and Political Thought from David Hume to the Present (på engelsk). Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-03711-0. 
• Scruton, Roger (2002) [1980]. The Meaning of Conservatism (på engelsk) (3 utg.). Basingstoke: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-333-80377-6. 
• Scruton, Roger (2019) [2014]. How to Be a Conservative (på engelsk) (rev. utg.). London: Bloomsbury Continuum. ISBN 978-1-4729-6523-3. 
• Thyness, Paul (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer. Oslo: Tanum. 
• Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene: En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (på norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (rev. utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-00764-2. 
• Viereck, Peter (2006) [1949]. Conservatism Revisited: The Revolt Against Ideology (på engelsk) (rev. utg.). Transaction Publishers. ISBN 978-0-7658-0576-8. 
• Viereck, Peter (2006) [1956]. Conservative Thinkers: From John Adams to Winston Churchill (på engelsk) (rev. utg.). Transaction Publishers. ISBN 978-1-4128-0526-1. 
• Will, George F. (2019). The Conservative Sensibility (på engelsk). Hachette Books. ISBN 978-0-316-48093-2. 

• (en) Conservatism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Conservatism – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(en) Category:Conservatism – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

(en) Wikiquote: Conservatism – sitater