Kompetanse

Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til».^[1] men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.

I juridisk språkbruk er betyr kompetanse det mydighetsområdet en organisasjon eller person har til å treffe avgjørelser. Således har bare leger kompetanse til å skrive sykemeldinger og bare Stortinget har kompetanse til å vedta norske lover. Denne bruken av ordet er beslektet med kompetanse i betydningen av (formell) kvalifikasjon som er påkrevd for å ha rett til å utføre en type oppgave, for eksempel ved at en bestemt eksamen gir undervisningskompetanse til å undervise et bestemt fag i skolen. I pedagogikk og i utdanningsystemet benyttes kompetansebegrepet for definerte mål for hvilke ferdigheter i å løse oppgaver som opplæringen skal føre til. Dette for å vektlegge at utdanningen skal gi evne til problemløsning, ikke bare uanvendte faktakunnskaper. Gjennom den norske skolereformen Kunnskapsløftet ble læringsmål i læreplanene formulert som kompetansemål for hvilke ferdigheter elevene hadde som mål å tilegne seg.

EUs rammeverk for å gjøre det lettere å godkjenne utdanning på tvers av landegrensene definerer generell kompetanse til å «kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning».^[2]

Den hyppige bruken av ordet i utdanningspolitikk og -planlegging har ført en viss smitteeffekt gjennom at flere hundre nyord hvor kompetanse er suffiks har bredt om seg, slik at har blitt et moteord. I noen av disse av disse nyordene benyttes kompetanse i betydningen kvalifikasjon, i andre i betydningen ferdighet til å kunne gjøre noe. Kompetanse står i motsetning til inkompetanse som tilsier manglende kompetanse, ofte brukt i betydningen udugelighet.

Ordet har kommet inn i norsk via fransk compétent stammer opprinnelig fra juridisk latin competens som er avledet av competere som betyr «treffe sammen; stemme overens, svare til; være i stand til; sammen prøve å oppnå»^[3]

I dagligspråket defineres kompetanse gjerne som evnen til å klare en oppgave eller beherske et yrke i møte med komplekse krav, situasjoner og utfordringer. Man deler gjerne inn kompetanse i kunnskaper, holdninger og ferdigheter. Noen tar også med begrepet evner. Vi skiller ofte mellom teoretisk og praktisk kompetanse, hvor teoretisk dekker at man skriftlig eller muntlig kan svare for seg på et visst kunnskapsnivå, mens en altså også må vise dette i praksis, eksempelvis til førerprøvens to deler. Realkompetanse slår disse begrepene sammen uten at det snakkes om formelle krav.

Videre snakker vi om kompetansenivåer og spisskompetanse som topp. Dette henger sammen med hvilke oppgaver som en står overfor. Lang erfaring vil ofte bidra til hevet kompetansenivå, ofte med taus kunnskap innlagt. Et eksempel på spisskompetanse kan være en fotballspiller som utvikler en ferdighet så høyt at den spisskompetansen holder til for eksempel et laguttak.

Når kunnskap tas i bruk for å løse oppgaver i konkrete situasjoner, er det viktig at dette samtidig stimulere til videre læring og kompetanseutvikling. Læring og kompetanse er knyttet til læring og samhandling i ulike fellesskap, samtidig som de er både individuelle og kollektive.

Et utvalg som i 2015 skulle drøfte hva hva som var viktig å lære i norsk skole (Ludvigsenutvalget) hadde følgende definisjon: «Kompetanse betyr å kunne mestre utfordringer og løse oppgaver i ulike sammenhenger og omfatter både kognitiv, praktisk, sosial og emosjonell læring og utvikling, inkludert holdninger, verdier og etiske vurderinger. Kunnskaper, ferdigheter, holdninger og etiske vurderinger er alle forutsetninger for og deler av det å utvikle kompetanse. For å vise kompetanse må elevene ofte anvende ulike kunnskaper, ferdigheter og holdninger i sammenheng.»^[4]

I skolen er det viktig at elevene tilegner seg en rekke ulike former for kompetanse. Her er en oversikt over noen sentrale kompetanseformer:

• Lesekompetanse
• Skrivekompetanse
• Sosial kompetanse
• Digital kompetanse
• Kommunikativ kompetanse

Læreplanen Kunnskapsløftet (2006) setter kompetanse som en viktig forutsetning for utvikling av utdanningen i Norge. Nå har det blitt mer fokus på Grunnleggende ferdigheter.

Til hjelp for kartlegging, vurdering og sammenligning av kompetanser, kan kompetansekuben benyttes. Den setter fokus på, og viser relasjonen mellom, faser i arbeidsprosessen, arbeidsoppgaver i kontekst/problematikk, og kunnskapsområder med kontroll over ytre betingelser. Disse tre hovedkategoriene kan utgjøre dimensjonene i kompetansebegrepet.

Det rettslige begrepet kompetanse er forskjellig fra dagligtalens, og betyr tilnærmet det samme som myndighet. Fysiske og juridiske personer kan ha kompetanse til å binde seg ved avtale, og de kan testamentere over det de eier. Fysiske personer vil dessuten kunne ha kompetanse til å inngå ekteskap. Det offentlige har kompetanse gjennom loven til å gjennomføre mange ulike typer tiltak, blant annet å nedlegge forbud, komme med påbud, gi konsesjoner eller beslutte å sette i verk tvangstiltak.

I juridisk språkbruk, særlig forvaltningsrett, er det vanlig å skille mellom tre kategorier kompetanse.

• Personell kompetanse: Hvem (organisasjon eller person) har rett til å utøve myndighet?
• Materiell kompetanse: Hva har en rett til å bestemme dersom en har rettslig kompetanse?
• Prosessuell kompetanse: Hvordan, etter hvilken fremgangsmåte kan en bruke den rettslige kompetanse

Formelle kompetansekrav eller kvalifikasjonskrav brukes ofte om krav om utdannelse, erfaring og godkjente ferdigheter som en person må ha for å fungere i en jobb eller i spesielle verv eller funksjoner. I enkelte fag og yrker kreves autorisasjon, sertifikat, lisens som er den kompetansen som gir rett til å drive virksomhet i yrket eller å drive en aktivitet. Disse aktivitetene er ulovlig for de som ikke har den aktuelle kompetansen (sertifikat, fagbrev, godkjenning etc.).

En kompetanse kan være den rett noen har til å utstede lisens eller godkjenning for andre. Formalkompetanse, eller formell kompetanse står ofte i motsetning til realkompetanse.

I trafikken er nødvendige førerkort bevis på kompetanse til å kjøre bil, lastebil, tankbil, motorsykkel eller buss. Kjøreseddel for drosje eller buss er kompetansebevis for lov til å kjøre betalende passasjerer.

Innen flyging er det et komplisert system med kompetansegivende sertifikater, legeattester, godkjenninger(utsjekk) for spesielle flytyper. Det er også godkjenninger for instruktører, teknikere, flygeledere, leger og andre fagpersoner med kompetanse til å kontrollere og gi godkjennelse for andre. En flyger trenger flere typer formell kompetanse for å kunne fly: Legeattest med riktig klasse, rettighetsbevis, flygebesetningssertifikat, radiotelefonistsertifikat og typegodkjenning på flytype. Dersom en nødvendig type kompetanse mangler, er det straffbart å utøve den aktuelle flyging, reparasjon eller kontroll.

Samtykkekompetanse har en person som har de mentale og intellektuelle ferdighetene som er nødvendig for å inngå en avtale. Barn har ingen slik kompetanse, før de er nådd en viss alder. Lovverket regulerer dette slik at stigende alder blir ensbetydende med utvidet kompetanse inntil oppnådd myndighetsalder. Manglende samtykkekompetanse har en rik person med demens som ikke forstår at han/hun er i ferd med å bli lurt, og gir bort verdier eller selger eiendom til spottpris. Juridisk sett tapes samtykkekompetansen først når personen umyndiggjøres. Senile personer har nytte av å få oppnevnt hjelpeverge uten at de dermed er umyndiggjort.

Innen geoteknikk brukes begrepet kompetanse som et mål for fysisk styrke til sedimenter i forhold til å tåle påkjenninger ved f.eks. veibygging.