Filmklipping

Filmklipping som begrep omfatter bearbeidelsen og sammensetningen av en mengde film- og lydklipp til et ferdig produkt. Klipp er et ledd i post-produksjonsprosessen av en film. Det involverer å dele opp et materiale, forstå hva materialet uttrykker og sette sammen bilder til lengre sekvenser som tilslutt resulterer i filmkunst. Klipp er historiefortelling. Det er først i klippen at filmkunst separerer seg fra andre kunstformer (feks. fotografi, teater, dans) og blir til det vi kjenner som film. Klipping finner man i fiksjonsfilm, dokumentarfilm, reklamefilm, fjernsynsprogram og videoproduksjoner.

Definisjonen på et klipp er overgangen fra ett bildeopptak til ett annet. Man setter sammen opptak til en sekvens hvor relasjonene mellom hver sekvens igjen forteller en historie. Dette er klipping.

Den elementære oppgaven til filmklipperen er å sette sammen råmateriale til en film. Men klipperens jobb er ikke bare mekanisk: å sette biter av filmruller sammen, kutte vekk klappere eller redigere dialogscener. En filmklipper må jobbe kreativt med materialet. Hver "frame" (hvert enkeltstående bilde) påvirker måten vi opplever filmen på. Valg av vinkler, fortellerteknikk, stemning, dialog, uttrykk, musikk, lyd, rytme, skuespill, farger, lys/skygge, former og kontraster er sammen med på å gjøre filmen unik og få frem historien. Klippere jobber lagvis, der hvert bilde/sekvens må analyseres for å kunne på best mulig måte fremme historien og regissørens visjon.

En av klippernes viktigste oppgaver er å skape fremdrift og overraske publikum for at publikum ikke skal miste interessen for historien. Filmklipp blir ofte referert til som "den usynlige kunstarten", fordi publikum kan bli så engasjert i filmen at de ikke legger merke til klipperens arbeid om den er god utført. Filmklipp er aktivt med på å utvikle filmspråket, hvordan vi leser filmen og hvordan dette kommer til uttrykk.

En filmklipper og en videoredigerer er ikke det samme, men forveksles ofte. Definisjonen filmklipper brukes på profesjonelle filmarbeidere utdannet i feltet i minimum 3 år. Denne utdanningen finnes bl.annet på Den norske filmskolen på Lillehammer - som er Norges høyeste utdanning for filmklippere (og resulterer i Bachelor of Fine Arts)

De aller første filmene som ble laget av Brødrene Lumière hadde ingen form for klipp i seg, men var kun et opptak. Georges Méliès utviklet dette videre og fant opp måter å etterbehandle filmen. Etter som filmen som kunstform bredde seg i verden, ble det eksperimentert med klippemetoder og effekten av klipp. Filmskaperne Lev Kuleshov, D.W. Griffith, Sergei Eisenstein var viktige utviklere av montage-klipping. Selve ordet klipping kommer av at man fysisk klipper i filmrullen og limer den sammen med en annen filmrull.

Vi skiller mellom to måter å håndtere klipping av film: analog og digital klippemåte.

Analog klippemåte for film krever et klippebord – et apparat med mulighet til å håndtere store filmruller. Filmen spilles igjennom apparatet som belyser filmen og gjør det mulig for klipperen å se materialet og spole seg frem til rett frame, hvor han der fysisk klipper i filmrullen. De mest kjente klippebordene heter Steenbeck flatbed og Moviola, hvor Steenbeck er mest utbredt innen norsk film. Noen av disse klippebordene blir fortsatt brukt den dag i dag. De originale filmrullene med råmateriale sendes til fremkalling på fotolaboratoriet der det gjøres en kopi som sendes tilbake til klipperen. klipperen monterer filmrullene på klippebordet og klipper filmen. Deretter sendes denne kopien tilbake til laboratoriet som gjør en ny siste versjon av filmen.

Analog videoredigering har en litt annerledes prosess og innebærer overspilling og oppkopiering av videosnutter over flere «dekk» med videospillere. For hver gang en videosnutt blir kopiert, betyr det også en forringelse av billedkvaliteten. Nå til dags brukes disse gammeldagse videoredigeringssystemene kun til backup – eller de blir utstilt som klenodier fra en svunnen tid.

Digital klippemåte har de siste 10 årene^[når?] tatt over for den tradisjonelle analoge metoden. De store klippebordene er byttet ut med en sterk PC eller MAC med som oftest to skjermer og en monitor. digitale klippeprogram som Avid, Final Cut Pro, Quantel eller Adobe Premiere Pro gir et oversiktlig system over materialet.

Fremkallingen av råfilmen skjer fremdeles på fotolaboratoriet, men i stedet for at klipperen mottar fysiske filmruller sender laboratoriet lavoppløselige digitale filer eller alt råmateriale kopiert over på tape (Dv-tape, HD-tape, Digibeta, Dvcpro). Dette kaller vi offline. Når klipper, regissør og produsent er fornøyd med filmen sendes den tilbake til laben med en digital fil kalt EDL (Editor Desicion List). Deretter går filmen videre i etterarbeidsprosessen, til lydettearbeid, grading og online.

Klipping er nært knyttet til musikalitet, bevegelse og rytme. Av forskjellige teknikker kan det her nevnes å klippe på rytme, blikkpunkt eller i bevegelse. Alt etter hvordan teknikk man velger i en gitt situasjon, og hva man ønsker å oppnå, kan man velge å fremheve eller skjule et klipp. Innen amerikansk filmproduksjon søkes det gjerne i størst mulig grad å skjule klippene for å ikke trekke oppmerksomhet fra selve historien.

Undersøkelser viser at moderne spillefilmer vanligvis inneholder mellom 500 og 1500 klipp.^[1] Klipping er en egen kunstform innen filmproduksjon, og blir gjerne omtalt som «andre gangs regissering» av filmen.^[2]

Edward Dmytryk (September 4, 1908 – Juli 1, 1999) var en amerikansk filmregissør som underviste ved the University of Texas Austin og the University of Southern California, USA. Han foreslo syv regler som en god klipper burde følge:

• • Klipp aldri uten å ha en god grunn til det.
  • Når man er usikker på akkurat hvilken frame man bør klippe på, klipp heller lenger enn kort.
  • Klipp i bevegelse når det er mulig.
  • Effektive klipp foretrekkes i stedet for ineffektive.
  • Alle scener burde begynne og slutte med en kontinuerlig hendelse.
  • Klipp for rette verdier heller enn rett match.
  • Substans først – deretter form.

Ifølge Walter Murch (Juli 12, 1943-), anerkjent filmklipper og lyddesigner, er det, hva angår filmklipp, seks hovedkriterier i evalueringen av et mulig klipp. De er (den viktigste først):

• • Emosjon — Reflekterer klippet hva klipperen ønsker at publikum skal føle der og da?
  • Historie — Fører klippet til at vi går fremover i historien?
  • Rytme — Klippes det på et punkt i historien hvor det er rytmisk interessant og riktig?
  • Eye-trace — Respekterer klippet det området og bevegelsen av publikums fokus/hva publikum følger med på?
  • Two-dimensional plane of the screen — Respekterer klippet 180 graders regelen?
  • Three-dimensional space of action — Er klippet tro til det psykiske i forhold til hva som fortelles?

Kontunitet er den vanligste konvensjonen for klipp. Kontinuitetsklipp forteller en historie fra start til slutt i kontinuerlig tid, sted og rom – en logisk fortelling fra a til b. Klippene er ment å være "usynlige", man skal ikke legge merke til klippet, i motsetnig til jump cut som henviser publikums oppmerksomhet til klippen og det fortellermessige nærværet.

Klippene kan "usynliggjøres" igjennom disse teknikkene:

• Veksling mellom ulike typer utsnitt i en scene (eks. TOTAL, NÆR og HALVTOTALE bilder) i bevegelse/handling og blikkpunkt (eye-trace).
• Overganger mellom scener. Eks. Karakter "A" går ut en dør i en scene, karakter "B" kommer inn ei dør et annet sted i neste scene.
• Point of view prinsippet som består av to innstillinger: den første er en innstilling av en karakter som ser ut av rammen (offscreen) etterfulgt av det hen tilsynelatende ser på. Ofte vil man se at de to innstillingene passer sammen siden den siste ofte etteraper karakterens optiske ståsted. Ser karakteren ut til venstre, klippes det til en innstilling som er filmet fra venstre og i samme høyde som øynene til karakteren.
• Shot/reverse shot benyttes når en samtale mellom to eller flere personer utgjør grunnlaget for en scene. Begrepet hører til under kontinuitetsprinsippet og er ment for å vise en normal samtale uten at tilskueren skal legge merke til klippingen. Alt fokus ligger på karakterenes blikkretninger under samtalen. Klipperen søker etter å la karakterene se i den retningen motparten befinner seg. Dette gir inntrykk av at karakterene ser direkte på hverandre. Brytes dette vil man få kontinuitetsbrudd, og det vil se ut som om karakterene snakker i en helt annen retning (og dermed kanskje helt andre mennesker).

Jump cut betyr å hoppe i tid i samme eller vekslende utsnitt, der nesten like bilder settes opp mot hverandre. Dette kan få publikum til å føle at tidsbegrepet blir begrenset, tiden går fortere, stress/forvirring oppstår og kan brukes til å underbygge en karakters sinnstemning. Jump cut skal fortelle oss noe nytt, føre oss raskere fremover i historien. Det kan også signalisere det fortellermessige nærværet i filmen. Klippene kan kjennes brutale da de ofte ikke har overtoning.

Tidsklipp mellom scener gjør at publikum aktivt er nødt til å gjenskape egne bilder i hodet når de ser filmen for å forstå hva som skjedde mellom tidsklippet. Ved å "hoppe over" hendelser kan filmskaperen få publikum til å ubevist delta i historiefortellingen under filmvisningen. Tidsklipp og jump cut kan forveksles.

I en scene dannes det en virtuell akse på 180° som kamera hele tiden må forholde seg til. Ut fra denne linjen dannes det så en halvsirkel hvor kameraene kan bevege seg fritt innenfor. Krysses aksen brytes regelen og man vil oppleve brudd i filmens kontinuitet. Hvis man ikke forholder seg til akse i film, vil det eks. kunne se ut som om begge lag på en fotballbane skyter på samme mål når man klipper kampen sammen. Aksen hjelper oss å orientere oss i et miljø. Vi kaller det aksebrudd når aksen i en scene blir brutt. Dette kan være forvirrende fordi vi oppdager at noe er galt. Aksebrudd kan begås til fordel for den emosjonelle eller narrative fremdriften i historien, og dette grepet brukes oftere og oftere i film.

Overtoning er en effekt som skaper en overgang. Et bilde tones ut til et annet bilde som overtar for det foregående.

Fade inn // Fade out er en effekt som toner bildet ned i svart eller opp fra svart og kan brukes i starten og slutten på et bilde.

«Director's cut», det vil si regissørens klipping, er en alternativ montasje av filmen, spesielt utvalgt av regissøren. Klipping er en egen kunstform innen filmproduksjon og blir gjerne omtalt som «andre gangs regissering» av filmen. Dette er hvor klipperen gjør et utvalg av de opptakene som er gjort, trimmer disse ned til ønsket lengde, og setter dem sammen til et ferdig produkt. Her har ofte klipperen stor frihet til å velge det klippet som etter klipperens mening er best, og dermed påvirker klipperen sluttresultatet i stor grad. På grunn av dette ønsker ofte regissører å ha «Final Cut» på sin film. Ofte kan filmselskapet være av en annen oppfatning av hva som er en bra klipping av en film, og lar derfor ikke regissøren få bestemme hvordan filmen skal klippes.

Dette gjelder dog i mindre grad i Norge hvor film i større grad er en autoritativ produksjon grunnet de støtteordninger som finnes, og mangelen på store og innflytelsesrike produksjonsselskaper og produsenter. I de tilfeller hvor en regissør ikke har fått «final cut» på sin film, kan regissøren i noen tilfeller få lov å utgi en ekstra «Director's Cut», hvor regissøren får lov å vise hvordan filmen egentlig var tenkt å se ut. Slike gis som regel ut på DVD i etterkant.

• Filmproduksjon
• Montasje
• Vignett
• Film

• Dmytryk, Edward, On Film Editing, (Focal Press, 1984) ISBN 0-2405-1738-5
• Murch, Walter, In The Blink Of An Eye, (Silman-James Press; 2 Revised edition, 2001) ISBN 1-8795-0562-2
• Toreg, Jan: Klipp til...: struktur, organisering, redigering og klipp i dokumentarfilm, Abstrakt forlag, 2002. ISBN 82-7935-052-7
• Bordwell & Thompson: Film Art: An Introduction, McGraw-Hill Film, 2004. ISBN 0-07-248455-1
• Toreg, Jan: Klipperen – Den tredje fortelleren: struktur, organisering, redigering og klipp i reportasje-, dokumentar- og fiksjons-/dramafilm, Abstrakt forlag, 2011. ISBN 978-82-7935-307-2

• (en) Film editing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons