Erich Koch

Erich Koch
Født		19. juni 1896[1][2][3][4] Elberfeld[5][2][6][7]
Død		12. nov. 1986[1][2][3][4] (90 år) Barczewo[8][2][9][10]
Beskjeftigelse		Politiker, kunstsamler, korrespondent
Embete		Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken medlem av Riksdagen (1933-1945) kommissær (Ukraina)
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2]
Nasjonalitet		Tyskland[11][12][13]
Gravlagt		Ermlandskmasuriske voivodskap
Medlem av		Sturmabteilung
Utmerkelser		NSDAPs partimerke i gull
Troskap		Nazi-Tyskland
Våpenart		Infanteri
Militær grad		Menig
Dømt for		Forbrytelser mot menneskeheten
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig
Erich Koch på Commons

Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld i Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo i Polen^[14]) var en tysk en nazist og SA-general som var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina. Han var også i en periode funksjonær i NSDAP.

Koch ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Dødsstraffen ble imidlertid aldri gjennomført og han satt i fengsel til han døde.

Han tjenestegjorde i den tyske hær under første verdenskrig (fra 1915 til 1918) før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket.

Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Josef Terboven var Kochs rival i Ruhr. Senere ble Koch distriktsleder i det nasjonalsosialistiske partiet. I 1928 forfremmet Hitler ham til gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen,^[15]:38 for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen.

Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1942. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver, og opparbeidet seg en privat formue på 300 millioner mark.^[15]:38 Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.»^[16] Mens Alfred Rosenberg forsøkte å vinne folks sympati i de erobrede områdene (ved å føre en bedre politikk enn Stalin), førte Koch en hardhendt politikk. Mellom disse to rivalene var det Kochs linje som oftest vant frem.^[17] Ifølge dommen i Nürnberg hadde Rosenberg «leilighetsvis» innvendinger mot Kochs utskeielser.^[18]

Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Han gikk inn for å holde området mot sovjetiske styrker for enhver pris. Der utmerket han seg blant annet gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide,^[19][15]:38 slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene,^[20] som nærmet seg grensen til Øst-Pressen. Koch forbød folk å flykte vestover. Da de sovjetiske styrkene krysset grensen var det noen tjenestemenn som ignorertes Kochs instruks og ga folk beskjed om å flykte.^[21] Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover til Schleswig-Holstein med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé. Han gikk i dekning under navnet Berger og klarte å holde seg skjult til 1950.^{[19] :276} Høsten 1944 var områdene i øst gjenerobret av sovjetiske styrker og Hinrich Lohse og Koch hadde flyttet tilbake til selve Tyskland. Mot slutten av krigen forsøkte Koch og Lohse å få plass om bord på ubåt for å flykte til Sør-Amerika.^[22] Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949.

Til tross for forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa. Hinrich Lohse ble dømt til 10 års fengsel i Bielefeld og Lohse slapp ut i 1951 etter tre år i fengsel på grunn av dårlig helse.^[23][24]

I 1949 hadde Koch forklart en sovjetisk forhørsdommer: «Jeg hadde det synspunkt at nazismens idé måtte utvikles fra en grunnleggende prøyssisk-protestantisk livholdning og fra Luthers ufullførte reformasjon.» ^[25] I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden.

Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959.

Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, minket også viljen til å henge ham. I 1970 ble vesttyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet.

Jakob Sporrenberg vitnet om at politiet i Østpreussen var underordnet HSSPF som i sin tur var underordnet Erich Koch. Koch må derfor ha kjent til SS' overgrep og forholdene i konsentrasjonsleirene.^[26]

I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, ble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til.

Erich Koch døde i fengsel i 1986, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands aller verste krigsforbrytere.

• Hastings, Max: Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45, Historie & kultur, 2008, ISBN 9788292870075