Desiderius

Desiderius
Født		ca. 710 Brescia
Død		ca. 786 Liège Corbie
Beskjeftigelse		Monark
Ektefelle		Ansa, Queen of the Lombards[1]
Far		Ermenulph (?)[2]
Barn		6 oppføringer Anselperga[2] Adelperga[2] Liutperga[2][3] Desiderata av Lombardia[4] Adalgis[2] Gerberga
Desiderius på Commons

Desiderius (Daufer, Dauferius ), død ca. 786, var konge i Det langobardiske kongerike fra 756 til 774. Han var opprinnelig offiser som etterfulgte kong Aistulf. Aistulf hadde utnevnt ham til hertug av Friuli og Toscana i sin regjeringstid (749-756).

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.^[5] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.

Desiderius var offiser i kongens styrker med tittelen dux Langobardorum et comes stabuli, en tittel som tilsvarte den frankiske tittelen dux Francorum. Kong Aistulf utnevnte ham til hertug av Istria og Toscana etter at han ble konge i 749, og Desiderius ble etter kongens eget ønske ny konge da Aistulf døde i 756. Aistulfs forgjenger Rachis som ble avsatt i 749 og som ble tvunget i eksil i Monte Cassino-klosteret, prøvde å gjenvinne makten, men Desiderius slo ned hans opprørsforsøk med hjelp av pave Stefan II. Paven og kirkestaten var på denne tiden blitt en stor maktfaktor i Italia etter at frankerne under ledelse av Pipin den yngre hadde slått langobardene og Aistulf militært i 756 rett før Aistulf døde. Pipin erobret store områder fra langobardene, blant annet territoriet til Eksarkatet Ravenna, som han overlot til pavestaten. Han fjernet også samtidig innflytelsen fra Østromerriket som eksarkatet var underlagt. Desiderius lovte å la pavestaten få tilbake herredømmet over flere byer til gjengjeld for pavens hjelp. Dette ble ikke gjennomført fordi Stefan II’s etterfølger Stefan III motsatte seg giftermål mellom frankernes Karl den store og Desiderius’ datter.

Desiderius forsøkte, som sine forgjengere, å utvide Det langobardiske kongerike, men han møtte motstand fra Kirkestaten og fra de sørlige hertugdømmene i Benevento og Spoleto. I august 759 utnevnte han sin sønn Adelchis til medkonge ^[6], og han hadde denne posisjonen fram til de ble avsatt i 774. Hertugene i Benevento, Liutprand, og i Spoleto, Alboin, ble oppfordret av paven til å underkaste seg frankerne og tre ut av langobardriket, noe de etter hvert gjorde. I 758 gjorde Liutprand av Benevento opprør. Desiderius slo ned opprøret, avsatte Liutprand og innsatte Arechis II som hertug for å knytte hertugdømmet nærmere til langobardenes rike. Samme år avsatte han også hertug Alboin av Spoleto og utøvde hertugmyndigheten der selv.^[7]

Under pave Paul I, som var pave fra 757 til 767, ble forbindelsene mellom pavestolen og Frankerriket sterkere. Dette var en bevisst politikk, som tok sikte på å bryte båndene til Østromerriket og med langobardene. Dermed sikret han pavens overhøyhet over Roma og det sentrale Italia. Han sendte frankernes kong Pipin den yngre et brev der han oppfordret denne til å hjelpe ham med å utøke det romerske territoriet som var blitt forminsket av barbarenes fremfart. Desiderius hadde ikke levert tilbake de italienske byene som han hadde lovet, men hadde beholdt Imola, Osimo, Ancona og Bologna, samt inntatt Pentapolis.

Da Paul I døde i juni 767 oppsto det en maktkamp om hvem som skulle bli ny pave. Den administrative lederen i pavekirken, primicerius Christophorus og hans sønn Sergius, som var leder for finansene, kontaktet Desiderius for å få fjernet pavekandidaten Konstantin II som var de militære styrkenes kandidat. Desiderius handlet raskt og hentet en prest ved navn Filippus (Philip) fra klosteret St. Vitus. Den 31. juli 768 ble han fremstilt i Palazzo del Laterano i Roma og formelt utnevnt til pave. Han forsvant imidlertid dagen etter og returnerte til sitt kloster og lot aldri mer høre fra seg.^[8] Etter et kort skisma med motpavene Filippus og Konstantin ble Stefan III innsatt som pave den 7. august 768.

Stefan III motsatte seg Karl den stores giftermål med Desiderius’ datter Desiderata i 768, men i løpet av sine fire år som pave (Stefan III døde i 772) hadde han gjenopprettet fred med langobardene. Karl den store oppløste sitt ekteskap med Desiderata i 771 og sendte henne tilbake, og den nye paven Hadrian I bønnfalt nå frankerne om hjelp. Det oppsto også konflikt mellom Desiderius og paven omkring tronfølgen til frankerne. Karl den stores bror Karloman døde i 771 og Desiderius ga beskyttelse til hans enke Gerberga og deres barn. Desiderius angrep paven fordi han ikke ville krone Karlomans barn som rettmessige frankiske konger og han invaderte Pentapolis. Dette var situasjonen da Karl den store sammen med sin onkel Bernard ledet den frankiske hæren over Alpene i 773. Langobardene led nederlag mot dem i Mortara, og frankerne beleiret hovedstaden Pavia. Desiderius’ sønn, medkongen Adelchis, kom med sin hær fra Verona, men ble slått tilbake og flyktet til Konstantinopel da Karl den store dukket opp. Beleiringen av Pavia varte til juni 774 da Desiderius overga seg og åpnet portene mot løfte om at han og soldatene hans ble spart. Desiderius ble sendt i eksil til klosteret i Corbie hvor han døde rundt 786. Etter erobringen tok Karl den store også tittelen rex Langobardorum og det var første gang en germansk konge adopterte tittelen fra et kongedømme han hadde erobret.^[9] Karl den store kunne for så vidt også legitimere sin rett til langobardenes trone ettersom hans far Pipin den yngre i sin tid ble formelt adoptert av langobardenes daværende konge Liutprand.^[10]

Desiderius var gift med Ansa (eller Ansia). Hun var adelskvinne fra Brescia og muligens søster til den tidligere langobardiske kong Hildeprand. De hadde fem døtre og en sønn:

• Anselperga, abbedisse i San Salvatore-klosteret i Brescia
• Adelperga, gift med hertug Arechis av Benevento
• Liutperga, gift med hertug Tassilo III av Bayern
• Desiderata, gift med kong Karl den store i 770, skilt i 771
• Adelchis, medkonge 759-774, patrisier i Konstantinopel. Han døde i 788.
• Desidana, datter som døde ung

• Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co. 
• E. O. Blunsom (2013). The Past and Future of Law. Xlibris Corporation. ISBN 978-14-62875-16-0. ^{[død lenke]}
• Lars Ulwencreutz (2013). Ulwencreutz's The Royal Families in Europe V. Lulu.com. ISBN 978-1-304-58135-8. 
• Wendy Reardon (2004). The Deaths of the Popes. Comprehensive Accounts Including Funerals, Burial Places and Epitaphs. McFarland. 
• Jennifer R. Davis (2015). Charlemagne's Practice of Empire. Cambridge University Press. 
• Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (på dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse. 

• Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
• Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst