Den kaledonske fjellkjede

Den kaledonske fjellkjede er en fjellkjede som oppstod ved fjellkjedefolding da kontinentene Laurentia (Nord-Amerika) og Baltika (Europa) støtte sammen i ordovicium. Den er oppkalt etter Caledonia som er latinsk for Skottland, hvor det er en rest av fjellkjeden. Fjellkjeden dekker fortsatt deler av Svalbard, Skottland, Irland, Norge, østkysten av Grønland og østkysten av USA. En sørlig utløper finnes i Nordvest-Afrika.^[1] Omtrent 2/3 av Norges berggrunn omfattes av Den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg inn i Sverige og Finland.

Det startet i perioden silur, men den var på sitt mest imponerende de første 10–20 millioner årene av perioden devon. Da var den 6 000 km lang, over 100 km bred og trolig på høyde med dagens Himalaya, dette på grunn av at fjellet som er synlig i dag har vært på stort dyp. Bare 50 millioner år etter kollisjonen var fjellkjeden nedslitt av erosjon.

Den nåværende fjellkjeden på Den skandinaviske halvøy består delvis av bergarter fra Den kaledonske fjellkjede, men er oppstått i langt nyere tid. Den nye fjellkjedehevningen startet i paleogen og pågår kanskje fortsatt.

Den kaledonske fjellkjedefolding (orogenese) omfatter hendelser som skjedde fra ordovicium til tidlig devon, omtrent 490-390 millioner år siden, ved at platen bestående av «Grønland og Nord-Amerika» (Laurentia) beveget seg mot «Vest-Europa og Skandinavia» (Baltika). Det mellomliggende Iapetushavet lukket seg helt som ledd i en wilsonsyklus, platene ble skjøvet sammen og dannet en fjellkjede som er en av de største som har eksistert i jordas historie. Fjellkjedefoldingen presset det gamle grunnfjellet nedover og brakte eldre havbunnskorpe østover og la dette på toppen som skyvedekker.

Da litosfæreplatene støtte sammen ble de lette landskorpene på hver side av havet forskjøvet og foldet når man kommer utover fra sentralsonen. Dekker og skyveflak opptrer langs hele den kaledonske foldesonen fra Jæren i sørvest til Tana i nordøst. Bergarter av ulik men avgrenset alder (kambrium-devon) er skjøvet stedvis noen hundre kilometer, og siden slitt ned. I Norge gir dette soner av ulikt skyvedekke hvor de nedre dekker øst i Hemsedal, Valdres, Oppland, Hedmark, Jämtland og Härjedalen er eldst, med mye hard sandstein. Midt i fjellkjeden har noen steder havbunnsskorpe blitt foldet opp, andre steder er opprinnelig grunnfjell skjøvet oppover – som i Jotunheimen. Dekkene vestover blir gradvis yngre til øverste dekkserie som er fra ordovicium og silur i Trøndelag, Nordland og Troms. Helt i vest har noen små deler av fjellkjeden vært oversvømmet i devon og er dekket av sedimentære bassenglag, først og fremst i et stort felt i Nordfjord.

Øst for foldesonen ligger mer eller mindre upåvirket, opprinnelig (stedegent) grunnfjell som er 2 700 – 900 millioner år gammelt. Norske områder som ikke har kaledonske dekker omfatter sørlige Dalane, Ryfylke, Agder, Telemark og sørvestre Buskerud, og øst for Oslofeltet videre Østfold, Akershus, mesteparten av Sverige og Finland. Også vest for de kaledonske skyvemassene finner vi opprinnelig grunnfjell, som er sterkt foldet og som har kommet opp i dagen fordi de kaledonske dekkene over har blitt slitt ned av erosjon. Disse vestlige grunnfjellsområdene omfatter nordøstlige Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og ytre Sør-Trøndelag med Agdenes og ytre Fosenhalvøya. Dessuten består Vesterålen, Lofoten og Ofoten av mye eldre grunnfjellsmasser.

• Norges geologi
• Skottlands geologi
• De skandinaviske fjellene
• Fjellkjededannelse
• Platetektonikk

• H. A. Nakrem og D. Worsley: Jordens eldste oldtid. Kambrium, ordovicium og silur – et yrende liv i havet; 542-416 millioner år.
• I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
• O. Holtedahl: Hvordan landet vårt ble til; en oversikt over Norges geologi. Ny omarbeidet utg. Oslo. Cappelen. 199 s. 1951.
• S. Skjeseth: Norge blir til; Norges geologiske historie. Ny rev. og utvidet utg. Oslo. Schibsted. 88 s. 1996, ISBN 8251615844

• (en) Caledonian orogeny – kategori av bilder, video eller lyd på Commons