Det irske forbund

Det irske forbund (engelsk: Confederate Ireland)^[1] henviser til perioden med irsk selvstyre fra det irske opprøret i 1641^[2] til Oliver Cromwells gjenerobring av Irland i 1649.^[3] I løpet av den perioden ble to tredjedeler av Irland styrt av det katolske irske forbundet. Resten av Irland, bestående av mange små enklaver i Ulster, Munster og Leinster, ble forsvart av mindre hærenheter lojale til rojalister, parlamentarikere og skotske covenantere i krigen om de tre kongedømmene. Forbundet klarte ikke å beseire de britiske hærene i landet i perioden 1642 til 1649 i konflikten kjent som de irske forbundskrigene (også kalt for elleveårskrigen) og i 1648 dannet de en allianse med rojalistene mot Cromwells såkalte lange parlament.

Forbundet ble dannet av katolske aristokrater, godseiere, prester og militære ledere etter det irske opprøret i 1641. De kontrollerte opptil to tredjedeler av Irland fra deres base i Kilkenny; derfor kalles det noen ganger for Kilkennyforbundet.^[4][5]

Forbundet omfattet katolikker av både gælisk-irsk og anglo-normannisk avstamning. De ønsket en slutt på anti-katolsk diskriminering i kongeriket Irland og større irsk selvstyre; mange ønsket også å rulle tilbake engelsk nybygging i Irland. De fleste i forbundet bekjente lojalitet til katolske Karl I av England i håpet om at de kunne oppnå et varig avtale i utveksling for å hjelpe til med å beseire motstanderne hans i krigene mellom de tre kongedømmene.^[6] Dens institusjoner omfattet et lovgivende organ kjent som generalforsamling, et utøvende eller øverste råd og et militær. Det preget mynter, krevde inn skatter og satte opp en trykkeri.^[6] Forbundet utnevnte ambassadører og ble anerkjent i katolske land som Frankrike, Spania og Kirkestaten,^[6] som forsynte dem med penger og våpen.

Til forskjellige tider kjempet forbundets hærer mot rojalister, parlamentarikere, Ulsters protestantiske militser og skotske covenantere; disse kontrollerte The Pale (det engelske området rundt Dublin), deler av østlige og nordlige Ulster og regionen rundt Cork. Kong Karl I autoriserte hemmelige forhandlinger som i september 1643 resulterte i en våpenhvile mellom rojalistene og forbundet og førte til ytterligere samtaler, hvorav de fleste viste seg å være mislykket. I 1644 gikk en militærekspedisjon fra det irske forbundet i land i Skottland for å hjelpe rojalistene der.^[7][8] Forbundet fortsatte å kjempe mot parlamentarikerne i Irland, og beseiret covenanter-hæren avgjørende i slaget ved Benburb den 5. juni 1646, noe som fjernet alle skotske håp om å erobre Irland og innføre sin egen religiøse bosetting der.^[9][10]

I 1647 gikk derimot forbundet på en rekke nederlag ved Dungan's Hill, Cashel og Knocknanuss. Det fikk dem til å inngå en avtale med rojalistene, noe som førte til interne splittelser som hemmet deres evne til å motstå en parlamentarisk invasjon. I august 1649 ble Irland invadert av en stor engelsk parlamentarisk hær, ledet av Oliver Cromwell. I mai 1652 hadde den beseiret alliansen av rojalistene og forbundet, selv om forbundets soldater fortsatte en geriljakrig i ytterligere et år.

• The Confederate Assembly of Kilkenny, British Civil Wars, Commonwealth and Protectorate, 1638–1660