Dårekiste

En dårekiste var i eldre tid en burlignende kiste med ribber istedenfor lokk, seinere også en fengselscelle, der en forvarte farlige sinnssyke.^[2] Begrepet ble fra 1600-tallet også brukt om isolat for vanskelige fanger og beboere i tukthus og fattighus. Seinere betød dårekiste det samme som dollhus, større anlegg for flere pasienter og forløperne til 1800-tallets sinnssykehus og vår tids moderne psykiatriske institusjoner.

Begrepet «dårekiste» kommer fra dansk som igjen har fått det fra det tyske dorenkiste^[3] eller torenkiste^[4] der dore betød «sinnssyk» og kiste ble brukt i betydningen «avlukke». Ordet ble siden delvis erstattet av flere nye navn som ble brukt om hverandre, blant annet dåreanstalt, galehus, sinnssykehospital, åndsvakeanstalt, mentalsykehus og asyl. Ifølge Peter Jessens bok om hverdagsliv i Bergen på 1860-tallet, sendte man i dagligtale «endu sindssyge paa Daare-kisten, og vilde man være rigtig hensynsfuld mod dem, saa sendte man dem paa Mentalen» som var byens mentalsykehus i bruk mellom 1833 og 1891. I Trondheim har man folkelig benyttet betegnelsen Tronka, fra fransk tronc,^[3] «kiste», om Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage, oppført 1836-1842. Også i svensk ble dårkista brukt på 1800-tallet som gammel form for «dårhus» – og opprinnelig i betydningen flyttbar eller fast burlignende innretning for voldsomme sinnssyke.

Ordet brukes i dag mer spøkefullt, for eksempel i uttrykk som «han er moden for dårekisten» og for å beskrive institusjoner med håpløse eller ville forhold.

Dårekister har eksistert siden middelalderen som private og lokale foranstaltninger for «rasende» og «uhelbredelige gale», gjerne i form av bur eller små avlukker^[2] i kjelleren på offentlige bygg. I Tyskland var blant annet Dorenkisten i Lübeck kjent som oppbevaringssted for aggressive og farlige sinnssyke. I Danmark er den første kjente dårekisten omtalt i et pantebrev fra Ribe i 1454. Det eldste belegget for bruk av begrepet i Norge gjelder en dårekiste i rådstuen på Hamar omkring år 1550.^[3] Fra da av begynte myndighetene å skille de sinnslidende fra andre fanger i arresten. Dårekiste ble ellers opprettet i Bergen i 1676, der to rom i byens rådhus ble tatt i bruk som oppholdssted for de mest utagerende eller hjelpeløse fangene. Også i Christiania Tugthus ble det i 1741 bygd dårekiste med to avlukker.^[3]

I 1736 kom det påbud om egne rom for vanskelige pasienter ved fattighospitalene, men ingen offentlige anstalter utenom det nye tukthuset i Christiania fulgte påbudet.^[5] Mot slutten av 1700-tallet ble «de gale» betraktet som egen en sosial gruppe knyttet til fattigvesenet og samlet i såkalte dollhus. Det ble således bygd dollhus både i Bergen (1762), Oslo (1776) og Trondheim (1779).^[6] I siste halvdel av 1800-tallet overtok asylene som samleanstalter.

Henrik Ibsen skriver om dårekister i to av sine mest kjente dramatiske dikt. I Brand fra 1866 ønsker fogden å bygge samfunnshus med fengsel og dårekiste. I Peer Gynt fra 1867 blir «Daarekisten i Kairo», og dets (oppdiktede) forstander Professor dr. phil. Begriffenfeldt, nevnt.

• Arrest
• Fangehull
• Isolat
• Myrkvastove
• Tukthus
• Fattighus
• Dåre
• Dollhus
• Tronka
• Sinnssykeasyl
• Sinnssykehus
• Behandling av sinnslidelser gjennom tidene

• Wenche Blomberg: Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550–1850, Universitetsforlaget 2002.
  • Jørgen Haavardsholm: «Utenfor fellesskapet», anmeldelse av Blomberg 2002 i Aftenposten 23. oktober 2008.
  • Svein Atle Skålevåg: «Kan galskapen ha et hus?», anmeldelse av Blomberg 2002 i Apollon 2003.
  • Gunnar Yttri: Omtale av Blomberg 2002 på fattigkassa.no (Fattigprosjektet i vest), arkivversjon her.
• Om danske dårekister.
• Ordbog over det danske spog; søk på «daare-kiste» (på dansk).