Galilea

Galilea (hebraisk: הגליל, ha-Galil; (latin: Galileia; arabisk: الجليل al-Jaleel) er en stor region nord i Israel som overlapper med mye av det administrative norddistriktet av landet. Området blir tradisjonelt delt opp i øvre Galilea (hebraisk: גליל עליון,‎ Galil Elyon), nedre Galilea (hebraisk: גליל תחתון‎, Galil Tahton) og vestre Galilea (hebraisk: גליל מערבי,‎ Galil Ma'aravi), som strekker seg fra bibelske Tel Dan i nord ved foten av Hermonfjellet, strekker seg langs Libanonfjellene til fjellryggene til Karmelberget og Gilboafjellet i sør, og fra Jordandalen mot øst over slettene til Jisreeldalen og Akko, helt til kystlinjen ved Middelhavet og Israels strandområder i vest. Regionen utgjør en tredjedel av Israel.

Regionens israelittiske navn er fra det hebraiske rotordet galil, et særeget ord for «distrikt» og for «sylinder». Den hebraiske formen er benyttet i Jesajas bok 9:1^[1] er i dens konstruerte tilstand g'lil hagoyim i betydningen «folkeslagenes Galilea», det vil den delen av Galilea befolket av gentiler (ikke-jøder) på den tiden da boken ble skrevet.

Regionen ga opphav til det vesteuropeiske navnet for Galileasjøen (Genesaretsjøen), referert til som sådan på mange språk, inkludert oldtidens arabisk. På hebraisk er innsjøen referert til som Kinneret (se Fjerde Mosebok 34:11, etc.),^[2] fra hebraiske kinnor, «harpe», som er en beskrivelse av innsjøens form. Navnet Genesaretsjøen (som i Lukasevangeliet 5:1, etc)^[3] er sammensatt fra Ginosar (hebraisk) ge, «dal», og enten netser, grein», eller natsor, «å vokte» (muligens en referanse til byen Nasaret, alternativt omdøpt til Tiberiassjøen (Johannesevangeliet 6:1)^[4] etter byen Tiberias ved dens sørvestlige ende, som fikk navn etter den romerske keiseren Tiberius. Disse er de tre navnene som ble benyttet i opprinnelige, interne jødiske litteraturen framfor Galileasjøen.^[5] Imidlertid benyttet jødene Galilea for å henvise til hele regionen (arameisk: הגלילי), inkludert dens innsjø.

Det meste av Galilea består av fjellterreng, med høyder på mellom 500 – 700 meter. Det er flere høye fjell, som blant annet Tabor og Har Meron, i regionen som har ganske lave temperaturer og høye regnfall.^[6] Som et resultat av dette klimaet blomstrer flora og fauna i regionen. Mange fugler migrerer årlig fra kaldere klima til Afrika og tilbake via Hula-Jordan-korridoren. Elver og fossefall, sistnevnte hovedsakelig i øvre Galilea, langs de store områdene av grønne planter og fargerike villblomster, foruten også tallrike byer av bibelsk betydning, gjør regionen til et populært turistmål.^[7][8]

I år 6 e.Kr. ble Judea, Idumea og Samaria omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt Judea. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra Caesarea Maritima, og lot Jerusalem være styrt av Israels overprest. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea^{[trenger referanse]}, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden^{[trenger referanse]}.

Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene far fariseerne, esseerne og sadukeerne. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.