Bygd
En/ei bygd (av norrønt bygð, å bygge eller bebygget), også kalt bygda, bygdelag, landsbygda og i mindre grad bygdesamfunn og bondebygd, er gjerne såkalte spredtbygde strøk med en viss geografisk utstrekning, der ofte bondegårdsbebyggelse har vært selve grunnlaget for samfunnet.
Ordet bygd er henledet av det norrøne ordet býr (by), som egentlig betyr (bonde)gard og refererer til en plass som er bebygget med flere bygninger som står samlet. Kanskje litt kontroversielt når man tenker på den forståelsen folk i dag har av begrepene by og bygd.
Bygd brukes særlig om den tettest bebygde, sentrale del av et ruralt landområde med gårder som utgjør en naturlig helhet og som er omgitt av ubygder, til forskjell fra utkant med mer spredt bebyggelse. Begrepet er også brukt om landkommuner som administrativ enhet. Inntil midten av 1900-tallet utgjorde (lands)bygda kjernen i det norske samfunnet, men som en følge av urbaniseringen av landet er nå[når?] flertallet av befolkningen bosatt i landets byer og tettsteder.
Bygdene har tradisjonelt bestått av gårdsbruk og spredt bebyggelse i et kulturlandskap som har vært preget av innmark, utmark, jordbruk, husdyrhold, fangst og fiske.
Bygder er gjerne større og mer løslig sammensatte enheter enn grender, fordi man også regner med områder uten bebyggelse i bygdene. Ei bygd kan således bestå av et eller flere mindre grendesamfunn. Grendesamfunnene langs kysten kalles ofte fiskevær. Tilsvarende kan en hjørnesteinsbedrift eller et særpreg legges til benevnelsen; f.eks. turistbygd. Ofte er det største grendesamfunnet i ei bygd synonymt med et tettstedlignende bygdesentrum, om enn ikke alltid, men det finnes også eksempler på at ei bygd har flere grender som har utviklet seg til tettsteder, ja til og med til byer. Ofte var det ei lita kirke eller et bedehus, senere også et grendehus eller en bygdeskole, som la grunnlaget for bygdesentrumet – stedet der bygdas befolkning samlet seg.
Historien til Norges bygder
[rediger | rediger kilde]Da menneskene begynte å dyrke jorda og ble bofaste for omkring 6 000-7 000 år siden, startet også prosessen med dannelsen av bygdesamfunn. Urgårdene var gjerne enorme i utstrekning og hadde en sentral plassering i landskapet. De aller eldste gårdene fikk gjerne enkle beskrivende enstavelesnavn, som berg, stein, haug, rud, ask, bjørk og by. En litt yngre type urgårder kunne få navn sammensatt av to beskrivende ord. Eksempler på slike er navn er «jevn åker» (Jevnaker), «fagra nes» (Fagernes) og Staangfjord (Stavanger). Teknologisk utvikling, erfaring og ny kunnskap satte etter hvert bonden i stand til å øke avlingene, slik at behovet for mark ble mindre med årene. Det resulterte med tiden til at urgårdene ble delt i stadig mindre enheter. De første «nye» gårdene ble gjerne også liggende svært sentralt og forholdsvis nært opptil urgårdene. Denne utviklingen fortsatte like fram til svartedauden (1349–1350), da en rekke gårdsbruk ble lagt øde (såkalte ødegårder). I de neste tohundre årene var det nærmest ingen nybygging på bygdene. Etter reformasjonen (1536) startet imidlertid en gradvis gjeninnflytting til plasser som sto øde, spesielt til de som lå mest sentralt. På denne tiden startet også den såkalte finneinnvandringen til Østlandet, der spesielt i grensetrøkene mot Sverige, som på Finnskogen, ble bosatt.
Industrialiseringen fra 1600-tallet og framover førte gradvis til et mer urbaniserte bygder, med tettbebyggelser knyttet til andre næringer enn primærnæringene, for eksempel til handel, håndverk, industri og service. På 1800-tallet var delingen av gårdsbruk kommet så langt at teknologi og utvikling ikke lenger kunne holde tritt med befolkningsveksten, noe som resulterte i sult og utvandring fra midten av dette århundret. Samtidig har det vært folkeforflytninger fra bygdene til tettsteder, byer og forsteder, der det har vært en befolkningsvekst. På denne tiden dukket også bygdeskolene opp. Den samme utviklinga har i forskjellig grad og til forskjellig tid skjedd i alle land, og i 2007 er det for første gang flere mennesker i verden som bor i byer enn på landsbygden.
Det har i alle tider også vært en viss motsetning, og til dels også konflikt, mellom kulturen på landsbygda og i byen. Tradisjonelt har livet og mennesket på landsbygden blitt betraktet som fattigslig, men enkelt og naturlig, mens det i byen har blitt ansett som travelt, sivilisert og moderne. Rikdom, kunnskap og makt har dessuten vanligvis vært samlet i byene. Uttrykkene landsbygd og (spesielt) bondebygd har derfor også blitt brukt nedsettende, særlig av byfolk. Dette urbane kulturhovmodet har imidlertid blitt mer nedtonet, også i Norge, fra sist på 1900-tallet.
Det har også vært flere perioder da det arbeidsomme, men moralsk «ufordervede» og «lykkelige» livet på landsbygden ble oppfattet som et ideal. Det gjelder for eksempel i romantikken, i nazismen og i 1970-tallets økologiske motkultur. Andre eksempler på kulturkonflikten mellom land og by finner vi uttrykt i Ludvig Holbergs komedie Erasmus Montanus fra 1722, der forfatteren leker med de utbredte forestillingene om lærde byfolk og dumme bønder. Også det norske Arbeiderpartiets klassiske, politiske slagord fra valgkampen i 1933 bygger på disse motsetningene: By og land, hand i hand!
Den norske landsbygda skiller seg fra den europeiske på flere måter. Tradisjonelt har Norge vært befolket av sjøleiende bønder og fattige husmenn som har bodd spredt, mens det i Europa har vært føydalsystemer med tydeligere by- og landsbybebyggelse. I dag er norske gårdsbruk fremdeles små i internasjonal sammenheng, men de er ofte velholdte på grunn av statlig støtte. Denne offensive distriktspolitikken har også ført til at norske utkantstrøk er mer jevnt bebodd enn for eksempel i Sverige og andre industrialiserte land der områder langt fra byene er fraflyttet og gjengrodd.