Bjugn-saken

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Bjugn-saken er navnet på en omfattende etterforskning og påfølgende rettssak rundt påståtte seksuelle overgrep mot barn i Bjugn kommune. Saken startet i 1992 og endte to år etter med at en tiltalt mann ble frikjent i Frostating lagmannsrett. Saken fikk konsekvenser for rollen som medisinsk sakkyndige spiller i overgrepssaker. I kjølvannet av saken ble det gjennomført studier som viste at tidligere kunnskap om underlivsforandringer hos barn var ufullstendig, og tildels feilaktig.

Saken startet i mars 1992 da barnehageassistent Ulf Hammern ble anklaget for blotting i Botngård barnehage i Bjugn kommune. Han ble straks suspendert fra sin stilling, og en omfattende etterforskning ble iverksatt. Under etterforskningen ble totalt 30 personer i bygdesamfunnet mistenkt for overgrep mot barna i barnehagen. Anklagene gjaldt blotting, oralsex, vold og voldtekt i «Blårommet» i barnehagen. I januar 1993 ble syv personer – lensmannen i Bjugn, Ulf Hammern og hans kone Jorid Hammern, to ansatte i barnehagen og to ansatte i kommunens tekniske avdeling – arrestert og siktet for seksuelle overgrep mot 36 navngitte og «et ukjent antall» andre barnehagebarn.

Av de pågrepne var det bare Ulf Hammern som ble stilt for retten. For de seks andre ble siktelsen etter hvert frafalt, og de mottok 200 000 kroner i erstatning. Den 31. januar 1994 ble Hammern i Frostating lagmannsrett frikjent på alle punkter. Aktoratets medisinske sakkyndige hadde konkludert med at barna var misbrukt, men retten kunne ikke legge avgjørende vekt på disse forklaringene.

Medisinsk sakkyndig for forsvarerne (gynekolog Josef Ekgren) hevdet i retten at fotografier av underliv ikke var nok til å stadfeste at seksuelt misbruk hadde forekommet i denne saken. Blant annet fordi han i sin tid som spesialist hadde sett rundt 25 tilfeller av skader på skjede hos mindreårige, der seksuelt misbruk hadde blitt utelukket (og disse skadene var sammenlignbare med aktoratets fotografier av skader i underliv). Han stilte seg kritisk til at fotografiene ikke hadde blitt fulgt opp av undersøkelser av spesialister innen gynekologi.

Uavhengig av dette ble 33 barn fra Botngård barnehage i 1994 tilkjent voldsoffererstatning fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.

Etter frikjennelsen anla Ulf Hammern erstatningssak mot staten ved Justisdepartementet, og ble av Frostating lagmannsrett 28. februar 1995 tilkjent 45 000 kroner i erstatning for tapt erverv etter straffeprosessloven § 445 og 125 000 i oppreisning for den ikke-økonomiske skade som han hadde lidt ved forfølgningen (§ 446). Hammern hadde lagt ned påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade på opptil én million kroner, men fikk kun 125 000 kroner fordi han ikke hadde kunnet sannsynliggjøre at han ikke hadde foretatt de handlinger som han var tiltalt for i straffesaken, slik den da gjeldende straffeprosessloven § 444 krevde.^[1]

Han påkjærte avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, med påstand om at lagmannsrettens avgjørelse av 28. februar 1995 måtte oppheves fordi kravet om at siktede selv måtte sannsynliggjøre sin uskyld var i strid med uskyldspresumsjonen Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Kjæremålsutvalget viste til at Høyesterett i sin dom i straffesaken hadde lagt til grunn at regelen i straffeprosessloven § 444 ikke var i strid med EMK art. 6 nr. 2, og la denne vurderingen til grunn. Videre viste utvalget til at lagmannsretten i sin dom uttrykkelig hadde presisert at Hammern ikke var strafferettslig skyldig, og at lagmannsretten kun skulle avgjøre om vilkårene i erstatningsregelen i strpl. § 444 var oppfylt. Dermed hadde ikke lagmannsretten etter utvalgets enstemmige mening krenket uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2, og kjæremålet ble forkastet. Kjennelsen ble avsagt 8. juni 1995.

Hammern bragte saken opp for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg, som i dom av 11. februar 2003 konkluderte med at lagmannsrettens begrunnelse i erstatningssaken var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Det ble pekt på at lagmannsretten, ved sin vurdering av om Hammern i henhold til strpl. § 444 kunne bevise med sannsynlighetsovervekt at han ikke hadde begått handlingene han var siktet for i straffesaken, hadde pekt på uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige i straffesaken, og flere andre bevis fra samme sak, og dermed uttalt seg på en måte som var egnet til å så tvil om hvorvidt Hammern egentlig var skyldig i strafferettslig forstand, på tross av at han var blitt frikjent. At lagmannsretten hadde bestrebet seg på å presisere at den ikke tok stilling til det strafferettslige skyldspørsmålet, var etter EMDs mening ikke nok til å unngå å krenke uskyldspresumsjonen. Dommen var enstemmig.^[2]

Deretter anla Hammeren på nytt sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om oppreisning og erstatning i tråd med det han ville være blitt tilkjent dersom lagmannsretten ved erstatningsutmålingen ikke hadde bygget på et rettsgrunnlag som var i strid med EMK. Han krevde også erstattet de utgifter han hadde hatt ved å bringe saken inn for EMD, samt oppreisning for den tort og svie som statens menneskerettsbrudd hadde påført ham. Søksmålet ble avvist både i Sør-Trøndelag tingrett og i Frostating lagmannsrett, og deretter påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også her ble saken avvist, med henvisning til at man etter norsk rett ikke har krav på en ny prøvelse av en rettskraftig avgjørelse, og at stevningen ikke var å kunne forstås som en gjenopptagelsesbegjæring. Utvalget nevnte også at saken syntes å være foreldet, selv om dette ikke var avgjørende for avvisningen.^[3]

Saken førte til at innbyggerne i Bjugn ble delt i to, mellom dem som trodde på barna, og dem som trodde på de anklagedes påstander om uskyld. Denne splittelsen vedvarte i mange år.^[4] Botngård barnehage har skiftet navn til Lyngrabben barnehage, og den er blitt ombygget slik at «Blårommet» ikke lenger eksisterer. En rekke av de involverte barna sliter fortsatt med problemer som kan relateres til saken.^[5]

Saken har ført til at flere har satt spørsmålstegn ved de sakkyndiges rolle i saker som gjelder overgrep mot barn. For eksempel har høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen fått flere som tidligere er blitt dømt i incest-saker, frikjent etter systematisk å ha lett i domstolenes arkiver etter såkalte «Aker-saker», det vil si saker der de av retten oppnevnte sakkyndige har vært leger ved Aker sykehus.^[6]

Saken medførte i hvert fall et konkret fremskritt på den medisinske fronten. De sakkyndiges vurderinger av underlivsundersøkelser hos barna ble tillagt stor vekt som bevis på seksuelt misbruk. I en større norsk studie av barn ble det funnet at enkelte funn som tidligere ble vurdert som sikre bevis på seksuelt misbruk, var normalt forekommende.^[7] Lignende saker fra andre land har inspirert lignende studier, og kunnskap om normalvariasjon hos barn er blitt større.

I mai 2006 uttalte to eksperter på det aktuelle fagfeltet, på oppdrag fra Hammerns advokat, at aktoratets sakkyndige i rettssaken hadde tatt feil: Ingen av barna i Bjugn-saken var etter deres oppfatning skadet i underlivet som følge av seksuelle overgrep.^[8][9]

Massemediene dekket Bjugn-saken i stor bredde over lengre tid. En redaksjon som tidlig kom på sporet av at noe syntes å være svært galt med anklagene, var TV 2s Dokument2 ^{[trenger referanse]}. Kritikerne mente denne redaksjonens skepsis til barnevernet og kritikk av overgrepspåstandene var kampanjer. I tillegg mente flere at billedspråket var unødig dramatisk og forførende. Redaksjonen på sin side hevdet at blant annet samtlige seire i retten viste at fakta var i orden.

• Ulf Hammern. Annerledes bygda Bjugn : historien om det som skapte Bjugnsaken. Leseselskapet, 1995 ISBN 82-7443-052-2
• Hans Kringstad: Bjugn-formelen. Tiden forlag, 1997. ISBN 82-10-04241-6 ^{(E-bok hos Nasjonalbiblioteket)}
• Jorid Hammern. En mor i Bjugn. Leseselskapet, 1994. ISBN 82-7443-036-0 ^{(E-bok hos Nasjonalbiblioteket)}
• Jan Brøgger og Christian Wiig: Hekseprosess: Bjugn-saken i et juridisk og kulturhistorisk perspektiv, 2003, ISBN 82-92400-05-2
• Hva skal vi tro? : etter Bjugn-saken / Hilde Haugsgjerd (red.). Aschehoug, 1994. ISBN 82-03-26058-6 ^{(E-bok hos Nasjonalbiblioteket)}
• Møyfrid Breivik, Marit Sæbø Indredavik og Jon Aarseth (red.): "Kan vi forstå?" Barnepsykiatriens arbeid i Bjugn-saken, Kommuneforlaget, 1997 ISBN 82-446-0387-9 ^{(E-bok hos Nasjonalbiblioteket)}
• Åse Olsvik. "Minnebok etter Bjugnsaken". Forlag Åse Olsvik. Utgitt 1.gang, 2009. ISBN 9788270833719
• Gunnar Bodahl-Johansen og Helge Østbye. Pressen og Bjugn-saken: Jobben var å rette det kritiske søkelys mot rettsprosessen : en gjennomgang av pressens dekning av Bjugn-saken. Institutt for journalistikk , 1996 ISBN 82-7147-156-2 ^{(E-bok hos Nasjonalbiblioteket)}

• Dagbladet Magasinet, 23. mars 2002: «Bygdeskandalen»
• Adresseavisen, 10. april 2008: «Flere av barna i Bjugn-saken har fått psykiske problemer»