Alveld

Alveld er en sykdom hos sau som gir leverskade, oppsvulmet ansikt og overfølsomhet for lys. Man har antatt at sykdommen henger sammen med inntak av romeplanten, men sopp eller alger er også en mulighet, kanskje i kombinasjon med rome.

Skriftlige kilder nevner alveld i Norge første gang i 1891, men sykdommen har trolig vert kjent i landet i flere hundre år før dette. Den forekommer også i nordlige Storbritannia og Nord-Irland. Sykdommen forekommer hos lam som har beitet på romeplanten. Den opptrer spesielt hos hvite lam og er sjelden hos voksne dyr. Alveld melder seg etter at lammene har beitet på romeplanten 1-2 uker. I lavt lende med tidlig vår sees det første tilfellene tidlig i mai, mens juli pleier å være den verste måneden. Sykdommen opptrer gjerne i perioder med solgløtt og dis etter en våt og kald periode, såkalt alveld-vær. Det er mer alveld i våte enn i tørre år, og Vestlandet er spesielt utsatt.

Urolige lam som gnir hodet mot bakken og har vondt. Det samler seg væske i underhudsvevet på hodet, slik at ørene blir store og henger ned og ansiktet blir oppsvulmet. Dyrene blir lyssky og prøver å unngå sollyset. Kroppstemperatur, puls og pusterate øker. Etter en tid kan væske sive ut og størkne på huden og skorper vil falle av. Det er ikke uvanlig at lammene blir blinde. Slimhinnene kan ha en gulfarge som tyder på gulsott og dermed leverskade. Både svarte og lyse dyr kan få gulsott, såkalt indre alveld. Diaré er vanlig. Lammene blir hemmet i vekst og utvikling og kan stryke med.

Allerede før 1920 var det kjent at sykdommen bare oppstod hos lam som beitet på rome. Det finnes flere teorier om årsakssammenhengen, men det er enighet om at sykdommen er kjennetegnet ved leverskader og blokkering av gallegangene i leveren. Uavhengig av årsak, er det dette som forårsaker at fylloerytrin hopes opp i kroppen og går ut i blodet. Fylloerytrin er en rest av klorofyllmolekylene fra sauens føde. Fylloerytrinet hoper seg opp i huden og starter en fotosyntese-reaksjon når sauen blir utsatt for sollys. Dette kalles hepatogen fotosensibilisering, som altså gir symptomene på alveld.

Når det gjelder leverskaden er årsakssammenhengen mer uklar. Den mest populære hypotesen har vært at steroide saponiner i romeplanten forårsaker en forgiftning. Denne hypotesen har stått sterkt ikke minst fordi man har funnet beslektede saponiner i planter som forårsaker lignende sykdommer i andre land. Man har derfor sett på steroide saponiner som en fellesnemner for levergiftige fotosensibiliseringer.^[1] Hypotesen er styrket av at for noen av sykdommene har man analysert stoffene som blokkerer gallegangene. Dette viste seg å vere episarsasapogenin-ß-D-glukuronid og epismilagenin-ß-D-glukuronid som er kjemisk avledet fra saponinene. Dette beviser imidlertid ikke at saponinene i seg selv utløste sykdommen. Ifølge Arne Flåøyen^[2] og I. Mysterud m.fl.^[3] støtter ikke kontrollerte forsøk og prøver tatt i felten hypotesen om saponinet som hovedårsak. Man finner rett og slett ikke en korrelasjon mellom høye konsentrasjoner av saponiner og utbrudd av alveld.

Forskningen har i de senere år dreid over mot kofaktorhypotesen, der man undersøker om andre faktorer er avgjørende, kanskje i vekselvirkning med saponin. Man har derfor vurdert om andre planter, sopper, bakterier og blågrønnbakterier i sauens beite kunne inneholde medvirkende stoffer. I flere år har man spesielt sett etter bakterier og mikrosopper både på romeplanten, andre planter og på vissen fjorårsvegetasjon. En teori er at det kan ligge til rette for oppblomstring av disse i våte kjølige «alveld-somre».

En slik kofaktorhypotese er at lammene blir forgiftet av sporidesmin, en type mykotoksin produsert av en sopp som infiserer romeplanten. Soppen Cladosporium macrocarpum har vært antydet som en mulig kandidat.^[4] Man har også hatt soppen Pithomyces chartarum i kikkerten, fordi det er kjent at sporidesmin fra denne soppen forårsaker sauesykdommen facial eczema, som ligner på alveld. Man har imidlertid per 2008 hverken greid å påvise P. chartarum eller sopper med lignende effekt her i landet.^[5]

Det er kjent at problemet med alveld øket på 1970- og 1980-tallet og spredde seg til nye områder. Arne Flåøyen^[2] framsetter ideer om mer «systemiske» årsaker til spredningen. En mulig årsak er den genetiske endringen i norsk sau de siste tiårene. Sauer ble tradisjonelt brukt til avl i det området det var oppvokst i. Over tid kunne dødeligheten hos lam gi et seleksjonspress som tilpasset den lokale sauerasen til giftstoffet i alveld. I siste halvdel av nittenhundretallet ble det flere ganger importert sau fra England. På slutten av 1960-tallet ble det også opprettet flere vær-ringer som bidro til å blande genetisk materiale mellom det norske innlandet og kysten. Begge deler bidro til å vanne ut eventuelle lokale tilpasninger. Det må her bemerkes at alveld også er et kjent problem i nordlige Storbritannia og Nord-Irland, der romeplanten forekommer.

En annen mulig faktor er at antallet storfe som beitet på utmark med romeplanter sank, samtidig som antallet sauer økte. Dette kan ha gitt prosentvis større andel av romeplanter i sauens daglige fôrinntak. Endringer i pH grunnet sur nedbør eller klimaendringer kan også ha gitt mer romeplanter enn før, men dette er i dag bare spekulasjoner.

Hos storfe og elg kan romeplanten noen ganger forårsake akutt nyresvikt. Man finner en lettere forbigående nyresvikt også hos lam som beiter på romeplanten. Man har tidliger ment at dette kunne skyldes furanonet 3-metoksy-2(5 H)-furanon som finnes i romeplanten, men forsøk^[6][7] viste at nyreceller dyrket i kultur ikke viste klare reaksjoner på denne. Ett annet stoff, 5-hydroksy-4-metoksy-2(5 H)-furanon hadde moderat skadelig effekt mens saponiner ga den klart sterkeste negative effekten. Det ble også utført et forsøk der lam fikk fôrtilskudd med saponiner, noe som ga akutt nyresvikt hos flere lam. Saponiner ble funnet i både lever og nyre, noe som var ovverraskende da man tidligere trodde at saponiner blir omdannet til sapogeniner og sukker i vommen hos drøvtyggere. Om det samme kan skje under naturlig beiting på rome er uavklart.

Man har ennå ikke et endelig svar på hva som forårsaker alveld, men det er mange muligheter for samspill mellom flere faktorer. Saponiner er del av plantenes immunforsvar, noe som kanskje kan gi forhøyede saponinverdier i planter som er angrepet av sopp og dermed en «»cocktail» av flere stoffer i lammenes fôr.

Syke lam bør settes i et mørkt og svalt rom sammen med moren og stå der en uke eller mer. Skadene på hodet bør behandles lokalt og man kan også prøve å forbedre allmenntilstanden til dyret. Det finnes ingen spesifikk medisin mot alveld.

Det beste er å holde sauene borte fra beiteområder med romeplante. Romeplanten kan eventuelt fjernes ved gjødsling der dette er praktisk mulig. Ved en runde kalking og fosforgjødsling hvert år er romeplanten borte etter 3 år.

I utsatte områder kan man velge saueraser som har vist seg mer motstandsdyktige mot alveld. Det har vist seg at alveld er vanligere hos lam med hemoglobin type BB enn med type AA. Sauerasen spælsau har type AA hos 99 % av lammene, mens dalarasen har den hos 79 %. Tross dette fant Arne Flåøyen^[2] at spæl-lam var mer utsatt for alveld enn norsk pelssau.

Et annet alternativ er å benytte sauerasen suffolk. Denne kjennetegnes ved å ha svart ull på hodet, men ellers hvit ull. Dette gir en økt beskyttelse mot sollys på utsatte steder på kroppen, uten tap av salgsverdi for ullen.

Andre norske navn på sykdommen er alvella, hudbrand, yla, håvesot, den galne sotten, lyngsyke og lyngsot. I Storbritannia har den navn som saut, yellowses og plochteach. Det siste etter gælisk plocach som betyr oppsvulmet hode.

Selv om årsaken til alveld i dag ikke er fullt ut forstått, kan vi likevel fastslå at den er beslektet med flere andre sykdommer. Dette inkluderer:^[8]

• Nyreskader hos storfe som beiter på romeplante
• Forgiftning av Agave lecheguilla, en plante i aspargesfamilien som vokser i de sørvestlige delene av Texas i USA. Gir lysømfintlighet hos sau.
• Forgiftning av Nolina texana og Nolina microcarpa i aspargesfamilien, rapportert hos sau, storfe og geit i Texas, USA.
• Geeldikkop, (betyr 'gult-tykt-hode') forårsaket av tiggernøtt (Tribulus terrestris i leddbladfamilien). Vokser i tørre strøk i Sør-Afrika, USA, Argentina, Australia og Iran. Gir fotosensibilitet både hos sau og geit.
• Forgiftning av Brachiaria decumbens, en gressart i underfamilien Panicoideae. En økonomisk viktig art da den vokser godt, utnytter nitrogen effektivt og tåler både tørke og beiting godt. Rapporter om fotosensibilitet hos sau og/eller storfe i Australia, Malaysia, Indonesia, Papua Ny-Guinea, Nigeria og Brasil.
• Forgiftning av hirse og andre Panicum-arter i gressfamilien. Inkluderer både nyttevekster og ugress, såsom P. dichotomiflorum, P. schinzii, P. miliaceum, P. coloratum og P. virgatum
• Forgiftning av flammelantana (Lantana camara i jernurtfamilien). Planten forekommer naturlig i Sentral-Amerika og Afrika og er spredd som prydbusk til andre deler av verden. L. camara inneholder ikke saponiner, men forårsaker likevel overfølsomhet for lys, muligens grunnet pentasykliske triterpener. Er giftig for alle drøvtyggere. Forgiftninger kjent fra Australia, India, New Zealand, Afrika og flere land i Amerika.

Det er heller ikke usannsynlig at det er en sammenheng med såkalt høstalveld.^[9] Denne er ikke koblet til romeplanten men soppvekst kan også her være årsaken. Man ser det gjerne når lam flyttes fra beite på fjell og hei til kulturbeite tidlig på høsten, i september – oktober. Symptomene ligner på alveld men kommer svært brått og kroppstemperaturen går ofte over 41 grader. Et par dager innendørs kan være tilstrekkelig behandling.

Leverikteinfeksjon med den store leverikten har lysømfintlighet som ett av flere symptom. Det felles symptomet ser ut til å skyldes at både alveld og leverikten forårsaker skader på dyrets lever.

• Arne Maurtvedt (redaktør), Saueboka, 1989 Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1219-2
• Olav Aas og Mary Holmedal Losvik, Microfungi on Narthecium ossifragum(L)Huds. in four mires in Sogn and Fjordane, western Norway. Agarica 1998, Vol15 s199. ISSN 0800-1820
• J.P.Felix D'Mello (redaktører), Handbook of plant and fungal toxicants, kap. 13: Photosensitization Disorders, Arne Flåøyen og Arne Frøslie. CRC Press 1997.
• Britt Ingeborg Foseide, 1998, Sau & alveld : sauen si beiteåtferd i forhold til romeplanta, Narthecium ossifragum, og sjukdomen alveld.

• Studies on the aetiology and pathology of alveld, Arne Flåøyen^{[død lenke]}
• Innslag i Schrödingers katt^{[død lenke]}
• Nils Leine, Småfesidene om Alveld^{[død lenke]}