Akita (hund)

Se Akita for andre betydninger av ordet.

Akita Inu
Akita Inu, japansk akita
Hundetype		spisshund, urhund
Opprinnelse		Japan
Egenskaper		brukshund/familiehund
Livsløp		10-14
Størrelse		stor (30–50 kg)
Passer for		passer best for erfarne hundefolk
Anerkjennelser
FCI		Gr. 5 sek. 5 (FCI #255)
AKC		Working
CKC		Working
KC		Utility
UKC		Northern breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Akita Inu, eller japansk Akita, (FCI #255) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en stor spisshund som er oppkalt etter prefekturet (provinsen) Akita, der man antar at den oppstod. Rasen var tidligere kjent som Akita Inu, men den ble i 2000 delt i de to rasene japansk Akita (også kalt bare Akita Inu) og amerikansk akita

Akita Inu stammer opprinnelig fra fjellområdene på øya Honshu i Japan. Det opprinnelige navnet på denne hunden var akita matagi, som betyr hund som jager bjørn på norsk. Man kan derfor utgå fra at den opprinnelig var en jakthund for bjørn og kanskje annet storvilt, men den har nok kanskje fungert som både trekkhund, kløvhund og vakthund i tillegg.

Akkurat når rasen oppsto vites ikke, men noen kynologer hevder at den opprinnelige hunden (akita matagi) ble krysset med schäferhund, grand danois, mastiff og tosa. Senere ble den også krysset med Hokkaido og den nå utdødde russiske hunderasen karafutohund, som stammet fra Sakhalinøya. I så fall kan den tidligst ha oppstått et stykke inn på 1900-tallet. Akitainu Introduction Foundation ble dannet i 1927 og den første rasestandarden ble klar i 1938. Rasen holdt imidlertid på å dø ut under andre verdenskrig. Da krigen sluttet i 1945 skal det kun ha vært omkring 20 rene akitaer igjen i Japan, og et møysommelig arbeid med å redde rasen begynte.

Det ble tidlig bestemt at man skulle førsøke å bygge opp og gjenskape rasen slik den opprinnelige akita matagi hadde sett ut. Ei av linjene i dette arbeidet ble kalt Ichinosekilinjen. Denne hunden, som nå er kjent som akita, ble hovedlinjen i Japan, og som sådan anerkjent i hjemlandet i 1955. Den andre linjen i dette arbeidet var den såkalte Dewalinjen. Disse hundene hadde mer schäferhundpreg og ble ikke særlig populære i Japan, men oppnådde derimot popularitet andre steder i verden – spesielt i USA. Den ble kjent som amerikansk akita og great japanese dog.

Japansk Akita er lavere, slankere og mindre muskuløs enn Amerikansk Akita. Den tillates i fire fargevarianter, mens den amerikanske kan ha alle farger og kombinasjoner. Begge er spisshunder som FCI har plassert i gruppe 5 seksjon 5.

Akita har balanserte proporsjoner og er bastant bygget, kraftfull, edel og stolt reisning og kraftfulle smidige bevegelser. Kroppen er langstrakt og har en tykk og muskuløs hals med tørr hund. Hodet er kraftig og kileformet, med tydelig markert stopp, rett neserygg og et middels langt og kraftig snuteparti med tettsittende stramme lepper. Ørene er små, tykke, triangulære i formen med avrunda spisser, stående og noe framoverlutende. Dyp brystkasse og lett velva ribbein. Buklinjen er godt opptrukket og lendet bredt og muskuløst. Rett massiv rygglinje. Kraftfulle bein og grov beinstamme. Tykke, runde labber med buede tær. halen er høyt ansatt, tykk og bæres ringlet over ryggen.

Pelsen er kort, rett og tett. Noe lengre på skuldrene og krysset, og ennå lenger på halen (buskete preg). Tett og myk underull. Fargen er rød, sesamfaget, brindle og hvit. Alle farger, unntatt helhvit, har såkalt urajiro, nesten hvite eller helt hvite markeringer på siden av snutepartiet, kinnene, under og på halsen, brystet, buken, beinas innsider og halen.

En fullvoksen hann skal ha en mankehøyde på 67 cm, +/- 3 cm. Tispen skal være 61 cm. +/- 3 cm. Fargen kan være rød, hvit, sesam og tigret. Vekten ligger normalt på 30–50 kg, avhengig av kjønn.

Noen Akitaer er utvikler lang pels på grunn av recessive gener hos begge foreldrene. Disse hundene refereres det gjerne til som «woolie» (ullen) eller «silkie» (silkelignende). Noen kaller dem også «akita fluff» Som nyfødt valp skiller langhåret akita seg gjerne fra sine søsken gjennom fjærprydet pels rundt ørene og øynene. Likeledes kan pelsen ha en litt annerledes tekstur og kanskje virke tykkere enn hos sine søsken.

Langhåret Akita Inu er ikke godkjent som egen pelsvariant, men regnes som en feil og kan derfor ikke stilles ut. Eiere av langhåret Akita Inu hevder ofte at den er roligere og mer omgjengelig enn vanlig Akita, men det finnes ikke dokumentasjon som kan støtte slike utsagn.

Akita Inu var tradisjonelt en jakthund på storvilt i fjellområdene på øya Honshu i Japan. Den regnes som en allsidig brukshund, med bruksområder som politihund, sporhund, ettersøkshund, vakthund, førerhund og servicehund såvel som jakt- og trekkhund. I Norge er rasen mest utbredt som familiehund, men noen individer brukes også til jakt.

Akita Inu regnes som en robust og svært modig hund med et selvstendig og stolt vesen. Rasen har et rolig og avslappet gemytt, og er, tross størrelsen, velegnet som familiehund. Den er naturlig mistenksom overfor fremmede og alltid på vakt, men den skjeller sjelden. Rasen er ofte dominant overfor andre hunder. Den krever en tydelig leder og tidlig fast, men varsom dressur. Man må påregne daglig mosjon, gjerne i form av lek, om denne hunden skal trives.

Akita Inu ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.^[1] Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Akita kan derfor vise aggresjon mot fremmede.

Hachikō var en japansk hund av rasen Akita Inu kjent for sin lojalitet mot sin herre.

De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene.

• (en) Akita Inu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Akita Inu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk Akita Klubb
• Norsk American Akita Klubb