Anat

Anat
Anat, kanaanittisk bronsestatuett
Trossystem		Fønikisk, kanaanittisk, egyptisk mytologi
Religionssenter		Levanten, Egypt
Originalt navn		hebraisk ענת, ‘Anāt; ugarittisk: ‘nt;
Make		Baal?
Aspekt		Jomfru, fruktbarhet, krig, ødeleggelse
Symboler		Våpen, vinger
Tekster		Baal-syklusen

Anat (fønikisk og hebraisk ענת, ‘Anāt; ugarittisk: ‘nt; gresk: Αναθ, Anat; gammelegyptisk: Antit, Anit, Anti, eller Anant) er en betydelig nordvestsemittisk gudinne i oldtiden. Hun var kjent og dyrket fra oldtidens Egypt i sør, i Levanten, og til Anatolia i nord. Hun var både en jomfrugudinne og en krigsgudinne, både assosiert med fruktbarhet og ødeleggelse.

Etymologien for navnet Anat er tvetydig og uklar, og før oppdagelsene i Ugarit var Anat kjent kun sporadisk i noen få fønikiske inskripsjoner på Kypros, fra oldtidens Egypt under Ramses II og fra personnavn fra tekster på Elefantine. Med de mytologiske tekstene fra Ugarit er bildet blitt utfylt til en langt mer mangfoldig gudinne som kan sammenfattes i fire punkter: 1) Anat den voldelige og blodtørstige gudinne (som greske Athene); 2) Jaktgudinne som krever buen til helten Aqhat (som Artemis); 3) Anat som en bevinget himmelgudinne, kalt på ugattisk for ba'alat shamem rumem («herskerinne av de luftige himler»); 4) Anat som kjærlighetsgudinne (som Afrodite), feiret med Baal i hellig bryllup, framstilt i skikkelse av ei ku med Baal som en okse, bevitnet i bronsefigur fra ca 1200 f.Kr. i den kanaanittiske oldtidsbyen Dothan, nord for Sikem i Israel. I dette aspekt framstilt både som jomfru og som gifteferdig. Jomfru kan også indikere evig ungdom.^[1]

I den ugarittisk syklusen Baal/Hadad ble Anat forstått som en voldelig og fryktelig krigsgudinne, en jomfrugudinne i Ugarit (btlt 'nt), skjønt søster og elskerinne av den store Baal (som var kjent som Hadad andre steder). Baal er vanligvis kalt for sønn av Dagon og tidvis kjent som sønn av El. Anat er adressert av El som «datter». Det var enten forstått som et forhold eller antagelig forstått som figurativt.

Anats titler er igjen og igjen som «jomfru Anat» og «folkets svigerinne» (eller «folkets stammor» eller «svigerinne» eller «enke av li’mitere»). I dette aspekt framstilt både som jomfru og som gifteferdig. Jomfru kan også indikere evig ungdom.^[1]

I en fragmentert avsnitt fra Ugarit (dagens Ras Shamra) i Syria,^[2] opptrer Anat som en bister, vill og fryktelig kriger i et slag, vasser til knærne i blod, kapper av hoder, kutter av hender, binder hodeskaller til sin torso, og knytter hender til sitt skjerf, fordrev gamle menn og byfolk med sine piler og hennes hjerte er fylt av glede. «Hennes karakter i dette avsnittet foregriper hennes påfølgende krigslignende rolle mot Baals fiender.»^[3]

Anat skrøt av at hun hadde gjort slutt på Yamm, en yndling av El, til den sjuhodete slange, til Arsh, gudenes yndling, til Atik «den kranglete» kalven til El, til gudenes tispe Ishat «ilden», og til Els datter Zabib («flammen»?). Senere da Baal er antatt å være død, søkte hun etter Baal «som en ku for sin kalv» og fant hans kropp (eller antatte kropp) og gravla den med stor ofringer og jamring. Anat fant deretter Mot, Baals antatte morderen, og hun grep Mot, delte ham med sverdet, renset ham med en sil, brent ham med ild, knuste ham opp med møllestein og spredte ham ut som mat for fuglene.

Teksten CTA 10 forteller hvordan Anat søkte etter Baak som var ute på jakt, fant ham, og det er fortalt at hun vil bære en ungokse til ham. Etter fødselen brakte hun en ny kalv til Baal på fjellet Zafon (nær munningen av elven Orontes). Bemerkelsesverdig er det ingen av disse tekstene hvor hun tydelig blir kalt for Baals make. Å dømme fra senere tradisjoner var Astarte (som også opptrer i disse tekstene) mer sannsynlig oppfattet som Baals make. Den nordvestlige semittiske kulturen tillot flere enn én hustru og forhold utenfor en fast ekteskap, og var normalt for guder i alle panteoner (gudeverdener).

I en fortelling fra nordlige Kanaan om Aqhat^[4], sønn av dommeren/høvdingen Danel (Dn'il), gitt en fantastisk bue og piler som egentlig var framstilt for Anat av håndverksguden Kothar-wa-Khasis («den dyktige og kloke»). Det ble isteden gitt til Danil som gave til hans barn. Da Aqhat vokste opp til en ung mann, forsøkte gudinnen Anat å kjøpe buen fra Aqhat, hun tilbød ham udødelighet, men Aqhat avviste alle tilbud, og kalte henne en løgner ettersom alderdom og død er alle menneskers skjebne. Han la deretter til fornærmelsen ved å spørre om hva en kvinne skal gjøre med en bue.

Som Inanna i eposet om Gilgamesj, klagde Anat til El og truet El selv om han ikke lot henne ta hevn over Aqhat. El ga henne tillatelse. Anat lot sitt følge Yatpan^[5] i skikkelse av en hauk angripe Aqhat for å slå pusten ut av ham og deretter stjele buen, men Aqhat ble drept. I sitt raseri mot Yatpan (teksten mangler her), må Yatpan flykte, men mister buen og pilene som deretter faller i havet og forsvinner. Anat sørger over Aqhat og den forbannelse som hans død vil bringe på landet, og tapet over buen. Fokuset i fortellingen går deretter over til Paghat, den kloke, yngre søsteren av Aqhat. Hun drar ut for å hevne brorens død og redde landet som var blitt rammet av tørke grunnet mordet. Fortellingen er dessverre ikke fullført. Den stopper brått i et dramatisk øyeblikk da Paghat oppdager at de leiesoldaten som hun har skaffet for å hevne brorens død, faktisk er ingen andre enn Yatpan, brorens morder. Parallellene mellom fortellingen om Anat og hennes hevn mot Mot for drapet på sin bror er opplagte, og til sist er den sesongpregete myten utspilt på det menneskelige nivå.

Forskeren John C. Gibson menter at Rahmay «den nådige»,^[6] medhustru av El med Asjera, er også gudinnen ‘Anat,^[7] Det er en identifisering som står i kontrast med primære kilder og de fleste forskere på Ugarit peker på at dualistiske navn på guddommene er en vesentlig del av den poetiske formen hvor to navn på den samme guddommen er benyttet i parallelle linjer. På samme vis er Asjera kalt for Elath (i betydningen «gudinnen») i parvise verspar. Den poetiske strukturen kan også bli observert i tidlige hebraiske versformer.

Anat opptrer første gang i oldtidens Egypt i det 16. egyptiske dynasti (i perioden med Hyksos) sammen med andre nordvestsemittiske guddommer. Hennes kult var etablert allerede i det egyptiske mellomriket, og hennes fotfeste var særlig framstående i Nedre Egypt og var representert i Memfis.^[8]

Hun ble særlig dyrket i sitt aspekt som krigsgudinne, ofte sammen gudinnen Astarte. I myten Tevlingen mellom Horus og Set opptrer disse to gudinnene som døtre av Ra og er gitt i ekteskap til guden Set, som har blitt identifisert med den semittiske guden Hadad.^[9]

I løpet av hyksosperioden hadde Anat templer i hovedstedene Avaris, Memfis og i Bet-Sjean i Kanaan. En inskripsjon fra Memfis fra mellom 1400- og 1200-tallet f.Kr. er Anat kalt for «Bin-Ptah», datter av Ptah. Hun var assosiert med Reshpu, kanaanittisk Reshef, i en del tekster og dessuten tidvis identifisert med den egyptiske gudinnen Neith.^[9] Hun er tidvis kalt for «himmelens dronning». Hennes ikonografi er mangeartet, men hun er vanligvis framstilt mens hun bærer et eller flere våpen. Hun er omtalt som «Seths store ku», som hun reddet etter at han hadde seksuell omgang med frøgudinnen, forbudt for alle, unntatt Ra selv, og han ble forgiftet grunnet denne helligbrøden. Anat tryglet sin far Ra om hjelp og han beordret Isis om å helbrede ham.^[9]

«Anat-her», en uklar egyptisk hersker eller fyrste på denne tiden og som kun er bevitnet på en kartusj,^[10] har et navn som åpenbart er avledet fra Anat.

Hennes prestisje nådde sitt høydepunkt i det nye rike i Egypt under farao Ramses II den store som gjorde henne til sin personlige skytsgudinne i krig. Han utvidet hennes tempel i Pi-Ramesses (dagens Qantir) og han oppkalte sin datter etter gudinnen (og senere giftet seg med henne) som Bint-Anat («Anats datter»). Hans hund opptrer i en avbilding på tempelet i Beit el Wali med navnet «Anats kraft» og en av hester het Ana-herte, «Anat er fornøyd».^[11]

På akkadisk er den forventede formen for Anat blitt til Antu, tidligere Antum. Det er også den ordinære hunkjønnsformen som ble tatt av Anu, den akkadiske utgaven av An, «Himmelen», den sumerske himmelguden. Antu opptrer i akkadiske tekster hovedsakelig som en noe fargeløs make av Anu, mor til Ishtar i eposet Gilgamesj, men er også identifisert med den nordvestsemittiske gudinnen ‘Anat av i all vesentlighet det samme navnet. Det er ukjent om dette er utjevning av to opprinnelig adskilte gudinner med navn som tilfeldigvis synes å sammenfalle, eller om Anats kult spredde seg til Mesopotamia hvor hun ble dyrket som Anus dronning ettersom den mesopotamiske formen av navnet hennes antydet at hun var en kvinnelig motpart til Anu.^[11]

Det har også blitt forslått at parallelliteten mellom navnene til de sumerske gudinnene Inanna og hennes vestsemittiske motpart Ishtar fortsatte i den kanaanittiske tradisjon som Anath og Astarte, særskilt i poesien fra Ugarit. De to gudinnene var uforanderlig knyttet sammen i tekstene fra Ugarit og er også kjent for å ha dannet en triade med en tredje gudinne som ble gitt navnet eller tittelen Qadesh eller Kadesj (i betydningen «den hellige»), en gudinne som ble knyttet til seksuell ekstase.^[12]

Gudinnen Anat er aldri nevnt i de hebraiske skriftene som en gudinne, skjønt hennes navn er åpenbart bevart i bynavnene Beth Anath og Anatot. Sistnevnte synes å være en flertallsform av navnet, kanskje en forkortelse av bêt ‘anātôt, «Huset til ‘anatene», enten en referanse til mange helligdommene til gudinnen, eller en flertall ved forsterkelse. Oldtidshelten Sjamgar, som i henhold Den hebraiske Bibelen var en av dommerne i Israel, og er nevnt i Dommernes bok^[13] som en «sønn av Anat», noe som fremmer oppfatningen om at han var en halvgud, en dødelig, men overnaturlig sønn av gudinnen. Men forskeren John Day (2000) har pekt på at et antallet kanaanitter kjent fra ikke-bibelske kilder hadde denne tittelen, og således teoretisert at det var en militær betegnelse som indikerte en kriger eller hærfører under «Anats beskyttelse». Asenat («Hellig for Anath») var den egyptiske hustruen til den hebraiske patriarken Josef.^[14]

På Elefantine, en øy i Nilen i Aswan, nevner en papyrus fra 400-tallet en gudinne ved navn Anat-Yahu («Anat-Jahve») som ble dyrket i tempelet til Jahve, opprinnelig reist av jødiske flyktninger fra den babylonske erobringen av Judea. Disse antyder at «selv i landsforvisning og hinsides fortsatte dyrkelsen av en kvinnelig guddom.»^[15] Disse teksten ble skrevet av en gruppe jøder som bodde i Elefantine i nærheten av grensen til Nubia, en religion som har blitt beskrevet som «nær identisk til jernaldertiden IIs judeaittiske religion».^[16] Papyrusen beskriver jødene som dyrkere av Anat-Yahu og som er forstått som enten hustru^[17] ( eller paredros (gresk: πάρεδρος), hellig gemalinne)^[18] av Jahve, eller som et hypostasert aspekt^[19] av Jahve.^[20][16]

I den flerspråklige teksten Larnax Lapithou, Kypros (KAI, 42)^[21] har den greske gudinnen Athêna Sôteira Nikê, bokstavelig «Athene, Frelser, Seier», likestilt med «Anat, Styrke, Liv».^[22][23]

Anat er også antatt å være gudinnen som den fønikiske forfatteren Sanchuniathon kaller for Athene, en datter av El, mor ikke nevnt, som med Hermes (det vil si Tot), rådførte seg med El om å framstille en sigd og et spyd av jern, antagelig for å bruke mot sin far Uranos. Imidlertid i Baal-syklusen er denne rollen gitt til Asjera / ‘Elat eller ‘Anat er der kalt for «jomfruen».^[24]

• Bonanno, Anthony (1986): Archaeology and Fertility Cult in the Ancient Mediterranean, John Benjamins Publishing
• Day, John (2000): Yahweh & the Gods & Goddesses of Canaan. Sheffield, UK: Sheffield Academic Press. ISBN 1-85075-986-3.
• Donner, H. & Röllig, W. red. (2000): KAI = Kanaanäische und Aramäische Inscriften, rev. utg. Wiesbaden: Harrassowitz. ISBN 3-447-04587-6.
• Gaster, Theodor (1961): Thespis: Ritual, Myth, and Drama in the Ancient Near East, Gordian Press. 2. utg.
• Gibson, John C. L. (1978): Canaanite Myths and Legends (2. utg.). T. & T. Clark: Edinburgh. Gjenutgitt i 2000. ISBN 0-567-02351-6.
• Harden, Donald (1980): The Phoenicians (2. utg.). London: Penguin. ISBN 0-14-021375-9.
• Kapelrud, Arvid Schou (1969): The violent goddess: Anat in the Ras Shamra texts, Oslo: University Press
• Smith, Mark S. (2009): The Ugaritic Baal Cycle, BRILL
• Patai, Raphael (1990): The Hebrew Goddess, 3. utg. Wayne State University Press, ISBN 0-8143-2271-9