Cro-Magnon-mennesket

Cro-Magnon-mennesket (av oksitansk dialekt: cros = «hule», og «Magnon» var navnet på funnstedets eier) er et foreldet navn på dem som i dag kalles «tidlig europeisk moderne menneske» (forkortet til EEMH på engelsk),^[1] en av hovedtypene innenfor Homo sapiens, en art av mennesker av slekten Homo. Denne typen mennesker levde i Europa i sen paleolittisk tid (steinalderen) fra omtrent 45 000 til 10 000 år siden, og er direkte forfedre til dagens mennesker.

Navnet stammer fra hulen Abri de Cro-Magnon ved Les Eyzies, Dordogne i det sørvestlige Frankrike, der de første fossile funnene ble gjort sist i 1860-årene.^[2] Siden er det foretatt funn flere steder i Sentral-Europa.

Nyere forskning har vist at Cro-Magnon-mennesket ikke er en egen art eller underart, men en del av den moderne menneskearten.

De første funnene av Cro-Magnon-mennesket fant sted da geologen og paleontologen Louis Lartet i mars 1868 fant fem skjeletter i Abri de Cro-Magnon i Frankrike. Grotten inneholdt en stor fordypning som hadde beskyttet fossilene. Skjelettene fremviste høy panne, høyreist gange og slank kroppsbygning som hos moderne mennesker. Tilsvarende er siden blitt funnet andre steder i Europa og i Midtøsten.

Ikke-afrikanske folkeslag har trolig sitt opphav i østlige Afrika for omkring 100 000 år siden, og folkevandringen kan ha skjedd over både Sinai og over Gibraltar, men mest trolig via Jemen.^[3] Se også artikkelen Tidlige menneskelige folkevandringer. Genetiske analyser har vist at folkevandringen spredte seg til Sør-Asia, Sentral-Asia, Midtøsten, Nord-Afrika og Europa.^[4][5]

Omstendighetene rundt og stedet for fossilene, sammen med stykker av skjell og dyretenner i det som synes å ha vært et halskjede, tyder på at de døde ble gravlagt med hensikt. Om Cro-Magnon-mennesket bevisst gravla sine døde, tyder det på at de praktiserte gravritualer, som å la gjenstander følge med i graven, og at de forstod at døde må dekkes til.^[6]

Analyser av skjelettenes patologi viser at denne gruppen førte et fysisk belastende liv. I tillegg til infeksjoner hadde flere skader på ryggvirvelen i nakken som tydet på traume, og den voksne kvinnen i hulen hadde overlevd en tid med en brist i kraniet. Disse skadene ville være livstruende selv i dag, og indikerer at Cro-Magnon-mennesker tok vare på hverandre.^[7]

Den eldste skandinav det er funnet rester etter, er det velbevarte skjelettet av en mann på Fyn i Danmark, ved Grøftebjergvej, selv om han i dag er utstilt på museum i Odense.^[8] Han ble funnet i 1941 under graving etter torv i en myr. Ettersom en bit av bekkenet manglet, og lemmene var spinkle, ble funnet med en del usikkerhet kjønnsbestemt som kvinne, «Koelbjergkvinden», antatt å ha vært 22-32 år gammel ved sin død. DNA-analyse fra 2017 avslørte at skjelettet tilhørte en mann i slutten av 20-årene, og karbon 14-datering tidfestet «Koelbjergmanden» til 8300 f.Kr., dvs. tidlig Maglemose-kultur.^[9] Han er ett av svært få spor etter Maglemose-kulturens befolkning i Danmark, men felles for dem er at alle er langskaller. Han var ikke mer enn 155 cm høy, med kraftige kjevemuskler, som antropologisk type nært beslektet med Cro-Magnon. Skjelettdelene ble funnet spredd og lå på forskjellig dybde i torven. Forklaringen må være at han druknet, og liket drev rundt til det løste seg opp, sank til bunns og leiret seg i torven etter hvert som den lille sjøen ble omdannet til en myr.^[10]

Cro-Magnon-menneskene levde fra omtrent 45 000 til 10 000 år siden i slutten av den paleolittiske epoken. De var anatomisk moderne, gjennomsnittlig 165–170 cm høye, fremtredende hake, og skilte seg kun fra dagens etterkommere i Europa med en noe mer robust fysikk og en noen lengre kraniekapasitet.^[11] Av dagens moderne nasjoner er det finner og samer som står nærmest Cro-Magnon i antropologiske mål sammenlignet med nabofolk i Norden.^[12] Cro-Magnon fremviser en varmetilpasset kroppsform, helt ulik neandertalernes om var tilpasset et kaldt klima. De europeiske Cro-Magnon-fossilene underbygger dermed hypotesen om opprinnelse i Afrika.^[13]

Cro-Magnon-menneskene levde i en jeger- og samlerkultur. De var meget dyktige jegere og deres våpen tilpasset villdyrene de jaktet på, lagd av de materialer de hadde til rådighet, som stein, bein og tre. De jaktet på og spiste elg, bjørn, rein og andre ville dyr. De brukte restene til å lage nye verktøy og våpen, og av dyrenes skinn og hud lagde de klær og teltduker. De var meget dyktige håndverkere som lagde leirkrukker og skulpturer, og også de første som lagde hulemalerier. Som neandertalere bodde de i både huler og telt. Man tror man at menneskene utviklet språk rundt denne tiden.

Cro-Magnon-menneskene hadde en balansert kost av kjøtt, korn, vill gulrot, rødbete, løk, kålrot og annen mat. De var spesielt glad i fisk, særlig fisk som var lett å få tak langs kysten som blåstål og rødnebb, berggylt, og en del små torsk og makrell. Fra utgravninger i Sævarhelleren ved Herand i Hardanger er det funnet benrester fra 9 000 år tilbake som er svært godt bevart. Til tross for at dette folket levde langt inne i fjorden og sannsynligvis hadde god tilgang på vilt, ble det spist mye sjømat,^[14] foruten fisk også skalldyr som blåskjell, strandsnegl og litt kamskjell.^[15]

Bevarte gjenstander og levninger fra Cro-Magnon er hytter, hulemalerier, utskjæringer og spyd med spiss laget av dyregevir. De bevarte redskapene tyder på at de visste hvordan de skulle veve klær. De bodde i hytter av stein, leire, bein, kvister og dyreskinn. Disse tidlige menneskene benyttet mangan og jernoksider for å male bilder. De detaljerte hulemaleriene viser avanserte bilder av bisonokser, mammut, neshorn og hjortedyr i svart, rødt og fiolett. De ble malt for over 20 000 år siden i Vézère-dalen i Frankrike. Det er også funnet spor av mindre uthogde statuetter.^[16]

For rundt 15 000 år siden kan de ha utviklet en månekalender, ifølge en tolkning av et hulemaleri med tilsynelatende symbolske elementer som kan vise månens skiftende faser.^[17]

Flintredskapene som er funnet i tilknytning til sporene etter Crô-Magnon, har likhetstrekk med Aurignac-kulturen som Louis Lartet identifiserte noen år før han fant skjelettene i Crô-Magnon.

Cro-Magnon var neandertalernes samtidige, men i hvilken grad de to menneskeartene hadde kontakt med hverandre er uklart, heller ikke om den eventuelle kontakten var fredelig eller konfliktfylt. Imidlertid er mellom 1 og 4 % av moderne menneskers gener en arv fra neandertalerne, selv om det er uvisst hvor aktive disse genene er.^[18] Fossilfunn viser at neandertalerne forsvant en gang for 10 000 til 15 000 år etter at de første homo sapiens kom til Europa. Om dette skjedde ved tap av oppholdssted eller gjennom direkte konfrontasjon gjenstår fortsatt for forskningen å finne ut av. Det er flere forskere som ser Cro-Magnon som grunnen til neandertalerne forsvant, skjønt morfologisk synes det som om moderne mennesker sameksisterte med neandertalerne i opptil 60 000 år i Levanten^[19] og i mer enn 15 000 år i Frankrike.^[20]

En studie fra 2003 over mitokondrie-DNA fra neandertalere og Cro-Magnon, utgitt av et spansk-italiensk forskerlag ledet av David Caramelli, konkluderte med at neandertalere lå langt utenfor rekken av det moderne menneske, mens Cro-Magnon-mennesket lå godt innenfor gjennomsnittet av dagens moderne europeeres DNA. To prøver fra Cro-Magnon ble klassifisert som haplogruppe N (mtDNA)^[21] som forekommer hos de moderne befolkninger i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia. Haplogruppens etterkommere er funnet blant moderne befolkninger i Eurasia og urfolk i Amerika.^[22]

En italiensk undersøkelse av arvematerialet til Paglicci 23, navnet er etter funnstedet i en hule ved Paglicci i Sør-Italia, som ble offentliggjort i 2008 viser at Cro-Magnon har nøyaktig den samme DNA-karakteristikken som hos moderne europeere. Arvematerialet avviker dessuten radikalt fra det som er påvist i tidligere DNA-prøver fra levninger av neandertalere.^[23]

• Menneskets evolusjon
• Hulebjørnens klan, en roman om Cro-Magnon-mennesker og neandertalere av Jean M. Auel