Civitas

Civitas, flertall civitates, er med hensyn til Romerriket vilkåret for romersk statsborgerskap. Det er også benyttet for å beskrive en bestemt form for bosetning i romersk tid.

Etter hvert som Romerriket vokste ble innbyggerne i de ytre romerske provinsene enten klassifisert som dediticii i betydningen «har overgitt seg», eller ble behandlet som et klientkongedømme med en del uavhengighet som ble garantert gjennom avtaler. Den siste gruppen ble kjent som civitates foederatæ og ble unntatt fra å betale skatt og underlagt romersk lov.

Bosetninger med høy prestisje og økonomisk betydningsfulle som Marseille og Messina er eksempler på okkuperte regioner som ble gitt delvis selvstyre under den romerske republikk. Øya Malta i Middelhavet ble gitt denne statusen som belønning for sin lojalitet med Roma under andre punerkrig. De nye romaniserte urbane bosetningene for stammer av klientkongedømmer ble også kalt for civitates og var vanligvis opprettet på nytt nært stedet til en tidligere hovedstad fra før romersk tid. Ved Cirencester i England gjorde romerne bruk av et sted for hærens hovedkvarter som opprinnelig hadde oppsyn med den innfødte bosetning, oppidum, som lå rett ved, for å opprette en civitas.

I senere tid ble begrepet ikke benyttet for å dekke kun vennligsinnede innfødte stammer og deres byer, men også for lokalstyret i fredelige provinser som utførte siviladministrasjon. Land avsatt for å bli en civitas ble offisielt delt opp, en del ble overdratt til lokale og andre ble eid av siviladministrasjonen. Et grunnleggende gatenett i romersk mønster ville bli landmålt, men utviklingen av civitas fra der av ble etterlatt til innbyggerne, selv om keiserlige tilskudd for oppførelser av nye offentlige bygninger kunne bli gitt.

Tacitus har beskrevet hvordan romanifiserte britonere omfavnet de ny urbane sentrene:

De snakker om slike nyheter som «sivilisasjon» når dette var i virkeligheten bare et trekk av deres slaveri. (Agricola, 21)

Civitates adskilte seg fra mindre godt planlagte vici som vokste opp i uorden rundt de romerske militærgarnisonene, og fra coloniæ hvor pensjonerte soldater bosatte seg, og fra formelle politiske instanser skapt av eksisterende bosetninger kalt for municipia. Civitates var regionale markedsbyer komplett med en basilika og et romersk forum (markedsplass) som inkluderte administrativ og økonomisk fokus. Civitates' hovedfunksjon var å stimulere lokaløkonomien for å kunne heve skattene og produsere råmaterialer. Alle disse aktivitetene ble administrert av en ordo eller curia, et civitas-råd som besto av menn av nødvendig høy status for å kunne holde på en offentlig posisjon.

Forsvar og forsvarsverk var begrenset i civitates, sjelden var det mer enn jordvoller med palisader i tider med vanskeligheter, om det enn var såpass. Mot slutten av Romerriket ble civitates' egne lokale hæravdelinger eller milits, ledet av en decurion (romersk kavlerioffiser), det eneste forsvaret i fjerntliggende romerske områder som var truet av barbarer. Det er bevis på en del civitates som opprettholdt en viss grad av romersk levevis og kultur, og tjente som befolkningssentra selv etter at romerne offisielt hadde trukket seg tilbake, skjønt med begrensede ressurser.

• Kortüm, Klaus (2005): «Städte und kleinstädtische Siedlungen. Zivile Strukturen im Hinterland des Limes». I: Imperium Romanum. Roms Provinzen an Neckar, Rhein und Donau. Archäologisches Landesmuseum Baden-Württemberg, Esslingen, S. 154–164.

• «Civitas» – artikkel i Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities