Kreasjonisme

Tilhengere av kreasjonisme mener at troen på en skapelse gir en enklere og mer korrekt beskrivelse av hva vi observerer i naturen. De vil hevde at organismer eksisterer som forskjellige arter som har oppstått hver for seg, men kan omfatte flere arter definert etter vanlig systematikk. De vil for eksempel si seg enig i at alle katter har en felles stamform, som var en katt, og at alle hunder har en felles stamform, som var en hund. Imidlertid bestrider de at katter og hunder har hatt en felles stamform. De vil si at dokumentasjon for evolusjonært slektskap, som tyder på at dyrene har felles stamform, også kan tolkes som at de er lagd av samme skaper («designer»).

Innen kreasjonismen bestrides vanligvis tanken at mennesket skal ha felles forfedre med aper. Selv evolusjonslærens sentrale skikkelse Charles Darwin ordla seg forsiktig om menneskets evolusjon, og blant kreasjonister knyttes menneskets skapelse direkte opp mot Bibelens skapelsesberetning.

Kreasjonister bestrider også mange av vitenskapens alminnelige dateringsmetodene og inndeling i geologiske perioder. De hevder ofte at livet ikke kan ha eksistert i flere millioner år. Kreasjonister som følger Bibelens skapelsesberetning, kan grovt sett deles i to grupper: «Gammel-jord-kreasjonister» og «ung-jord-kreasjonister». Forskjellen ligger i om de tolker Bibelens skapelsesberetning i Første Mosebok bokstavelig eller ikke. «Ung-jord-kreasjonister» tror at Gud skapte universet, inkludert livet på jorda, i løpet av seks dager for omtrent seks tusen år siden, med utgangspunkt i de bibelske ættetavlene, jfr Usshers kronologi utarbeidet av biskop James Ussher. I 1650 utga han sin Annales Veteris Testamenti der han presenterte sin beregning av at skapelsen fant sted på lørdag ettermiddag kl 18 den 22. oktober 4004 f.Kr.^[8] (Både Johannes Kepler og Isaac Newton foretok lignende beregninger, men kom frem til at verden var yngre enn Ussher antok.^[9]) «Gammel-jord-kreasjonister» vil hevde at det som kalles skapelsesdagene, ikke skal tas bokstavelig, og at skapelsen i virkeligheten tok flere millioner år.

Kreasjonismen har sterkt fotfeste blant konservative kristne. Også innen islam og jødedommen er et kreasjonistisk syn utbredt. Mange av dagens kristne har imidlertid ikke noe problem med evolusjonsteorien. De ser for seg en verden skapt av Gud med kimen til evolusjon innebygget. Disse tolker altså Bibelens skapelsesberetning allegorisk heller enn bokstavelig. Dette er også det offisielle syn i de fleste større protestantiske kirker og i den katolske kirke.^[10] Teistisk evolusjon er oppfatningen at evolusjonen har blitt påvirket eller startet av en guddommelig inngripen, men at vitenskapens beskrivelse av tidsforløpet og evolusjonens mekanismer er riktig.

I Norge tror rundt 11 prosent av befolkningen ikke på at det i dyreriket har foregått evolusjon, og i USA tror rundt 50 prosent at verden ble skapt for noen tusen år siden.^[11]

 

Skapelsesberetninger finnes i svært mange religioner og grupper, og troen på skapelse (kreasjon) var dominerende i antakelig alle samfunn fram til 1800-tallet.

 

I 1650 kom den irske biskopen James Ussher fram til at skapelsen måtte ha begynt på kvelden 22. oktober i år 4004 før Kristi fødsel. Han hadde nøye studert slekststavlene og mytene i Bibelen, og Usshers kronologi ble trykt i 1701-utgaven av den anerkjente engelske bibeloversettelsen King James Version. Biskopens antakelser spredte seg deretter i den anglikanske verden. Der er det fortsatt mange kirkesamfunn og kristne som leser Bibelens to skapelsesberetninger bokstavelig, for eksempel Jehovas vitner og adventistene, og som mener Gud skapte jorda i løpet av seks dager av vanlig lengde for litt over 6000 år siden.

Først midt på 1800-tallet oppstod kunnskapen om en gradvis utvikling av planter og dyr blant en håndfull britiske forskere, deriblant Charles Darwin som presenterte sin evolusjonsbiologi i Artenes opprinnelse i 1859. Den britiske biskopen Samuel Wilberforce (1805–1873) ledet an i en sterk, kirkelig fordømmelse av evolusjonslæren. Han er særlig kjent for sine diskusjoner med biologen Thomas Huxley (1825–1895).

Det tok lang tid før utviklingslæren vant allment innpass, og i mellomkrigstiden fikk kreasjonistiske tanker økt interesse i visse miljøer.^[hvor?] Det førte til ny livlig debatt og mer gjennomtenkte, ofte pseudovitenskapelige argumenter til forsvar for skapelsestroen. I Norge har forestillingen om en «ung jord» fått noe innpass i lavkirkelige miljøer. Noen kreasjonister har vunnet en viss berømmelse, deriblant enkelte evangelikale apologeter i USA. Der har også organisasjoner som Institute for Creation Research blitt dannet. Samtidig har det vært klare motsetningsforhold mellom forskjellige kreasjonisters ulike syn.

Siden 1990-årene har kreasjonistiske synspunkter ofte vært ledsaget av tanker om såkalt intelligent design. Det bunner i en økende forståelse også blant troende om at gradvis utvikling virkelig finner sted, og større problemer med å tilbakevise evolusjonslæren. Denne erkjennelsen har ført til nye forklaringsmodeller blant kreasjonister. Mange av dem har i etterkrigstiden avfunnet seg med at arter har utviklet seg, men at de tidligste formene, og alle biologiske og fysiologiske grunnformer, er skapt av en «guddommelig kraft», altså at naturens design er skapt av en overnaturlig intelligens, og ikke «blitt til av seg selv». Mer vitenskapelig orienterte kreasjonister kan i en enda mer tilpasset teori hevde at «den første levende cellen» oppstod på guddommelig vis – at liv ikke kan ha oppstått av ikke-liv – et standpunkt det ikke er lett å avvise vitenskapelig, men som hittil heller ikke har blitt bevist.^[12]

I Norge var Origo Norge en forening og et tidsskrift for kreasjonisme og intelligent design med grunnlag i kristne privatskoler, biologistudenter og forskere ved Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås.^[13] Det har blitt arrangert konferanser for kreasjonister, hvor blant andre professor Peder Tyvand ved UMB deltok i 2009.^[14] En annen aktiv kreasjonist er professor emeritus Ingolf Kanestrøm ved UiO.^[15] Også Trygve Gjedrem (1928–2021), som var avlsekspert og professor emeritus ved UMB, var en sterkt troende kristen som forsvarte skapelseslæren. Origo Norge gikk i 2020 inn i den kreasjonistiske stiftelsen BioCosmos.

I 1923 tilbød delstaten Oklahoma gratis lærebøker til offentlige skoler som ikke underviste i evolusjonsbiologi, mens Florida innførte en anti-evolusjonslov. Lengst gikk Tennessee, som i 1925 forbød all undervisning i evolusjon ved universiteter og offentlige skoler. ACLU (American Civil Liberties Union, en amerikansk borgerrettighetsbevegelse) anså dette som et brudd på USAs forfatningsmessige skille mellom stat og kirke. Skolelæreren John T. Scopes meldte seg frivillig til å stå frem og offentlig erklære at han hadde brutt loven nettopp ved å undervise i evolusjonslære. Dermed håpet ACLU å kunne anke saken helt til høyesterett og få den prøvd der. Den ble kjent som «Scopes-prosessen» eller «ape-prosessen», og var den første rettssaken i USA som kunne følges daglig på radio. Scopes ble idømt en bot på 100 dollars, og på grunn av finesser i lovgivningen kom saken ikke videre til høyesterett. Dermed ble loven stående uendret til 1967. Scopes-prosessen avslørte riktignok for offentligheten at kreasjonismen savnet ethvert vitenskapelig grunnlag; men samtidig ble mange lærere og lærebokforfattere skremt av det offentlige raseriet som ble rettet mot evolusjonslæren.^[16]

Kreasjonistene startet opp forskningssentre. I 1957 finansierte adventistene GRI (Geoscience Research Institute). I 1966 ble det ved GRI forventet at forskerne skulle konsentrere seg om å finne beviser for at

• livet oppstod i løpet av seks dager.
• Jorden opplevde en global ødeleggelse (syndfloden) som beskrevet i Første Mosebok.
• livet ikke er eldre enn 10.000 år.

At karbondatering alene motbeviser det ovenstående, ble ved samme anledning avvist som ugyldig.^[17] På midten av 1970-årene måtte forskerne ved det kreasjonistiske ICR (Institute for Creation Research) avlegge ed på at: «Alt i universet ble skapt av Gud i løpet av de seks dagene, slik den særlige skapelsen beskrives i Første Mosebok. Skapelsesberetningen oppfattes som en nøyaktig beskrivelse av en konkret historisk begivenhet, og er dermed av grunnleggende betydning for forståelsen av ethvert forhold og fenomen i det skapte universet.» Denne eden har senere bortfalt; men i stedet er en likelydende tekst å finne i den kontrakten som skal fornyes en gang i året. Å publisere forskningsresultater som peker i andre retninger, er oppsigelsesgrunn.^[18]

I 1967 gikk en annen skolelærer, Susan Epperson, til sak mot delstaten Arkansas. Hun mente at en anti-evolusjonslov fra 1929 var et brudd på hennes rett til ytringsfrihet. Denne saken gikk helt til høyesterett, der Epperson seiret i 1968. I den forbindelse ble alle anti-evolusjonslover erklært forfatningsstridige. Kreasjonistene gav imidlertid ikke opp. I stedet for å ville forby evolusjonslæren, gikk de over til å forlange lik behandling for evolusjonslære og kreasjonisme. Formuleringen «Gud skapte Jorden for 6.-8.000 år siden» ble omformulert til «en plutselig skapelse for 6.-8.000 år siden». I 1974 lyktes det for Henry Morris fra CSRC (Creation Science Research Center, kreasjonsvitenskapelig forskningssenter) å få sine hefter Vitenskap og skapelse innført ved skoler i 28 delstater. Under sin valgkamp i 1980 forlangte Ronald Reagan at offentlige skoler underviste i kreasjonisme på lik linje med evolusjonslære; og i 1981 innførte Arkansas en likebehandlingslov for å sikre undervisning i både evolusjons- og kreasjonistlære. Snart gjorde Louisiana det samme; og over tyve delstater vurderte å slå følge.^[19] Arkansas-rettssaken ble fulgt tett opp av pressen, også da en av kreasjonistenes ekspertvitner forklarte at han trodde på flygende tallerkener fordi han hadde lest om dem i Det Beste, og at han mente de var sendt av Satan.^[20]

I mai 1981 ble likebehandlingsloven i Arkansas utfordret ved delstatens forbundsdomstol, og erklært ugyldig som religion i forkledning. I 1985 kom forbundsdomstolen i Louisiana til samme resultat. Kreasjonistene anket imidlertid saken til USAs høyesterett. Denne gang tok Murray Gell-Mann, nobelpristaker i fysikk, initiativ til en felleserklæring fra 72 nobelpristakere i fysikk, kjemi, medisin og fysiologi. Erklæringen ble inngitt til høyesterett 18. august 1986, og samme dag holdt nobelpristakernes talsmenn et pressemøte om saken. Erklæringens definisjon av vitenskap utelukker helt klart kreasjonisme som en form for vitenskap: «Hvis et forklarende prinsipp ifølge sin natur ikke kan testes, er det utenfor vitenskapens sfære.» Kreasjonistene kalte erklæringen for «et smart plot,» «evolusjonist-propaganda» etc, og underskriverne mottok sterkt følelsesladete brev, som dette med Gell-Mann som mottaker: «Be straks Herren Jesus om frelse. Termodynamikkens 2. lov beviser at evolusjon er umulig.» 19. juni 1987 avgjorde høyesterett saken til fordel for evolusjonistene (7 dommerstemmer mot 2 til kreasjonistene).^[21]

Høyesterettsdommen fra 1987 forbyr likestilling mellom kreasjonisme og evolusjonslære i undervisningsplanene til offentlige amerikanske skoler. Imidlertid kan den enkelte lærer fritt inkludere alternative fortellinger som kreasjonisme i undervisningen sin, forutsatt at dette er klart ikke-religiøst motivert. I biologibøker i offentlige skoler i Alabama står det: «Denne læreboken omhandler evolusjon, en kontroversiell teori som av visse forskere presenteres som en vitenskapelig forklaring på livets opprinnelse.» I 1999 fjernet utdanningskommisjonen i delstaten Kansas under innflytelse av sterkt religiøse organisasjoner de aller fleste henvisningene til universets og livets utvikling fra skolebøkene. Som resultat av den manglende undervisningen fremgår det av en spørreskjema-undersøkelse (foretatt av The National Science Foundation) at 52% av alle voksne i USA tror at de første menneskene levde samtidig med dinosaurene.^[22]

Kreasjonistene fremholder at variasjoner i arter kun er observert på mikronivå, også kalt mikroevolusjon. Dette innebærer at selv om det er en rekke ulike variasjoner innen arten hund, er det fortsatt snakk om en hund. De hevder at at arvematerialet er begrenset, og at det ikke kan forekomme variasjoner som ikke allerede finnes latent i artens totale arvemateriale. Kreasjonistene hevder at evolusjon aldri er observert på makronivå hvor det finner sted overgang til nye arter. Påstanden er imidlertid gal da mange tilfeller av spesiering er observert både i natur og i laboratorier^[23][24][25]. Følgende argumenter og tankefeil brukes ofte for å undergrave den biologiske vitenskapen:

Det er ifølge kreasjonistene ikke funnet manglende mellomledd, det man på 1800-tallet og i seinere populærkultur på engelsk har kalt «missing link». Med bakgrunn i at evolusjon av nye arter skal ha foregått over millioner av år, bør det i fossilhistorien være utallige overgangsformer.

Kreasjonister mener at følgende karakteristika styrker deres posisjon.

1. Stasis. De fleste arter viser ikke retningsbestemt endring gjennom fossilhistorien. De oppstår i fossilhistorien med samme utseende som de forsvinner. Morfologiske endringer er vanligvis små og retningsløse.
2. Plutselig opptreden. I sitt lokale område opptrer en art samtidig og ferdig utviklet. Det er ikke gradvise endringer fra eventuelle forfedre.^[26]

Fossilhistorien viser at enkelte arter over millioner av år består relativt uendret. Brakiopoder/armfotinger som Lingula anatina kan spores tilbake til kambrium for 500 millioner år siden til i dag.^[27] På samme måte kan krokodiller spores rundt 200 millioner år tilbake relativt uendret. Om fossilhistoriens evne til å vise overgangsformer skriver paleontologene Stephen Stanley og Derek Ager: «Den kjente fossilhistorien mislykkes i å dokumentere ett eneste eksempel.»^{[28][omstridt – diskuter]}

Den kambriske eksplosjon er et fenomen som viser en plutselig forekomst av et stort antall nye komplekse organismer i perioden kambrium. I tidligere bergarter er det kun funnet enklere organismer.

Kreasjonistene mener at fossilhistorien gjennom stasis og plutselig opptreden dokumenterer skapelse fremfor gradvis evolusjon.

Funnet av såkalte «levende fossiler» som Coelacanthiformes som i mange år ble antatt å være en overgangsform, tas av kreasjonistene ytterligere til inntekt for dette synet til tross for at det beror på en grunnleggende feiltolkning eller misforståelse av evolusjonsteorien. Før arten ble oppdaget i levende live, ble fossilet antatt å være en type lungefisk, som utgjorde et manglende mellomledd med «primitive lunger, en utviklet hjerne, et fordøyelses- og sirkulasjonssystem klar til å fungere på land og som endog kunne bruke finnene til å gå med».^{[29][omstridt – diskuter]} Da fisken ble fanget i 1938, viste seg at Coelacanthene kun var fisk, uten utviklet hjerne. Den antatte lungen viste seg å være en fettpose.

Kreasjonistene fremholder at komplekse organ og ikke-reduserbare biokjemiske systemer ikke kan ha utviklet seg trinnvis, men må ha oppstått samtidig i sin helhet. Kreasjonister påstår at enten må alle komponentene i et organ oppstå samtidig, eller så må hver komponent ha en funksjon isolert sett, for å ha overlevd naturens seleksjonsprosess. Dette illustreres ofte med en musefelle bestående av fem deler. Hvis en del fjernes, er musefellen ikke i stand til å fange mus. (Argumentet er problematisk, ettersom musefellen kan fylle andre oppgaver - som katapult, dørstopper eller annet, underveis mot det endelige resultat - en fungerende musefelle.) Kreasjonister mener at blant annet blodets koagulasjon og øyet er organer/systemer som ikke kan ha oppstått uten ved design. Biokjemikeren Michael Behe har uttalt at «ingen vinner av Nobelprisen kan gi en detaljert forklaring på hvordan syn, immunsystem, blodkoagulering eller en hvilken som helst kompleks biologisk prosess kunne ha utviklet seg på darwinsk vis».^[30]

Den komplekse prosessen rundt blodkoagulasjon anses å være et såkalt ikke-reduserbart biokjemisk system som ikke kan forklares ved naturlig seleksjon/mutasjoner. Ved en kuttskade som medfører blødning, vil kroppen straks søke å stoppe blødningen gjennom koagulasjonsprosessen. Det oppstår en kaskade av kjemiske prosesser som involverer ca. 20 forskjellige proteiner, noen av dem enzymer i tillegg til vitamin K. Prosessen skjer i flere trinn hvor hvert trinn bygger på det foregående, ved først å tette igjen, reparere defekten i blodåren og gjenopprette normal blodstrøm. Dette forutsetter et komplisert samspill av proteinene i en bestemt rekkefølge i løpet av relativt kort tid.

Øyet til et menneske er et komplekst organ med et kuleformet øyeeple med brytende medier som skal fokusere lyset på netthinne med lysreseptive celler, regnbuehinne med pupillen i midten med muskler som justerer størrelsen etter lysintensiteten, linse, og en gjennomsiktig hornhinne for beskyttelse. I tillegg blir øyets signaler sendt gjennom synsnerven til en komplisert del av hjernen for prosessering slik at mennesket ser. Med bakgrunn i denne kompleksiteten anses øyet generelt å ha så mange komponenter som skal virke sammen samtidig, at det ikke kan ha oppstått gjennom mange små mutasjoner siden et uferdig øye ikke vil ha noen funksjon.^[31]

Det har lenge vært hevdet naturlig utvalg ikke kan forklare at en så komplisert mekanisme som øyet kan utvikle seg på naturlig måte. I 1812 hevdet for eksempel den britiske kristne filosofen William Paley at øyet var «et mirakuløst design» i sin berømte analogi om at design forutsetter en bevisst designer likesom et ur må ha vært bygget av en urmaker. Charles Darwin selv skrev i Artenes opprinnelse fra 1859 at «det virker overordentlig absurd.» Han fortsatte imidlertid å forklare at det var fullt mulig:

Hvis det viser seg at det finnes tallriker gradivise overganger fra et perfekt og sammensatt øye til et uferdig og enkelt, hvor hvert stadium var til nytte for eieren, og hvis det videre er slik at øyet varierer aldri så lite, og disse variasjonene er arvelige, hva som helt sikkert er tilfelle, og hvis enhver variant eller modifikasjon av organet kunne være nyttig for et dyr i forskjellige livsomstendigheter, er det vanskelig å betvile at et perfekt og sammensatt øye kan være oppstått gjennom naturlig utvalg, selv om vi har vanskelig for å forestille oss det.^[32]

Darwin mente at det hadde funnet sted en overgang fra «en optisk nerve som simpelthen var dekket av pigment og ikke hadde andre mekanismer» til «et moderat høyt utviklingsnivå», og ga eksempler på mellomnivåer i utviklingen som forsatt finnes idag.^[32] Kreasjonistene avviser Darwins og senere evolusjonsteoretikeres hypotese om utviklingen av øyet gjennom mellomformer med henblikk på dets kompleksitet som nevnt over. Den nære likheten mellom øyet til fjerne slektninger som blekksprut og menneske^[33][34], demonstrerer skapelse og design. Evousjonsteoretikernes antatte mellomformer, anser kreasjonistene som ferdig utviklede varianter av øye, tilpasset spesifikke organismer.

Andre eksempler fra dyreriket er flaggermusens navigasjonssystem basert på ekkolokalisering og Bombardérbillers kjemiske forsvarsvåpen.

Den genetiske koden som ligger i DNA/RNA inneholder all informasjon for hvordan proteiner skal bygges opp. Det er over 50 000 forskjellige proteiner i kroppen, som er satt sammen av kun 20 forskjellige aminosyrer. Den presise sekvensen disse er satt sammen i blir gjort ved hjelp av DNA/RNA. Menneskelig DNA er bygget opp av 20-25 000 genpar og 3 milliarder nukleoider, og inneholder følgelig en enorm mengde informasjon for å fornye celler og opprettholde kroppens funksjoner. Forskere kaller DNA for cellens eller livets språk.^[35]

Ifølge informasjonsvitenskapen kan det ikke oppstå ny informasjon uten bruk av intelligens.^[36] Lee Spetner har gjort beregninger av sannsynligheten for tilfeldig dannelse av nye arter ved mikromutasjoner.^[37] Resultatene viser at selv hvis man antar at informasjon kan legges til er sannsynligheten ekstremt lav for at tilfeldige mutasjoner vil være basis for evolusjon. Spetner hevder utfra dette at evolusjonsteorien må forkastes.

Kreasjonistene hevder følgelig at evolusjon styrt av tilfeldigheter ikke er mulig med bakgrunn i de funn genetikerne har gjort med hensyn til den informasjon som er gitt i den genetiske kode.

Kreasjonister hevder at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens andre hovedsetning. Denne kan formuleres på flere måter, men går i korte trekk ut på at nyttig energi stadig blir mindre, og at alle naturlige prosesser hvor det omsettes energi med fører entropiøkning: økt uorden. Uordenen globalt (i universet) vil alltid og ubønnhørlig øke. I isolerte systemer gjelder det samme. I åpne systemer vil den lokale uordenen kunne reduseres, hvis systemet har en eller flere mekanismer som eksporterer ut den uordenen som skapes av energiomsetninger i systemet. At universet ifølge denne loven utvikler seg mot uorden, står ifølge kreasjonistene i konflikt med evolusjon som impliserer selvorganisering og økt orden.

Lokale systemer som kjennetegnes av økt orden slik som et frø som gror til et tre, eller et hus bygget opp av ulike byggematerialer, anses for å måtte oppfylle minst 4 kriterier:

1. Systemet må være åpent,
2. energi må være tilgjengelig,
3. en mekanisme må være tilstede for å lagre og omdanne energien og
4. det må være et program for å dirigere økt orden.

Ifølge kreasjonistene oppfyller ikke evolusjonen de to siste kriteriene, og vil ikke kunne føre til økt selvorganisering.^[29]

Generelt sett avviser vitenskapen teorier som det ikke er mulig å falsifisere ved observasjoner, eksperimenter eller annen empiri. I og med at det ikke eksisterer noen tenkelig metode for å motbevise at noe er skapt av et intelligent eller guddommelig vesen, mener etablerte vitenskapsmiljø at kreasjonismen kommer til kort som vitenskapelig teori.

Et overveldende antall forskere avviser kreasjonisme som en faktabasert eller sannsynlig vitenskapelig teori.^[38][39]

Mer spesifikt vil biologer generelt anse kreasjonistiske synspunkter som uforenlige med vitenskapelige funn og en vitenskapelig metode, deriblant biologiens funn om artenes utvikling.

 

I noen land har det oppstått diskusjoner om skolene skal undervise i kreasjonisme, utvikling eller begge deler; i dag er dette de fleste steder en svært begrenset problemstilling ved offentlige skoler, men enkelte privatskoler underviser fortsatt kun i kreasjonistisk tro. Særlig i USA har debatten om dette vært hard; dette har en klar sammenheng med det store antallet religiøse grupperinger og allmenn motstand i befolkningen mot evolusjonsteorien.^[40]

En ledende paleoantropolog som Richard Leakey fremholder at man nå har gjort tilstrekkelig med fossilfunn til å kunne etablere en praktisk talt ubrutt utviklingsrekke fra mer primitive organismer til dagens homo sapiens.^[41]

 

Øyets utvikling har vært gjenstand for utstrakt forskning, siden det er et typisk eksempel på et organ som har utviklet seg homologt, slik at en bred variasjon av biologiske grupper (taksa), har ervervet synsegenskapen én gang i den delen av artenes evolusjonære historien som artene har hatt til felles. Spesielt antas visse av øyets komponenter å ha et felles opphav som er utviklet før artene skilte lag. Imidlertid har mer komplekse, billedskapende typer øyne utviklet seg et sted mellom 50 og 100 ganger^[42] ved hjelp av de samme genetiske kodene og proteinene.^[43][44]

 

Fossilfunn viser at de første organismer med øyne oppsto under den kambriske eksplosjon for omtrent 540 millioner år siden.^[45] Øyets tidligste variant var lysømfintlige proteiner, som man kan finne selv i éncellede organismer, såkalte «øyeflekker». Disse flekkene kan skille lys og mørke, men har ingen synsfunksjon i ordets rette forstand. Det er observert to fenomener i løpet av utviklingshistorien som har ført frem til evnen å lokalisere og differensiere lyskilder: For det første ble øyeflekken flercellet, og for det annet ble den liggende i en fordypning. Også her foreligger det både fossilfunn og moderne organismer som viser dette mellomstadiet, henholdsvis snegler fra den kambriske perioden og noen snegler og bløtdyr som lever idag, slik som planaria. Ettersom fordypningen ble mindre grunn og åpningen omkring den snevret seg inn, oppsto forløperen til den moderne iris. Også dette mellomstadiet finnes idag, i bløtdyrene nautiler.

Hinnen som dannet seg over denne åpningen, beskyttet organet mot forurensning og parasitter, men dannet også forløperen for øyets linse. Linsen utviklet seg på forskjellige måter innenfor de ulike biologiske artene, alt ettersom hva som gavnet dyret best i livsmiljøet, utfra f.eks. tilgjengelig lysmengde, viktige bølgelengder osv. Disse primitive «objektivene» og lysflekkene ble stadig mer sofistikerte gjennom de fordelene det ga i kampen for tilværelsen, slik at de utviklet seg til avanserte synsorganer.

Ikke desto mindre blir øyets utvikling stadig trukket frem av kreasjonister som eksempel på komplekse biologiske mekanismer som ikke kan ha oppstått gradvis uten en overordnet plan. Darwin selv viste eksempler på nytte av primitive øyne og lyssensorer allerede i Artenes opprinnelse i 1859. En av de ledende moderne darwinister, evolusjonsbiologen Richard Dawkins er blant dem som har befattet seg med alle utviklingsstadier i øyets fremvekst.^[33][46]

Det er oppstått nye arter både som resultat av avl og styrte laboratorieeksperimenter, slik at forskere har falsifisert teorien om at det ikke er oppstått observerbare endringer på makronivå, såkalt artsdannelse.

Mens forskjellige «hunderaser» tilhører samme art, og således kan forplante seg innbyrdes, har mennesket avlet frem arter som tamsauen (Ovis aries). Den er ikke lenger istand til å forplante seg med sin opprinnelse, mufflonfåret (Ovis orientalis).^[47]

Gjennom allopatrisk artsdannelse splittes en populasjon i to eller flere geografisk adskilte grupper, f. eks. gjennom migrasjon eller endringer i geologien, slik som fjell- og øydannelse. Disse isolerte populasjonene gjennomgår ofte en genotypisk og/eller fenotypisk spredning som fører til at artene ikke lenger kan forplante seg med hverandre. Dette er blant annet kjent fra Komodoøyene, og et fenomen Darwin observerte på sin forskningstur til Galápagosøyene. Eksempler er Galápagos-skilpadden og darwinfinker. Som eksempler på peripatrisk artsdannelse (som er en underkategori innenfor allopatri) finner man blant annet den australske fuglen Petroica multicolor og noen populasjoner av bananfluer (Drosophilia). Andre typer artsdannelser i naturen er sympatriske og parapratiske.

Skadedyret Rhagoletis pomonella oppsto som distinkt populasjon i Nord-Amerika på attenhundretallet i kjølvannet av epledyrking. Eplet er ikke en naturlig del av kontinentets flora, og en populasjon som tidligere utelukkende hadde ernært seg av hagtorn, begynte nå å skille seg i to. Den «nye» populasjonen angrep epler, og i løpet av omkring to hundre år er disse populasjonene iferd med å utvikle seg fra hverandre og danne separate arter. Seks allozymer (enzymvarianter på samme locus) er allerede forskjellige, slik at individer fra de to «artene» viser ulike utviklings- og modningsmønstre. Det finnes nå svært få tilfeller av forplantning mellom dem (fra 4-6%), hva som tyder på en pågående, sympatrisk artsdannelse. Her mener forskerne å observere evolusjon i levende utvikling.^[48]

Det best dokumenterte tilfellet av en art som er oppstått i forskningsøyemed, er en type bananfluer (Drosophila melanogaster), som ble underkastet eksperimenter av William Rice og G.W. Salt på 1980-årene. Fluene ble utplassert i beholdere som førte til tre labyrinter med forskjellige habitater. Fluene som valgte to gitte utganger fra labyrintene, ble satt til å formere seg innbyrdes. Efter 35 generasjoner var de to gruppene og deres avkom så forskjellige at de ikke lenger formerte seg med individer fra den andre gruppen, som foretrakk et annet habitat.^[49][50] Eksperimentet er replikert en rekke ganger, og tilsvarende resultater med forskjellige arter og metoder er oppnådd på så få som åtte generasjoner.^[51][52]

Motstandere av kreasjonismen imøtegår argumentet om at evolusjonen er i konflikt med Termodynamikkens annen hovedsetning ved å påpeke at fysikkens lover ikke er tverrfaglige i den grad at de lar seg overføre direkte til biologisk eller genetisk forskning. Videre anføres det at

• Termodynamikkens annen lov har allmenn gyldighet, men at det ikke nødvendigvis fører til at alt brytes ned overalt. Loven gir rom for lokale svekkelser av den samlede entropien, som blir kompensert av økninger andre steder. Denne læresetningen hevder ikke at det er umulig for orden å oppstå fra uorden, tvertimot er det et fenomen som kan observeres til stadighet, f.eks i dannelsen av krystaller.^[53]
• Den maksimale entropi i et lukket system med konstant volum er konstant, men siden universet stadig utvider seg, øker også den maksimale entropien, slik at det gis rom for stadig mer orden å oppstå.^[54]
• Uorden og entropi er ikke det samme. Termodynamikkens annen lov befatter seg med entropi, ikke «orden» og «uorden». Det finnes ingen vitenskapelige lover som behandler «selvorganisering» og «økt» eller «minsket» orden i denne forstand.^[55]

• Per A. Larssen: Darwins lære faller, 2004, ISBN 82-7199-222-8
• Erik Tunstad: Uintelligent design, VG, 9. februar 2009, s.43
• Richard Dawkins: The Blind Watchmaker (1986, 1991, 2006) ISBN 0-393-31570-3

 

• Hypotese
• Teori
• Flygende spaghettimonster

• biocosmos

• Creationism kristen, kreasjonistisk side
• Dr. Dino kristen, kreasjonistisk side
• Answers in Genesis kristen, kreasjonistisk side

• Skepsis - kreasjonisme Temaside med artikler fra nettsidene til Skepsis