Svelgen

Første spor etter mennesker i Svelgen er en steinøks som ble funnet på Sande. Omtrent når de første folkene bosatte seg på Sande- og Risegårdene, vet man lite om. Skriftlige kilder som navngir menneskene som bodde der, finner en datert tilbake til 1563. Da viser skattelistene at «Ivar på Rise betalte 1 daler i bondeskatt». På den tiden var det én gård på Sande og to på Rise. Livsgrunnlaget i bygda helt fram til 1900-tallet var husdyrhold, fiske, jakt og ikke minst skog- og sagdrift.

De hadde årgangssager (med vannføring hele året) både på Rise og Sande. Vannkraften i Svelgen ble utnyttet lenge før industrireisingen tok til. Både Rise- og Sandegårdene hadde sagbruk ved Svelgselva. Svelgselva var en av de få elvene i distriktet som hadde vannføring hele året.

I 1801 bodde 11 mennesker på de to brukene på Sande. På Rise var det fire bruk med en bosetting på 25 personer til sammen. Det var også minst to husmannsplasser her. I den trange fjordbunnen var det ikke nok dyrkbar jord til å gi livsgrunnlag for flere.

På fjellhyllene i området rundt Svelgen er det mange store og små vann med forgreininger helt opp til Ålfotbreen. Store nedbørsmengder, snøsmelting fra brefonner og det høye fallet ned mot fjorden gjorde stedet interessant da utbyggingen av fossekraften tok til rundt århundreskiftet. Den 3. mars 1914 ble A/S Bremanger Kraftselskab stiftet, med en aksjekapital på 180 000 kroner. Dette var første skrittet på veien som skulle forandre dette tettstedet på Vestlandet til et moderne industrisamfunn.

Under første verdenskrig var det gode økonomiske tider, og aksjekapitalen ble utvidet først til 5,4 millioner kroner, så til 7 millioner. Det ble bestemt at kraften skulle brukes til sinkproduksjon. Våren 1917 kom ingeniør Diderich H. Lund til Svelgen som anleggsleder. Folketallet økte fra rundt 40 til 400 innbyggere på kort tid.

På grunn av husmangelen som oppsto ble det satt opp opp provisoriske brakker til arbeiderne. Byggingen av permanente boliger kom også i gang sommeren 1917. Taubanebyggingen oppover de bratte fjelliene tok så til, først til Kneikevatnet og Svelgsvatnet, og senere forlenget til Hjelmevatnet. Den 12. juli 1917 kom «Nordfjord 1» i ekstra ærend til Svelgen med turbinrør for den provisoriske kraftstasjonen som ble satt opp omtrent der garderobebygget står i dag. Dette var det første rutegående båtstoppet i Svelgen. Fast rutetrafikk ble det ikke før året etter, da bryggen på Riseøyra ble bygd opp. Inntil den tid hadde folk måttet hente post og varer på det gamle handelsstedet Kjelkenes, for å komme seg dit måtte man bruke egen båt.

Den første elektriske kraften ble installert i mai 1918. Det ble produsert 400 hk, og den første tiden var stasjonen i gang bare i arbeidstiden. Sinksmelteverket skulle så plasseres i Breivika og på Langeneset, og grunnarbeidene startet opp i 1918.

Det ble også opprettet familieboliger, brakker, lagerbygg og trekai i Breivika. Da første verdenskrig tok slutt, ble behovet for metall på verdensmarkedet med ett minimalt, og sommeren 1919 ble det dårlige tider for sinkprodusentene. Styret bak Bremanger Kraftselskab skjønte at sinksmelting ikke hadde en god økonomisk framtid med de produksjonsmetodene de da hadde. Kort tid etter ble arbeidet i Breivika stoppet. Etter en opprenskningsperiode avtok virksomheten, og folk måtte reise fra Svelgen.

Ålfoten Interkommunale Kraftselskab, stiftet i 1918, var i gang med forhåndsarbeidet til kraftanlegget i Ålfoten. Etter drøftinger mellom selskapene i Svelgen og Ålfoten ble det inngått en kontrakt om levering av 3 400 kW fra Svelgen for 20 år framover. I økonomisk vanskelige år var denne kraftleien den eneste inntekten for selskapet i Svelgen. Bygging av kraftlinjer og arbeidet med tunnelen og kraftstasjonen kunne så fortsette. Den første vellykka trykktunnelen (en tunnel uten foring med rør) i Norge ble bygd i Svelgen. Kraftstasjonen ble bygd samtidig med at anleggsarbeidet ved Svelgsvatnet drev på, og 1. oktober 1921 ble kraftstasjonen satt i ordinær drift.

Ingeniør Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon av sink. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. En tid så det lovende ut, og fram mot 1924 ble det tatt ut flere patenter, også i utlandet. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte for alltid en stopper for sinkproduksjon i Svelgen. Ulike interessegrupper kom for å vurdere forholdene i Svelgen, uten at dette førte til konkrete resultat. Det var stor arbeidsløshet i landet, og en håpet i det lengste at kraften kunne bli brukt til å skape flere arbeidsplasser i bygda, ikke bare til kraftleveranser.

Skipsreder Wilhelm Jebsen, medeier og styremedlem i AS Bremanger Kraftselskab og direktør for Christiania Spigerverk, Gunnar Schelderup, kjøpte med private midler Rødsand Gruber i Romsdal i desember 1926. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting av malmen fra Rausand. Dr.ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra 1923. Disse tre var drivkreftene bak det nye interessentselskapet som ble stiftet, Bremanger Rujernsverk.^{[trenger referanse]}

Et relieff som nå henger i gangen foran storsalen i Svelgen samfunnshus, viser det opprinnelige smelteverket og de tre mennene.

Tidlig i 1927 begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges, og etter kort tid var anleggsarbeidet i bygda i full gang. Opplæring av driftsmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk i Oslo ved Christiania Spigerverk, der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De ledet også byggingen av den såkalte Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.

14. november 1928 ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdt vanadium og titan. Det var ny teknologi som ble utprøvd, derfor oppstod det ofte tekniske problemer i produksjonen.

Manglende erfaring og kunnskap om den nye teknologien var trolig årsaken til slaggeksplosjonen i ovnshuset den 17. november 1929. Seks mann mistet livet i ulykken.

I depresjonstida i 1930-årene var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i 1933 trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd eller nevneverdige opphold. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regnskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I 1936 hadde verket 166 ansatte.

I løpet av 1938 skjønte ledelsen ved verket at en krig i Europa ikke var til å unngå, og man kjøpte derfor inn verktøy og råvarer. Men allerede før ble invadert 9. april 1940 var det mangel på blant annet kalkstein, da leiet nordover ble sperret. Til tross for råstoffmangel og etter hvert dårlig og nedslitt utstyr greide man å holde produksjonen i gang opp gjennom de fem krigsårene.

Tyskerne var fast stasjonerte i Svelgen fra våren 1941. Særlig første tiden førte de streng kontroll og vakthold med verket. Hovedoppgaven deres, ble det sagt, var å verge kraftstasjonen og rujernsverket.

De trange Gulenfjordene var gode gjemmesteder for tyske skip, og Svelgen ble brukt som konvoihavn. De siste krigsårene var det flere flyangrep der engelske bombefly forsøkte å senke skipene som la seg tett oppunder land inne i havnebassenget.

Fjellene i området var også gode gjemmesteder, og der holdt motstandsbevegelsen til. Det siste krigsåret bodde det blant annet folk fra hjemmefronten og to Kompani Linge-karer i en hytte ved Sørdalsvatnet.

Da tyskerne kom til Svelgen tok de over blant annet Folkets Hus og Hus 8 i Villabakken. De bygde også brakker på Sande. Bortsett fra én ble alle straks revet etter krigen.

Maskineri og ovnsmateriell ved verket var helt nedslitte da krigen tok slutt i 1945. Gjenoppreising og boligbygging kjennetegnet det første tiåret etter krigen. Blant annet ble kontorbygget satt opp i denne perioden. Damanlegget ved Hjelmevatnet ble bygd, og en fikk dermed en jevnere drift i vannfattige år. Christiania Spigerverk hadde vansker med å skaffe nok billig kraft, og stanset derfor rujernsovnen i Oslo i 1947.

Året etter inngikk de en samarbeidsavtale for minst ti år med Årdal Verk og AS Bremanger Kraftselskab om leiesmelting i Årdal.

I 1955 gikk Christiania Spigerverk inn som ny eier av virksomheten i Svelgen, og navnet ble endret til Bremanger Smelteverk (BS), avdeling av Christiania Spigerverk. Gunnar Schelderup var da direktør for Spigerverket, og mottoet hans var «Stillstand er tilbakegang».

Det ble straks satt i gang en storstilt utbygging av både kraft- og fabrikkanlegg. Fram til 1955 hadde verket bare hatt ett salgsprodukt, Vantit. Vannkraften kunne bygges videre ut og brukes til andre smelteprosesser og dermed gi virksomheten flere ben å stå på.

Ved å blåse oksygen inn i det flytende jernet oppsto en ny type jern. Bremanger Smelteverk utviklet det nye jernet som ble solgt under navnet BOB (Bremanger Oxygen Blown).

Ovn II ble bygd for ferrosilisiumsproduksjon og kom i drift sommeren 1956. Fe-Si var et nytt produkt som solgte godt, og sommeren 1963 ble det satt i gang enda en ny Fe-Si ovn. Ovn IV, 15 000 kW, ble tatt for å være den største i verden på sitt felt. Gamle ovn I ble ombygd i 1955, men produserte for lite og ble revet.

For å dekke den senere økende etterspørselen ble en ny rujernsovn satt opp, ovn III. Den kom i drift i desember 1958, og med en driftsbelastning på opptil 24 000 kW, var den da en av de største elektroovnene i verden.

Fra begynnelsen av 1960-årene drev en i Svelgen forsøk med framstilling av silisiummetall etter en ny metode. Forsøkene viste gode resultater, og i 1964 ble det satt i gang et anlegg for framstilling av Silgrain, som er handelsnavnet på dette produktet.

Bortsett fra fjellene har landskapet i bygda vært i gradvis endring fra utbyggingen begynte og frem til i dag. Det var liten plass til utvikling og bobygging mellom fjellene og fjorden. Manglende tomteareal har hele tiden være et stort problem. Derfor tok en straks til med utfyllinger.

Masse fra tomteutgravinger, fjellhaller, tunneler og slagg fra smelteproduksjonen ble tippet i sjøen. Mesteparten av det som i dag er Svelgen sentrum, er bygd på disse utfyllingene.

Da nedgangstidene meldte seg for fullt i 1919, ble alt arbeid på Svelgen II (fallet Hjelmevatn-Svelgen) stoppet. En var da kommet i gang med tilrigging og påhogg på fire tverrslag. Brakker og utstyr ble forlatt som det stod i påvente av bedre tider. Det varte til 1955, og da kunne ikke noe av utstyret fra første anleggstiden brukes. Nye teknikker var påkrevet, og bare to tverrslag kunne brukes.

Vannene på hyllene øst for Hjelmevatn, mot Ålfotbreen, ble etter hvert overført til Hjelmevatn. Vannene ligger i et særdeles vanskelig terreng. For å komme fram til anleggsstedene måtte det sprenges råder og settes opp stiger. Da dette anleggsarbeidet tok til i 1958, ved overføring av fem vann med fire tunneler, ble det benyttet helikopter.

Dette var det første større anlegget i Norge som i det hele var basert på helikoptertransport. I den nye kraftstasjonen som var bygd inne i fjellet, ble det montert to aggregater med en forsyning beregnet til 10 millioner kWh.

Vannene i nærområdet ble etter hvert overført til Svelgen I. Indrehusanlegget ble begynt utbygd sommeren 1961 og satt i drift i 1963. Rørgaten og kraftstasjonen er her innebygd i fjellet, og om lag 120 millioner kWh blir årlig overført til verket i Svelgen. Rettene til Nordalsvassdraget ble sikret, og vassdraget ble ferdig utbygd i 1972, med årlig rundt 250 millioner kWh. Bare på dette anlegget ble det sprengt ut 15 km tunneler. Samlet tunnellengde ved verkets anlegg er 35 km. I den første anleggstiden måtte det meste gjøres med håndmakt, og arbeidet oppe i fjellet var nok ofte et blodslit. Erfarne tunnelarbeidere fra hele landet kom til Svelgen for å få seg arbeid.

Av den samlede tunnellengden er 32 km utsprengt etter 1955 da Christiania Spigerverk tok over driften. Det er bygd 13 damanlegg oppe i fjellene; 11 av disse er bygd etter 1955. Den totale kraftkapasiteten er på rundt 625 kWh. Den gamle kraftstasjonen i Svelgen er fremdeles i drift og fungerer også som fjernstyringssentral for alle stasjonene.

I 1972 fusjonerte Christiania Spigerverk og Elkem-konsernet. Navnet til verket i Svelgen ble endret til Elkem–Spigerverket AS, Bremanger Smelteverk. Senere er navnet endret til Elkem ASA Bremanger Smelteverk eller Elkem Bremanger.

Produksjon og salg økte år for år. I 1969 tok en ny anleggstid til. Nytt lager og plateverksted var ferdig i 1970. Garderobe- og velferdsbygget fra 1960 ble påbygd. På de to årene, frem til 1972, økte arbeidsstokken fra om lag 420 til 520. I tillegg hadde entreprenørene over 100 mann i arbeid. Det var blant annet for å øke produksjonen av Silgrain at en ny FeSi-ovn, Ovn V på 45 000 kW, ble bygd samtidig med utbyggingen av et nytt Silgrain-anlegg. Ovn V kom i drift i 1971, Silgrain-anlegget året etter.

Ovn V var datastyrt og den største smelteovnen i Europa. Bremanger Smelteverk var de første til å ta i bruk den nye datateknologien. Alt i 1967 fikk de prosesstyring av ferrovanadium-ovnen. Noe senere ble alle ovnene datastyrte.

Silgrainanlegget hadde også et knuseverk. Under reparasjonsarbeid 18. oktober 1972 skjedde det en støveksplosjon. Denne ulykken krevde fem menneskeliv, og flere arbeidere ble hardt skadet.

Rujernsproduksjonen var starten for industrivirksomheten i Svelgen i 1928. I mange år var rujern av den spesielle kvaliteten Vantit ^[3]det eneste som ble produsert i Svelgen. Med tilgang på billig kraft var verket konkurransedyktige på verdensmarkedet.

I utlandet brukte de store masovner til jernsmeltingen. Det ble stadig dyrere å ta ut malmen fra Rødsand Gruber, og produksjonen i Svelgen ble for dyr. Noe måtte gjøres, og valget stod mellom å utvide rujernsproduksjonen eller legge den ned. I 1970-årene ble det arbeidet hardt for å finne en rimeligere måte å lage rujern på. Blant annet ble det laget store planer for å legge om driften på Rausand for å bygge et helt nytt rujernsverk med rulleovner på Holmaneset utenfor Svelgen.

Det endte med at rujernsovnen ble nedlagt. Den 5. september 1982 kl. 15.46 stanset rujernsovnen for godt. Ettertiden har vist at dette var en riktig avgjørelse.^{[trenger referanse]} Men det var likevel et drastisk vedtak som førte til tap av mange arbeidsplasser.

I begynnelsen av 1970-årene hadde 520 personer fast arbeid på verket; i dag sysselsetter det omtrent 300 personer.^{[trenger referanse]} Da rujernsproduksjonen stanset i 1982, valgte mange å flytte fra Svelgen, særlig de yngre familiene. Ungdommen som hadde vokst opp i bygda, var ikke lenger sikret arbeid på verket, slik det hadde vært tidligere. Men tross vansker og konjunktursvingninger opp gjennom årene, har bedriften i Svelgen vist seg å være en av de mest solide i Elkem-konsernet.

I 1955 var knapt 600 mennesker bosatt i Svelgen, men med en rivende utvikling på verket steg folketallet jevnt, og i 1980 var 1700 fast bosatt, i tillegg til mange ukependlere.

Omstillingen til annen produksjon gjorde sammen med automatisering og andre rasjonaliseringstiltak at folketallet i bygda sank.^{[trenger referanse]}

Ved årsskiftet 1994/95 bodde det rundt 1 325 mennesker i Svelgen. I 2004 var dette redusert til 1 204 mennesker.

Røyken fra ovnene på Verket kunne ofte være plagsom, spesielt for dem som bodde i området rundt verket. Da ovn V kom i drift, slapp den ut rundt 50 tonn støvpartikler i døgnet, og forholdene ble ytterligere forvansket. Det ble derfor bygd et renseanlegg for ovnen i Kupa bak verket. Dette kom i drift i 1978. Senere ble de resterende ovnene tilkoblet renseanlegget, noe som eliminerte røykproblemet.

Den første tiden var deponering av avfallet fra renseanlegget et stort og kostbart problem. Etter hvert viste det seg at røykavfallet, microsilicaen, kunne brukes i blant annet betongindustrien. Siden har dette blitt et etterspurt salgsprodukt. Ved Silgrain-anlegget ble blant annet tungmetall av forskjellige slag sluppet ut i fjorden. I mange år ble det forsket på hvordan utslippene kunne renses og avfallet framstilles til salgsprodukt. Det nye VVX-renseanlegget, det første i sitt slag, ble offisielt åpnet den 27. mai 1992. I stedet for å forurense fjorden ble avfallsproduktene solgt og brukt i prosessene ved vann- og kloakkrenseanlegg. Med disse produktene var Elkem Bremanger også blitt en kjemikalieprodusent.

Gamle tegninger viser at eierne hadde storstilte planer for boligbyggingen i Svelgen da anleggstiden begynte i 1917. På en reguleringsplan fra mars 1919 er det tegnet inn en utfylling i sentrum, minst like stor som den som er der i dag. Det var blant annet tegnet inn flere store bygninger i tre etasjer med over 100 boliger i hver. Hele Kvelve og Rise var satt av til eneboliger.

Ulvesund Kreditbank kom så langt at de satt opp grunnmuren til et bankbygg, og den stod som et monument i Breivika helt frem til begynnelsen av 1960-årene. Bremanger Kraftselskab engasjerte egen arkitekt, Leif Rustad, som bodde i Svelgen frem til 1920. Rustadbakken har navn etter ham. Ingeniørmessa, Hus 13, var hans private bolig og kontor. Den østre fløyen ble brukt til hønsehus den første tida. I 1985 startet Svelgen Nærradio, med støtte fra verket, med faste sendinger i disse lokalene. Nærradioen la ned i 1996.

På industriplasser med mye anleggsvirksomhet var det tradisjonelt et tydelig skille mellom funksjonærer og arbeidere. Det ble hevdet at dette klasseskillet ikke var så markert i Svelgen som på andre typiske industriplasser, men i dag kan vi se det på for eksempel boligbyggingen fra den tiden.

Den første permanente bosetningen var Hus 1, en staselig funksjonærbolig på Villabakken bygd i 1918, og tegnet av arkitekt Rustad fra Bergen. Samme året ble det satt opp to arbeiderboliger med plass til åtte familier i Tunet i Breivika.

De første årene ble det også satt opp mange provisoriske brakker, men flere av brakkene ble brukt til bolighus helt fram til 1960-årene.

Husmangel var et stort problem opp gjennom hele anleggstiden. For å sikre stabil og dyktig arbeidskraft gikk verket inn for å støtte privat boligbygging ved for eksempel å tilby tomter. I slutten av 1930-årene var det mye privat byggevirksomhet.

I 1956 la verket ut et boligfelt på Ivarplassen på Sande med 43 boenheter. To år etter var bygging i gang på alle tomtene.

I Kvelve bygde verket flere eneboliger og solgte de ferdige husene.

På Langeneset, som i dag er det største boligfeltet i Svelgen, kom bygging i gang først etter at det ble gjennomslag for riksveien på Kjelkenes i 1960. Da Sande II ble regulert i 1977, var det kommunen som hadde tatt over ansvaret for boligbyggingen.

I dag bor de fleste svelgerne i private boliger av høy standard, og de fleste eiendommene har både hage og garasje.^{[trenger referanse]} Stedet har vokst frem til å bli en fin og trivelig bygdeby.

Bremanger ble skilt fra Kinn og ble en egen kommune fra 1866 med Kalvåg som kommunesenter. Nesten 100 år senere, i 1965, ble den søndre delen av Davik innlemmet i Bremanger kommune. Svelgen ble da det naturlige kommunesenteret, og de ansatte i kommuneadministrasjonen flyttet til Svelgen. De første årene fram til Rådhuset stod ferdig våren 1972, holdt de kommunale kontorene til i Hus 8 på Villabakken.

Fra utbyggingen begynte i 1917, og frem til 1965 var det verket som stod for og la til rette all byggevirksomhet i Svelgen. De bygde veier til boligfeltene, førte fram strøm, vann og kloakk og stod for alt vedlikehold frem til kommunen tok over ved kommunesammenslåingen.

Stadig flere oppgaver er tillagt kommunen. Ved kommunesammenslåingen var det 89 ansatte i administrasjonen. I dag er det i alt rundt 50 ansatte ved de kommunale kontorene på rådhuset.^{[trenger referanse]} Svelgen sjuke- og aldersheim stod ferdig i 1979 med plass til 42 eldre og pleietrengende.

Da anleggstiden tok til 1917 var det knapt det en kunne kalle vei i Svelgen. Krav om vei Ålfoten-Svelgen-Kjelkenes ble satt frem alt i 1919, men det skulle gå vel 50 år før dette ble en realitet. All transport gikk tidligere med båt.

Rundt 1960 begynte det å skje noe. Da ble veien mellom Svelgen og Kjelkenes åpnet. I oktober 1965 var veien sørover til Haukå ferdig, og med ferje over til Bjørnset ble Svelgen endelig knyttet til riksveinettet. Høsten 1972 åpnet veien Svelgen-Isane, og med ferjesamband til Stårheim ble stedet nå koblet til veinettet nordover. I 1986 ble veien til Dyrstad åpnet, og dermed var også nordsiden av fjorden knyttet til veinettet. Ferjefritt samband sørover fikk bygda først i mai 1987, da Norddalsfjordbrua ble åpnet for trafikk.

Rise telefonstasjon, senere Svelgen, kom i gang i 1916. Dette var et stort fremskritt for bygda. Tiedemann Rise var telefonbestyrer helt fra starten av, en stilling han hadde frem til rundt 1950 da datteren Oddny tok over. Telefonstasjonen ble lagt ned da Televerket bygde automatsentral ved Risevågen i 1964.

Peder B. Rise ble ansatt som poståpner på Rise i 1916 med en årslønn på 300 kroner. Han hadde kontor hjemme i boligen sin frem til 1925. Da ble postkontoret flyttet til Stasjonskaia, og i 1949 flyttet det til det nye lager- og kontorbygget på verket. I 1961 flyttet postkontoret til Samfunnshuset, i 1971 til rådhuset og ti år senere til Granden. I november 1992 flyttet Posten inn i det nye tilbygget til Firda Billag.

Det har vært et aktivt lagsarbeid i Svelgen, med mange lag og organisasjoner. Svelgen Turn- og idrettsforening (STIF) ble grunnlagt i 1920 som det første idrettslaget i kommunen. STIF har hevdet seg godt både lokale og nasjonalt i friidrett, svømming og volleyball. Det er det største idrettslaget i bygda og har alltid vært en pådriver i lokalsamfunnet.

Kvinneforeninger som husmorlag og sanitets- og misjonsforeninger kom i gang i 1930-årene, og de har gjennom mange år arbeidet aktivt i bygdemiljøet. Det var for eksempel Svelgen Husmorlag som fikk bygd den første barnehagen i kommunen.

I anleggstiden i 1918 herjet spanskesyken. Det var ikke sykehus mellom Bergen og Ålesund, så sykestuen ble da oppsatt i en fart. Den var også bolig for sykesøster i mange år. Også bygdas lege og tannlege hadde kontor der fram til rådhuset stod ferdig.

Røde Kors-foreningen kjøpte senere huset og pusset det opp på dugnad. Svelgen Røde Kors ble grunnlagt i 1958 og har vært et aktivt lag med mange medlemmer.

Det ble dannet en sanggruppe allerede i 1927, og med unntak av noen opphold innimellom har det vært god aktivitet i sangkoret. Svelgen hornmusikk startet opp i 1930-årene og var aktive i perioder frem til Svelgen skulemusikk startet opp i 1964.

Svelgen har også egen bridgeklubb, Lions Club, kunstlag, 4H-Klubb, handikaplag, husflidslag, skytterlag, revylag, båtforening, jeger- og fiskeforening og pensjonistlag.

Nordgulen skolekrets hadde i eldre tid ikke skolehus. Skolen flyttet fra gård til gård, men var mest på Eikeland. Da anleggstiden begynte og flere familier flyttet til bygda, var det naturlig å legge skolen til Svelgen.

Det aller første samlingsstedet i Svelgen var en danseplatting bygd på Naustneset i 1918. Det eneste møtelokalet bygda hadde de første årene etter at anleggstida tok til, var matsalen til arbeiderne og en arbeidsbrakke. Arbeidet med å få reist et Folkets Hus tok til tidlig, men finansieringen var vanskelig. Det ble bl.a. grunnlagt et aksjeselskap, og med en kapital på 20 000 kroner ble huset reist i Vågen der Svelgen barnehage ligger i dag.

Folkets Hus ble innviet sommeren 1920. Samtidig ble danseplattingen revet for å gi plass til realskolen. Som det eneste møtelokalet i Svelgen var Folkets Hus frem til 1961 brukt til alle slags tilstelninger, som basarer og bryllup. Det var kino hver søndag og onsdag. Under krigen brukte tyskerne det til innkvartering og spilte propagandafilmer på spesielle kvelder. Huset ble revet i 1974.

Christiania Spigerverk sto for byggingen av Svelgen samfunnshus. Det var organisert som et aksjeselskap, og aksjene ble overdratt til alle lag og organisasjoner i Svelgen. Privatpersoner tegnet seg også for aksjer. Svelgen Samfunnshus ble bygd og tatt i bruk 13. september 1961. En byste av verksdirektør Gunnar Schelderup er plassert ved hovedinngangen til huset.

Gamleskolen på Naustneset er pusset opp og er i dag tilholdsstedet for den aktive ungdomsklubben «Realen», oppkalt etter realskolen som holdt til i bygningen tidligere. Huset blir også hyppig brukt av lag og organisasjoner til kurs og møter. Etter nærmere 20 års planlegging og mye diskusjon vedtok kommunestyret på nyåret 1993 å bygge idrettshall i Svelgen til en kostnad på over 11 millioner kroner. For å finansiere bygget garanterte idrettslaget STIF for en dugnadsinnsats på vel 1 million kroner. Bygdefolket med idrettslaget i spissen nådde målet og vel så det. Derfor var også hele bygda invitert til festen da Idrettshuset offisielt ble åpnet den 19. desember 1993.

Høsten 2023 laget Dag H. Nestegard en film om Svelgens historie på oppdrag fra Bremanger kommune, Elkem Bremanger og Sogn og Fjordane Energi. Filmen omhandler Svelgens historie fra ca. 1912 da den bergenske forretningsmannen Kristen Faye kom til Nordgulen, og fram til i dag.^[4]

Nestegard gjorde også en gjendiktning av Crying Times av Buck Owens, og kalte den norske versjonen Svelgen.^[5] Hensikten var å lage en skillingsvise inspirert av det lokale bandet Lundes Trio. Sangen er en hyllest til anleggsarbeiderne som bygde industrisamfunnet.

• Brakkehaugen er et område i Svelgen sentrum. Området består i gata Krunevegen. Navnet kommer av at det ble satt opp mange brakker der under industrireisingen.^{[trenger referanse]}
• Breivika
• Hola
• Kupa
• Kvelve
• Langeneset
• Mevika
• Naustneset
• Rise
• Sande
• Villabakken

• Keipen
• Sandsegga
• Kruna
• Maritinden

• Kneikevatn
• Hjelmevatn
• Risevatnet
• Lisjevatnet
• Dyrstadvatnet
• Svelgsvatnet
• Knoltrevatnet

• Nesbø, Sverre. Industriutviklinga i Svelgen. Elkem-Spigerverket A/S 1978.
• Skåtun, Åge. Utbygging av Svelgsvassdraget. Svelgen I og Svelgen II. Sogn og Fjordane Energi (SFE) 2017.

• Firdaposten 24. august 2018. "Elkem i 90" av Dag H. Nestegard.
• Kulturminner i norsk kraftproduksjon. NVE-rapport - nr. 52 - 2013.
• Om utnyttelse av mindre vandfald. Aschehoug Forlag, Kristiania 1918.

• (en) Svelgen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Svelgen.no
• Svelgen næringsråd
• Svelgen TIF
• Svelgen Skule
• Svelgen Amcar Klubb Arkivert 28. desember 2018 hos Wayback Machine.
• Svelgen MC-Klubb