Stephen Gardiner

Han ble født i Bury St Edmunds; fødselsåret er ikke sikkert kjent. Faren het John Gardiner og var en velstående tekstilhandler som var født i byen. Han sørget for at sønnen fikk en god utdannelse. Moren Helen var ifølge ubekreftede historier en uektefødt datter av Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford.

Gardiner møtte i 1511, da han ser ut til å ha vært tidlig i tenårene, Erasmus i Paris. Han hadde da sannsynligvis allerede begynt sine studier ved Trinity Hall i Cambrdige, hvor han utmerket seg i klassiske fag, spesielt gammelgresk. Han viet seg så til jus, både kirkerett og sivilrett, og var få fremragende at ingen kunne utfordre hans ledende rolle innen fagene. I 1520 tok han doktorgraden i sivilrett, og året etter i kirkerett.

Hans evner tiltrakk seg raskt Thomas Wolseys oppmerksomhet, og han ble hentet inn som kardinalens sekretær. Gardiner var med Wolsey til More Park i Hertfordshire da Henrik VIII og de franske ambassadørene kom dit for å undertegne Moretraktaten. Dette var antagelig første gang kongen traff ham, og det ser ut til at det tok tre år før han kom i kongelig tjeneste. Han samlet mye kunnskap om utenriksaffærer mens han jobbet for Wolsey, og i 1527 ble han sammen med Thomas More utnevnt til kommissær for England og sendt for å utarbeide en traktat med de franske ambassadørene om støtte til en hær i Italia som kunne kjempe mot Karl V av det tysk-romerske rike.

Gardiner ser ut til å ha vært den i følget som best forsto viktigheten av oppdraget. Henrik VIII ville sikre sin allianse med Frans I av Frankrike, og sikre seg den franske kongens støtte for sine planer om å skille seg fra Katarina av Aragón. Under oppdraget i Frankrike kom det beskjed fra kongen om at Gardiner, kjent ved hoffet som Master Stevens, skulle sendes tilbake for å få nye instruksjoner. Wolsey svarte at han ikke kunne avse Gardiner, fordi han var det eneste redskapet han hadde for å fremme kongens «hemmelige sak».

Året etter ble Gardiner, som fortsatt jobbet for Wolsey, sent til Italia sammen med Edward Fox, profossen ved King's College i Cambridge. Denne gang var oppdraget å fremme skilsmisseplanen overfor paven. Brevene Gardiner sendte under dette oppdraget er bevart, og gir et godt bilde av hans arbeidsiver og hans gode evner til å utføre sitt oppdrag. Kjennskapen til kirkerett gav ham en stor fordel. Instruksen var å sikre en pavelig tillatelse til at Wolsey og Campeggio kunne høre saken og bestemme uten noen ankemulighet. Dette var en uvanlig forespørsel, som under normale omstendigheter ikke kunne bli innvilget. Klemens VII var i Orvieto, og hadde nylig kommet seg unna tysk-romersk fangenskap i Castel Sant'Angelo. Selv om frykten for keiseren var stor, hadde også Henrik VIII en slik status at en legitim forespørsel ikke kunne avvises. Paven la frem spørsmålet for kardinalene som ledsaget ham, og Gardiner talte kongens sak overfor dem.

Paven gav til slutt tillatelse til at Campeggio og Wolsey kunne høre saken i England, men uten rett til å foreta en endelig beslutning. Wolsey anså ikke at dette var nok, og han instruerte Gardiner om å takke paven, men å forsøke en gang til. Paven skulle minnes på at han ville miste velvilje hos Henrik, og det skulle avgis løfte om at dekretet skulle ødelegges etter å ha blitt vist til kongen, slik at det senere ikke kunne brukes mot paven. Klemens gav til slutt etter, med det forbehold at dekretet skulle gis til Campeggio som skulle vise det til Wolsey og kongen og deretter ødelegge det. Gardiner kunne etter dette vende hjemover, men ble allerede neste år sendt tilbake til Roma. Forhandlingene hadde da blitt forsinket på grunn av at dekretets eksistens hadde blitt kjent i Spania, og denne gang gav paven ikke etter.

Selv om målet ikke ble nådd, satte kongen stor pris på Gardiners tjenester og ansatte han som sekretær. Han hadde allerede vært erkediakon i Taunton i flere år, og i mars 1529 ble han også erkediakon i Norfolk. To år etter byttet han over til Leicester. I 1530 ble han sendt til Cambridge for å innhente en avgjørelse fra universitetet om ulovligheten i å gifte seg med sin avdøde brors kone; Katarina av Aragón hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, prins av Wales.

Gardiner lyktes med å få en fordelaktig uttalelse, noe som krevde mer kreativitet enn dyd. I november 1531 ble han belønnet med en utnevnelse som biskop av Winchester, et sete som hadde vært vakant siden Wolseys død. I tillegg til den uventede utnevnelsen lå det stor ære i uttalelsen kongen kom med, der han sa at om Gardiner hadde vært servil var det ikke for å oppnå fordeler for seg selv. Kongen og Gardiner hadde ved flere tilfeller hatt åpne diskusjoner. Normalt var dette svært uheldig for karrieren under Henrik VIII, men han hadde stor respekt for Gardiner. I 1532 oppstod det imidlertid en konflikt mellom dem fra Gardiner mot kongens vilje tok del i å skrive Answer of the Ordinaries, et tilsvar til Underhuset som hadde kommet med klager på biskopene. Han skrev selv et forsvarsbrev til kongen.

Han ble ofte oppfattet som en av Thomas Cranmers assessorer, men ifølge Cranmer selv var han bare en assistent som advokat for kongen under prosessen som førte frem til at erkebiskopen erklærte ekteskapet ugyldig 23. mai 1533. Umiddelbart etter ble Gardiner sent til Marseille, hvor paven og Frans I traff hverandre i september. Henrik var mistenksom, ettersom Frans, som var hans allierte, tidligere hadde forsvart ham i forhold til skilsmissen. Under samtalen la Edmund Bonner frem at kongen ville appellere til et konsil dersom paven skulle felle dom mot ham. I 1535 ble Gardiner og andre biskoper invitert til å forsvare kongens nye tittel, «øverste leder for kirken i England». Resultatet var hans høyt roste verk De vera obdientia, som ble regnet som det beste forsvaret av kongelig overhøyhet. Samme år hadde han en disputt med Cranmer om visitas av bispedømmet. Han fikk også i oppdrag å svare på pavens brev hvor det ble truet med å frata Henrik riket.

I det påfølgende årene deltok han i flere ambassader til Frankrike og Tyskland. På grunn av de hyppige utenlandsreisende hadde han liten innflytelse på kongens råd, men i 1539 deltok han i å sette Six Articles ut i livet. Dette førte til at biskopene Hugh Latimer og Nicholas Shaxton gikk av, og at den protestantiske fløyen i kirken ble forfulgt.

I 1540, da Thomas Cromwell ble henrettet, ble Gardiner kansler for University of Cambridge. Noen år senere forsøkte han å få Cranmer dømt for heresi i forbindelse med Six Articles. Hadde det ikke vært for at kongen personlig grep inn kunne dette ha lykkes. Til tross for at Gardiner støttet kongen var han motstander av reformasjonen på doktrinært grunnlag. Han støttet ikke Henriks behandling av kirken, spesielt i perioden hvor Cromwell steg i rang. En slektning av ham, German Gardiner som jobbet som hans sekretær, ble i 1544 henrettet for høyforræderi. Dette var utløst av sekretærens syn på kongens overhøyhet, og Gardiners fiender antydet overfor kongen av det ikke bare var sekretæren som hadde slik meninger, men også biskopen selv. Men kongen trengte Gardiner like mye som han trengte Cranmer. Mens Cranmers autoritet som primas var nødvendig for å opprettholde kongens overhøyhet var Gardiner sentral i å vise at England ikke hadde falt bort fra troen. De to fikk således ha helt forskjellig syn på kongens kirkepolitikk. Gardiner ble til og med oppmuntret av kongen til å fremme anklager om heresi mot erkebiskopen; Cranmer kunne på sin side stole på at kongen ville beskytte ham i siste instans.

Kjetterske ideer spredde seg til stadig flere, og spesielt ble de utbredt etter at kongen giftet seg med Katarina Parr. Dronningen ble selv nesten dømt for heresi ved et tilfelle, da Gardiner med kongens godkjenning grep inn etter at hun hadde kommet med noen uheldige uttalelser under en samtale. Rett etter at hun giftet seg med Henrik ble fire menn ved hoffet dømt i Windsor, og tre av dem ble brent. Den fjerde, musikeren Marbeck, ble benådet etter anbefaling fra Gardiner.

Selv om Gardiner hadde stor innflytelse under Henrik VIII ble han ikke nevnt i kongens testamentet. Mange hadde trodd at han skulle bli en av eksekutørene. Under Edvard VI stod Gardiner i opposisjon til de dominerende gruppene innen både kirkelige og sivile affærer. Han opponerte mot endringer i kirkeordningen både på prinsipielt grunnlag og fordi de ble utført mens kongen var mindreårig. Han var spesielt mot Cranmers prosjekt om generalvisitas. Dette førte til at han ble satt i Fleet fengsel, og visitasen i Winchester ble utført mens han satt der. Han ble raskt løslatt, men ble innkalt til rådet. Da han nektet å gi tilfredsstillende svar på noen av spørsmålene som ble stilt ble han satt i Tower of London, der han satt resten av Edvards regjeringstid, det vil si i fem år. I denne perioden forsøkte han, uten hell, å bli innkalt for parlamentet slik personer av adelig rang, inkludert biskoper, hadde rett til. Hans bispesete ble gitt til John Ponet, en av Cranmers kapellaner som inntil da hadde vært biskop av Rochester.

Da Maria I kom til makten satt Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og andre statsfanger av høy rang sammen med Gardiner i Tower. Da dronningen kom til London for første gang etter tiltredelsen slapp hun dem alle fri. Gardiner ble gjeninnsatt som biskop av Winchester, og utnevnt til rikskansler. Han fikk æren av å sette kronen på Marias hode under kroningsseremonien, og han åpnet hennes første parlament. I en periode etter kroningen var han hennes fremste rådgiver.

Som eldre mann fikk han under Maria i oppdrag å omgjøre mye av det han hadde bidratt til i tidligere år. Ikke minst var det viktig å vise at dronningen var ektefødt og at hennes mors ekteskap hadde vært gyldig. Maria var også katolikk, og Gardiners prinsipielle innvendinger mot reformasjonen førte til at han ble viktig i gjeninnføringen av katolsk trosliv. Han måtte formelt trekke tilbake det han hadde sagt offentlig om kongens overhøyhet i forhold til kirken. Det har blitt sagt at han skrev en formell tilbaketrekking av De vera obedientia, men det er antagelig en misforståelse. Skriftet det siktes til er antagelig hans preken på adventssøndag i 1554, etter at kardinal Reginald Pole hadde gitt riket absolusjon for skisma.

Som kansler hadde han den lite takknemlige jobben å forhandle frem en ekteskapsavtale mellom dronningen og Filip II av Spania. Han mislikte den spanske kongen, men gjorde sitt beste for å få en god avtale. Hans mål var generelt å sikre så gode vilkår for England som mulig, og spesielt at spanjolene ikke fikk noen innflytelse på styringen av England.

Det er uklart hvilken rolle han spilte i forfølgelsene av protestanter som fant sted i Marias regjeringstid. Det er ingen tvil om at han støttet den fornyede heresiloven, som ble vedtatt mens han presederte over House of Lords som rikskansler. Han var dommer i saken mot biskop John Hooper og i saker mot predikanter som ble fratatt retten til å virke som prester. Den kirkelige domstolen dømte ingen til døde, men dersom den dømte nektet å gå tilbake til Den katolske kirke var konsekvensen at de ble overlevert til sekulære myndigheter og brent. Det er tydelig at Gardiner forsøkte å overtale dem til å velge samme vei han selv hadde tatt tidligere, å tilfredsstille et minimumskrav for konfirmitet for å redde livet. Ingen fra hans eget bispedømme ble henrettet mens han levde, hvilket tyder på at han la mye i å redde dem fra bålet ved å finne formuleringer både den dømte og staten kunne akseptere.

I mai 1555 dro han til Calais for å forhandle om fred med Frankrike, men dette lyktes ikke. Han åpnet parlamentet i oktober samme år, men mot slutten av måneden ble han syk. Sykdommen utviklet seg raskt til det verre, og 12. november 1555 døde han. Han ble stedt til hvile i Winchesterkatedralen.