Sibirkatt

Langhårede katter finnes over hele den nordlige russiske ødemarken. I likhet med mange naturlige raser ble ikke sibirkatten funnet bemerkelsesverdig før ganske nylig. Seriøs avl for å standardisere typen begynte i 1980-årene, og rasen er godkjent i flere forskjellige forbund i hjemlandet, deriblant den all-russiske katteklubben. Den ble importert til USA i 1990 ved hjelp av Elisabeth Terell. Hennes stamnavn, Starpoint, kan finnes i de fleste stamtavlene til de fineste sibirkattene i USA. Blant de store forbundene har FIFé og TICA godkjent rasen. Enkelte russiske klubber frykter at kattene som eksporteres til Vesten, ikke alltid er de beste. TICA-ansiktet er annerledes, og sibirkatten kan komme til å utvikles med to forskjellige særtrekk internasjonalt.

Sibir er kjent for sine harde vintrer, og i denne rasens opprinnelige hjemland er tykk, beskyttende pels en nødvendighet, og store, kraftige katter tåler det barske klimaet best. Det er umulig å være sikker på denne kattens forhistorie, men én ting er sikkert: sibirkatten har utviklet seg perfekt for sine omgivelser, akkurat som rasen norsk skogkatt. Hele kattens fremtoning er tilpasset overlevelse under vanskelige forhold, dekkpelsen er kraftig, tykk og oljeaktig, underpelsen er tett nok til å holde den sterkeste vind ute.

Sibirkattens fremtoning minner mye mer om en villkatt enn noen annen rase. Ansiktet er også spesielt, med stor bredde. Den har ovale og svakt skråstilte øyne, noe som kan gi et tydelig vilt preg. Russiske katteklubber ønsker å bevare dette uttrykket. TICA-standarden beskriver sibirkattens hode som mindre vilt enn hva de russiske klubbene foretrekker. Selv om hodet skal være bredt, skal det gi inntrykk av "rundhet og sirkler", med et søtt uttrykk og nesten runde øyne. I Nord-Amerika har sibirkatten middels til store ører.

Hunnkatter er, som hos så mange andre raser, noe mindre og lettere enn hannkatter. Hos begge kjønn er bakbena litt lengre enn forbena når de står rett. Kroppen bæres med en svakt buet rygg.

• Pelsen er lang med oljeaktig dekkpels.
• Hodet er bredt og flatt mellom ørene.
• Store, runde poter med skaller.
• Middels store ører med runde tipper, vinklet utover.
• Halen er middels lang og tykk med rund tipp.
• Lang, muskuløs og kraftig kropp.
• Halsen er kort og kraftig.
• Øynene er store og ovale og svakt skråstilte.

Solid og skilpadde: svart, rød, blå, creme, skilpadde, blåskilpadde, alle andre solid og skilpadde.

Smoke, shaded, tippet: Som for solid og skilpadde.

Tabby (alle varianter): brun, rød, bøå, creme, skilpadde, blåskilpadde, sølv, alle andre solid og skilpadde.

Bi-colour: alle farger og mønstre, med hvitt.

Farger og mønstre som indikerer hybridisering, som sjokolade, lilla, cinnamon, fawn, maske, eller disse i kombinasjon med hvitt, er ikke godkjent.

Sibirkatten er godkjent i bare svart- og rødbaserte fargevarianter i hjemlandet. Et større antall fargevarianter er godkjent i Nord-Amerika. Det arvelige genet som gir shadede fargevarianter, er naturlig til stede, men likevel ikke så vanlig.

Opprinnelig dominerte tabbypels hos sibirkatten, som forventet hos en rase som ble utviklet utendørs med naturlige fiender omkring. Oppdrettere ønsket sikkert stor bredde i fargeskalaen, både solid og sølv, men den største andelen er fremdeles tabbyvariantene.

 Litteratur: Alle verdens katter av Bruce Fogle, utgitt på Spektrum Forlag, 2005.