Skarptromme

Klassiske skarptrommer er oftest produsert av skinn fra storfe. Den har et tynt og stramt underskinn, for å gi mest mulig respons til seidematten, en rekke med lange spiraler som ligger inntil skinnet. Disse er vanligvis produsert i stål eller messing. Det er disse spiralene som skaper den distinkte lyden som skarptromma gjengir, ved at spiralene spretter på underskinnet. Underskinnet bør stemmes relativt høyt uten at det mister klangen fullstendig, dette for å kunne bli tilstrekkelig sensitivt som underlag for seidematten til å vibrere.

På overskinnet er det ofte en innebygd demper (pad) som kan justeres opp mot skinnet, denne er da som regel festet inni trommen. Det finnes også løse dempere til å feste utvendig, men man ser ofte at brukeren, trommeslageren, benytter litt mykt papir festet med limbånd for å få redusert overklangen i trommen.

Skarptrommen opptrer i diametre i mellom 8" og 15" og er mellom 2" og 8" dype. Dette er de mest populære størrelsene innenfor den vanlige bandmusikken, men også innen for konsertmusikken.

Marsjorkester derimot har hatt mest bruk av skarptrommer med diameter 13" til 16" som har dybder fra 10" til 16". Disse dype variantene blir kalt tenortromme, paradetromme eller «field-drum». Disse blir også tildels brukt innen klassisk musikk.

I produksjonen av en skarptromme er det nesten bare fantasien som setter begrensingene for materialvalget, men det brukes mest tre i forskjellige kombinasjoner; enten sammen med annen tresort i laminat, eller kun en sort. Mye brukte tresorter er : lønn, eik, rosentre, mahogny, eukalyptus, ask, bjørk etc. Disse kommer i mange tykkelser fra trelags med forsterkningsringer innvendig til 52-lagstromme. Stavlimte skarptrommer er og blitt populært, enten med liggende eller stående staver. Dette gir en veldig tykk tromme med en høy tone. Når det gjelder metall og andre mineraler er det mye som er testet ut og forkastet. De mest anvendte materialer som produsenter i dag bruker er foruten stål og messing: aluminium, glassfiber, kobber og bronse. Tykkelsene her varierer noe fra 1 mm til 10 mm, med eller uten innoverbøyd kant mot skinnet. Noen trommer er dreide mens andre er helstøpte til sveiset utgaver på markedet.

Skarptrommen ser ut til å være etterkommer av middelalderens Tamburtromme som var en tromme med en enkel streng strukket over undersiden av underskinnet. Den er litt større enn en middels tom og ble først benyttet i kriger, gjerne sammen med fløyte eller sekkepipe.^[1][2] Tamburtrommer hadde ikke alltid doble skinn, og ikke alle hadde seider. På 1400-tallet økte størrelsen på skarptrommen og fikk en sylindrisk form. Denne enkle trommen med en enkelt seide ble svært populær blant sveitsiske leiesoldater som benyttet tromme og fløyte rundt 1400-1500-tallet på grunn av de osmanske tyrkernes bruk av tromme i sine hærstyrker. Trommen ble gjort dypere og båret på siden av låret. Videre utvikling på trommen ble gjort på 1600-tallet ved å bruke skruer for å holde seidene nede, noe som gav en lysere klang i stedet for den løse raslingen fra seidene. På 1800-tallet gjennomgikk trommen forandringer som forbedret den karakteristiske klangen. Metallseider oppstod på 1900-tallet.

• «DigitaltMuseum: Søk: 'skarptromme'».