Schwabacher

 

Etter at boktrykkerkunsten oppstod på midten av 1400-tallet, lagde de ulike trykkeriene sine egne trykkskrifter. Bokstavene ble formet, det vil si tegnet, skåret og støpt som løse blytyper, som etterlikninger av skrevne eller trykte forbilder fra forskjellige skrifttradisjoner som varierte stort mellom ulike geografiske regioner i Europa, men også mellom byer og trykkerier. Det viktigste skriftskillet gikk likevel mellom det latinske området sør for Alpene, der tidlige utgaver av våre dagers utbredte antikvaskrift var vanlig, og det gotiske nord.

Schwabacher skal være brukt som trykkskrift første gang i ei bok utgitt i Augsburg i Bayern i 1472. Det var en bredere, rundere og mer løssluppen gotisk variant enn Gutenbergs sammentrykte og gitterpregde teksturskrift. Schwabacher ble også oppfattet som mer folkelig enn den stive «munkeskriften». Få år før 1520 ble frakturskriften konstruert som enda en av flere varianter av gotisk skrift. Den var tegnet som en stram og spenstig mellomting mellom rund schwabacher og rett tekstur. Frakturen ble i forskjellige utgaver den mest populære stilvarianten av de gotiske skriftene og var i bruk i over fire hundre år, helt til andre verdenskrig, særlig i tyskspråklige områder. Fraktur var også den vanlige trykkskriften i Norge til siste halvdel av 1800-tallet.

Adolf Hitler og de tyske nazistene anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. Likevel kritiserte nazistene schwabacher og andre brukne skrifter i det såkalte Normalschrifterlass 3. januar 1941. Det var et rundskriv undertegnet av Martin Bormann, der han betegnet fonten som «jødebokstaver fra Schwabach» (Schwabacher Judenlettern), forklarte at gotisk skrift ikke kunne kalles tysk og at Hitler i samarbeid med trykkeriene i framtida gradvis ville innføre antikva som «normalskrift» i skoleverket, pressen, på offentlige skilt og annet. Trykksaker sendt til utlandet skulle imidlertid få førsteprioritet, et uttrykk for at tiltaket ikke bare var ideologisk, men nok også skyldtes behovet for å kommunisere med folk som dårlig leste gotisk skrift.

Både fraktur og schwabacher er fremdeles dekorative skrifttyper, men brukes lite fordi tegnene skiller seg for mye fra dagens normalskrift. Begge er imidlertid tett forbundet med tysk kultur og boktrykkertradisjon og brukes i visse sammenhenger for å understreke det.

Bokstavene i gotiske skrifttyper skiller seg markant fra den sør-euorpeiske antikvaskriften som er vanlig i dag. I schwabacher-stil gjelder dette særlig de store bokstavene A, H, S, Y og Z, samt de små k, s og y. Schwabacher bruker også lang s.