Roger Ascham

Ascham ble utdannet, skjønt ikke ved en skole, men i huset til sir Humphry Wingfield, en advokat og i 1533 ordstyrer (speaker) i Underhuset, slik Ascham selv forteller i Toxophilus (Kjærlighet til buen) hvor de hadde en lærer ved navn R. Bond. Den idrett de bedrev var bueskyting og sir Humphry «selv ville ved tider komme ned fra London med buer og gå med dem for å se dem skyte». Derav i Aschams tidligste verk på engelsk, Toxophilus, den viktigheten han tilla bueskyting i utdanningsinstitusjoner, og sannsynligvis grunnen for at bueskyting er i statuettene for St Albans School, Harrow School og andre kjente skoler fra elisabethansk tid.

Fra denne private lærestedet ble Ascham sendt «omtrent 1530» i en alder av femten, ble det sagt, til St John's College ved University of Cambridge, det da største og mest lærde college (fakultet) uansett universitet i England hvor han henga seg særlig til studiet av gresk som da nylig var opprettet. Her kom han inn under innflytelsen til sir John Cheke, som var fellow i Aschams første år, og sir Thomas Smith. Hans veileder og venn var Robert Pember, «en mann av den største lærdom og med en beundringsverdig evne i det greske mål».

Han ble Bachelor of Arts (Filosofikandidat) den 18. februar 1534 (eller i 1535). Dr. Nicholas Metcalfe var da lærer ved fakultet, «en papist», og han fremskaffet Aschams valg til fellowship. Han tok sin grad den 3. juli 1537 og ble deretter valgt som fellow ved St. John's. Han ble for en tid ved University of Cambridge hvor han hadde en del elever, blant dem var William Grindal som i 1544 ble lærer for prinsesse Elizabeth.

I januar 1548 døde Grindal, og Ascham, en av de dyktigste greske lærde i England og foreleser ved universitet, hadde allerede brevvekslet med prinsessen, og i ett av hans brev forteller han at han sender tilbake hennes penn som han har reparert. Via William Cecil, 1. baron Burghley, og på den seksten år gamle prinsessens eget ønske, ble han valgt til hennes lærer mot andre kandidater som Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, og dronning Katarina Parr presset på for. I 1548 begynte Ascham som lærer for prinsessen i gresk og latin hovedsakelig ved Cheshunt, noe han gjorde fram til 1550.

Om Elizabeth skrev han senere: «Ja, jeg tror at foruten hennes perfekte ferdighet i latin, italiensk, fransk og spansk, leser hun er nå ved Windsor mer gresk hver eneste dag enn hvilken som helst kannik av denne skole leser latin i løpet av en hel uke». Hans innflytelse på Elizabeth er antydet av det faktum at hun for resten av livet tidvis forfattet dikt som On Monsieur’s Departure.

I et brev til Johannes Sturm, en skolemester i Strasbourg, priset han hennes «skjønnhet, statur, visdom og flid. Hun snakker fransk og italiensk like godt som engelsk. Hun har ofte talt til dyktig og godt til meg på latin og moderat så på gresk. Når hun skriver gresk og latin er ingenting vakrere enn hennes skjønnskrift… hun leser med meg bortimot alt av Cicero og store deler av Titus Livius. Hun tar all sin kunnskap på latin fra de to forfatterne. Hun pleier å hengi morgenene til det gresk testamente og senere leser hun utvalgte taler av Isokrates og tragediene til Sofokles. Til disse legger jeg til Sankt Cyprianus og Melanchthons Loci Communes».

I 1550 kom Ascham i en krangel med Elizabeths hovmester og dro da tilbake til Cambridge. Cheke ga ham da posisjonen som sekretær for sir Richard Morrison (Moryson), utpekt ambassadør til Karl V av Det tysk-romerske rike. Det var på veg til Morrison at han hadde sitt berømte besøk hos lady Jane Grey ved Bradgate og hvor han fant henne lesende i Platons dialoger mens alle andre var ute på jakt.

Han tjente hos Morrison i flere år, og reiste over store deler av Europa. Ambassadøren dro til Leuven hvor Ascham fant et universitet svært underlegen Cambridge, deretter til Innsbruck og så til Venezia. Ascham leste gresk med ambassadøren fire til fem dager i ukene. Hans brev fra denne tiden, skjønt trukket tilbake ved Maria I av Englands tiltredelse, ble utgitt på engelsk i 1553 som en «rapport» om Tyskland.

Ascham ble utpekt som sekretær i latin for Edvard VI av England. Gjennom anstrengelsene til biskop Stephen Gardiner da han kom tilbake til England, videre under Maria I med en pensjon på 20 pund om året, og deretter for Elizabeth I – et vitnesbyrd på hans takt og forsiktighet i disse omstillingstider. Hans protestantisme måtte han dog holde tilbake og skjule i tiden under Maria Is regime.

Den 1. juli 1554 giftet han seg med Margaret Howe og med henne fikk han to sønner. Fra hans hyppige klager på sine egen poesi da og senere, synes det som om han levde over evne og inntekter, skjønt som mange andre hoffmenn fikk han ulike lukrative inntekter fra eiendommer fra kirken og kronen.

I 1555 gjenopptok han sine studier med prinsesse Elizabeth, leste greske taler av Aischines, og Demosthenes' De Corona. Kort tid etter Elizabeths tiltredelse som dronning den 5. oktober 1559 ble han gitt, selv om han var lekmann, kannikembetet og inntektene av Wetwang ved York klosterkirke.

Ascham kulitverte seg selv i musikk, ble kjent og hadde en vakker håndskrift, og foreleste i matematikk. Før 1540 da et professorat i gresk ble etablert ble Ascham «betalt en betydelig lønn for å utøve det greske mål i offentligheten», og han holdt også leksjoner ved St John's College. Han fikk fra Edward Lee, da erkebiskop av York, en pensjon på to pund om året som motytelse for å oversette Æcumenius' Kommentarer om Paulus' brev. Men erkebiskopen luktet kjetteri i en del avsnitt som gikk på spørsmålet om presteskapets ekteskap og sendte oversettelsen tilbake med en presang og noe som minnet om en irettesettelse. Ascham svarte med en forsikring at han «ikke var en som søkte etter krimskrams».

Aschams første utgitt verk, Toxophilus i 1545, dedikert til kong Henrik VIII av England. Sommeren 1544 fortalte han sir William Paget om et verk som var på gang, «om kunsten å skyte med bue». Emnet var uten tvil antydet delvis ved forordning fra parlamentet (act 33 Henry VIII. c. q,), «en forordning for opprettholdelse av artilleri og degradering av ulovlige leker», som krevde at «alle under seksti av god helse, presteskap, dommere, & andre, å praktisere skyting med langbue», og fastsette prisen på hva en langbue skulle koste. Emnet for boken er tofoldig, å prise praksisen å skyte med langbue som en mannlig sport og som en støtte for nasjonalt forsvar, og dessuten sette et eksempel for en høyere skrivestil enn det som tidligere hadde vært forsøkt på engelsk. Ascham presenterte boken for Henrik VIII ved Greenwich kort tid etter at kongen kom triumferende tilbake etter å ha erobret Boulogne-sur-Mer, og Ascham fikk øyeblikkelig en pensjon på 10 pund om året som belønning.

Det var en nyhet at forfatteren hadde «skrevet om disse engelske emner på det engelske mål for engelskmenn», skjønt han tenkte at det var nødvendig å forsvare seg selv fra argumentet at hva «som er det beste for riket er det som er mest ærlige å bruke». Toxophilus var den første bok om bueskyting på engelsk. Verket hadde en form for platonisk dialog mellom Toxophilus og Philologus, og i dag er kanskje bokens største interesse i dens tilfeldige innskudd og bemerkninger. Den var antagelig en modell for Izaak Waltons The Compleat Angler (1653).

Fra 1541, eller tidligere, fungerte Ascham som brevskriver for universitet og også for sitt fakultet. Kanskje den beste prøve på hans dyktighet var det brev skrevet til Edward Seymour, Lord Protector, i 1548 på vegne av Sedbergh School som var knyttet til St John's College ved dens grunnlegger, Roger Lupton, i 1525, og den stiftelse som hadde blitt konfiskert under forordningene av Chantries Acts. I 1546 ble Ascham valgt til offentlig taler av universitet ved John Chekes pensjonering. Kort tid etter ved begynnelsen av regimet til Edvard VI av England offentlige gjorde Ascham de protestantiske meningene om messe i en disputt som begynte på hans egen skole og deretter gikk videre til et større publikum inntil det ble stoppet av visekansleren. Derom skrev Ascham et klagebrev til William Cecil.

I 1563 begynte Ascham verket The Scholemaster (Skolemesteren), utgitt posthumt i 1570, og som gjorde ham berømt. Anledningen for det var, forteller han oss (ved å imiterer Giovanni Boccaccio), at i løpet av den store pesten i London i 1565 var hoffet ved Windsor og han var selv der den 10. desember i middag med sir William Cecil og andre statsråder. Cecil fortalte at han hadde «merkelige nyheter, at flere elever ved Eaton hadde flyktet fra skolen i frykt for juling»; og uttrykte sitt ønske at «mer diskresjon ble benyttet av skolemesterne i korreksjon enn det som vanlig er». En debatt oppsto, selskapet tilstede ble delt mellom tilhengere av pisking og motstandere av pisking. Ascham selv definerte seg siste gruppe. Etterpå kom sir Richard Sackville, underfinansminister, til Ascham og fortalte ham at «en ivrig skolemester» hadde ved sin brutalitet fått ham til å hate læring, i stor grad til hans eget tap, og da han nå hadde en ung sønn som han ønsket skulle bli kunnskapsrik, ville han gjerne at Ascham kunne nevne en lærer slik at han selv kunne betalte for en utdannelse for deres respektive sønner under Aschams overoppsyn. Han inviterte Ascham til å skrive en avhandling om «læringens rette orden».

Boken var ikke en generell avhandling om pedagogiske metoder, men «enkel og perfekt måte å lære barn å forstå, skrive og snakke på latin», og den var ikke tenkt for skolene, men «spesielt forberedt for private som oppfostret unge i adelige hjem». Den perfekte veg besto ganske enkelt i «den doble oversettelsen av en modellbok»; boken anbefalte ved denne profesjonelle brevskrivingen ved «Sturmius' Select Letters of Cicero» (Utvalgte brev fra Cicero). Metoden i seg selv synes å være tatt fra Cicero. Den ble praktisert og lovprist i samtiden av Christopher Jonson (ca. 1536–1597) ved Winchester; den ble påtvungen av kardinal Thomas Wolsey i hans statuetter for hans skole i Ipswich, deretter av Robert Sherborne, biskop av Chichester, i grunnleggelsen av Rolleston school; og den ble gjentatte ganger fremmet av Erasmus og andre, i tillegg også av William av Wykeham i statuttene for Winchester College. Boken var den første endelige demonstrasjon av humanitet i undervisningen og skrevet i en lett stil av en velkjent pedagog, og «ikke av en som hadde erfaring som skolemester». Hva som i stor grad bidro til bokens berømmelse var dens bilde av lady Jane Grey, hvis kjærlighet til lærdom var grunnet at hun fant sin lærer som et fristed fra juling og bøllete foreldre. Noen fant en del kritikk av ulike forfattere og et åndfullt forsvar for engelsk språk som et redskap for tanke og litteratur, hvor boken i seg selv var et utmerket eksempel. Boken ble beklageligvis ikke trykket før etter Aschams død som skjedde den 23. desember 1568, grunnet en forkjølelse som han fikk for å sitte oppe en hel natt for å skrive et nyttårsdikt til dronningen.

Hans brev ble samlet og utgitt i 1576 og kom i flere utgaver, den siste i Nürnberg i 1611. De ble gjenutgitt av William Elstob i 1703. Hans bøker på engelsk ble redigert av James Bennett og Samuel Johnson i 1771, gjenutgitt i 1815. Dr. J. A. Giles utga i årene 1864–1865 utvalgte brev fra Toxophilus, Scholemaster og Livet til Edward Grant i fire bind. Scholemaster ble gjenopptrykket i 1571 og 1589. Den ble redigert på nytt i 1711 og 1743, 1863 og av professor Edward Arber i 1870. Toxophilus ble utgitt i 1571, 1589 og 1788, og av professor Arber 1868 og 1902.

Roger Ascham er fortsatt tilgjengelig i ulike tekstutgaver, blant annet The English Works Of Roger Ascham, Preceptor To Queen Elizabeth (2007); Whole Works of Roger Ascham i tre bind (1965); og The Whole Works Of Roger Ascham V3: Now First Collected And Revised, With A Life Of The Author (1865) av J. A. Giles (gjenutgivelse 2008).

• Cousin, John William (1910): A Short Biographical Dictionary of English Literature. London, J. M. Dent & sons; New York, E. P. Dutton. Teksten over siterer fra denne artikkelen ved at teksten er sluppet i offentlig eie
• Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, 1910–1911. Rettigheter i offentlige eie.

  Wikiquote: Roger Ascham – sitater

• (en) Verker av Roger Ascham i Prosjekt Gutenberg