Per Borten

 

Borten ble født den 3. april 1913 i Flå i Søndre Trondhjems amt som sønn av gårdbruker Lars Borten og Karen (født Kaasen) på Borten nedre (Frammigard).^[5] Hjemmefra fikk han en «ballast i retning av det liberale og frilynte».^[6] Han gikk på Gauldal folkehøgskole 1929–1931 og Skjetlein landbruksskole 1931–1934. Etter å ha tatt et studentkurs (som erstatning for artium) begynte han så på Norges landbrukshøgskole der han gikk ut med gode resultater i 1939.^[7] Dette var «tradisjonelle skolevalg for odelsgutter på mellomstore trønderske gårder».^[6]

Etter endt utdanning fikk han jobb på Hvam landbruksskole på Romerike før han kort tid etterpå gikk over i en stilling som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.^[8]

Han var gift med Magnhild Borten (født Magnhild Rathe, 26. mars 1922, død 2. juni 2006) fra 1948 til sin død. Hans dattersønn Ola Borten Moe var valgt inn på Stortinget fra 2005 til 2013^[9] og var olje- og energiminister fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdanningsminister fra 2021 til 2023.

Ved kommunevalget 1945 fikk Borten plass på Bondepartiets liste i Flå. Han var ikke kumulert og var et stykke nede på listen, men ble valgt inn i kommunestyret med stort stemmetall og ble partiets ordførerkandidat. Loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem av Borten og Arbeiderpartiets kandidat som skulle få ordførervervet, og da Borten vant ble han en av landets yngste ordførere.^[10]

I sin første periode som ordfører fikk Borten vedtatt bygging av et nytt herredshus. Dessuten fikk han forhandlet med Melhus Elverk slik at elektrisiteten kom til kommunen.^[11]

Borten ble gjenvalgt i kommunevalget to år senere. Han fikk et stort antall personlige stemmer, og denne gangen var det ikke nødvendig med loddtrekning for å avgjøre hvem som skulle bli ordfører. Borten ble også valgt til formann i fylkestinget samme år med støtte fra alle partiene på ikke-sosialistisk side.^[12]

I 1949 ble Bygdefolkets Ungdomsfylking (BUF, det senere Senterungdommen) startet opp. Borten ble foreslått som formann på stiftelsesmøtet, men tapte med knapp margin mot Sverre Vaule og ble deretter valgt til nestformann.^[13]

Da partiformann Nils Trædal omkom i en ulykke høsten 1948 åpnet det seg en stortingsplass for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Borten takket ja til nominasjonen i 1949, og samme høst ble han valgt til Stortinget.^[14] Her kom han til å sitte frem til 1977, fra 1956 også i gruppestyret.^[15]

I 1955 trengte partiet ny formann da Einar Frogner lå på dødsleiet. Både Borten og Jon Leirfall ble lansert som kandidater, og under landsmøtet ble også Hans Holten lansert som kompromisskandidat. Leirfall kjempet hardt for formannstillingen mens Borten hadde ungdomsorganisasjonens støtte. Holten ble slått ut i første votering, og i andre votering vant Borten med klar margin. Leirfall kom aldri helt til å godta nederlaget, og forholdet mellom Leirfall og Borten var for ettertiden preget av lederstriden under dette landsmøtet.^[16]

 

Ved midten av 1950-årene stod Bondepartiet ved et veivalg: Skulle partiet fortsette med hovedfokus på bygdefolkets interesser og da primært grunneiende bønder? Eller skulle man forsøke å lage et bredere parti, der man tilnærmet seg de andre sentrumspartiene, og forsøkte å skape et borgerlig venstre-parti som også kunne appellere til folk i byer og utenfor landbruket? I striden om veivalget representerte de to rivalene fra formannsvalget i 1955 hver sin hovedretning, og mens Leirfall arbeidet for et smalere interesseparti for landbruket gikk Borten inn for et bredere parti der man også trakk til seg akademikere og andre utenfor de rene bondenæringene.^[17][18]

Én av de viktigste sakene som ville bidra til å stake ut den politiske kursen fremover, var debatten rundt partinavnet. Borten mente at et nytt navn kunne bidra til å øke tilslutningen blant andre yrkesgrupper og markere at den politiske profilen ble lagt om i mer allmenn retning. Leirfall stod hardt på at partiet måtte ha et navn der ordet «bygd» var med, mens Borten ønsket et navn der ordet «demokrati» inngikk. Etter bred behandling innad i partiet kom saken opp ved Bondepartiets landsmøte i 1959, og det var på forhånd fire alternativer: «Bygdefolkets Samlingsparti», «Demokratene», «Sentrumspartiet» og «Norsk Folkestyreparti». I debatten under landsmøtet ble også nye forslag som «Senterpartiet» og «Bygdepartiet» lansert. Etter debatten endte landsstyret opp med å anbefale «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)», og dette ble vedtatt av landsmøtet med 118 stemmer, mot 19 for Senterpartiet. Dobbelt-navnet var ifølge landsmøteprotokollen foreslått av Borten som et kompromiss, men det har også blitt hevdet at forslaget egentlig kom fra Hans Holten, mens Borten skal ha vært tvilende.^[19]

Umiddelbart etter landsmøtet begynte sentrale partifolk å få kalde føtter, og arbeidsutvalget bestemte seg for å avvente å ta det i bruk. Det ble satt opp et ekstraordinært landsmøte senere samme år for å behandle saken på nytt, og her argumenterte Borten igjen for «Demokratene». Etter mange avstemninger endte landsmøtet med å vedta «Senterpartiet» med 103 stemmer mot 33 for å beholde «Bondepartiet». Navneskiftet førte med seg at partiet beveget seg bort fra å være et rent interesseparti for landbruket, og de prøvde i de neste valgene også å gjøre innhogg i byene og blant velgere med akademiker-bakgrunn. Ved kommunestyrevalget 1963 stilte Senterpartiet liste i Oslo for første gang, og i valgene som fulgte, økte oppslutningen noe i byene. Partiledelsen slet imidlertid med å tiltrekke seg mange tillitsvalgte og kandidater utenfor landbruksmiljøer, og på tross av at partiet ble modernisert forble Senterpartiet likevel i stor grad et distriktsparti.^[20]

Arbeiderpartiet hadde styrt Norge siden 1945 og hadde fått rent flertall i de fire stortingsvalgene fra 1945 til 1957. De fire borgerlige partiene – Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – hadde samarbeidet på kommunenivå, men hadde ikke klart det samme på rikspolitisk plan. De tre sentrumspartiene takket nei til Høyres forslag om samarbeid før stortingsvalget 1957. Partienes skepsis skyldtes for en stor del at Høyre sammen med Ap hadde vedtatt et forbud mot listeforbund, samt fått opphevet Bondeparagrafen. Dette hadde gjort Høyre direkte uspiselige som samarbeidspartnere for mange i sentrumspartiene. Også Borten var skeptisk til Høyre, og han var redd for å miste småbrukernes stemmer over til venstresiden dersom Senterpartiet gikk inn i et formelt samarbeid.^[21]

Borten hadde hatt et bredere mål for øye da han arbeidet for å bytte partinavn, og han ønsket gjerne en sammenslåing med andre partier. I 1957 ble det kun et begrenset samarbeid med felleslister i noen fylker, men etter at Arbeiderpartiet nok en gang hadde fått rent flertall begynte man i sentrum å diskutere et langt mer forpliktende samarbeid. Både Venstre og KrF var delte i spørsmålet. Venstre-formann Bent Røiseland måtte stille kabinettsspørsmål på landsmøtet i 1960 for å få partiet med seg på å drøfte samarbeid. Høsten 1960 møttes et nimannsutvalg – tre fra hvert parti – til faste drøftinger på Stortinget, og det ble arbeidet med en felles politisk erklæring fra de tre partiene før neste stortingsvalg. På tross av at de mer urbane og radikale delene av Venstre ønsket å legge hele samarbeidet dødt, klarte partiledelsene å komme frem til en felles erklæring. Denne ble vedtatt i Senterpartiet og Venstre, men ble stoppet av KrFs konservative fløy, som fikk landsmøtet med seg på at erklæringen ikke tok nok hensyn til partiets kristne og moralske verdier. Dette skjedde på tross av at en samlet partiledelse i KrF hadde anbefalt forslaget. Borten måtte dermed innse at sentrumsprosjektet var dødt i denne omgang.^[22]

Kings Bay-saken i 1963 gjorde at Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av etter at Sosialistisk Folkeparti, som var i vippeposisjon, hadde stemt for de borgerlige partienes mistillitsforslag. De borgerlige hadde vært forberedt på denne muligheten siden tidlig på sommeren, og partilederne hadde begynt å diskutere muligheter for en borgerlig samarbeidsregjering i månedsskiftet juni/juli.^[23] I starten av august, omtrent tre uker før Gerhardsens avgang, begynte mer formelle forhandlinger om en mulig regjeringskabal. Det var nå blitt akseptabelt for sentrumspartiene å samarbeide med Høyre igjen, men de tre klarte ikke å enes om et felles alternativ til Høyres statsministerkandidat John Lyng. Borten ble spurt av Lyng om han ønsket enten å bli samferdselsminister eller utenriksminister, men Borten takket nei til dette. Ved å forbli parlamentarisk leder kunne han bedre kontrollere mer ytterliggående stortingsrepresentanter som Jon Leirfall, og Borten stod også mye friere for fremtiden ved ikke å ha noe ansvar for regjeringens resultater. Regjeringen viste seg uansett å bli kortvarig, men selv om den måtte gå av etter bare fire uker, hadde den vist at det var mulig å bli enig om en felles regjeringserklæring på borgerlig side. Man hadde dermed etablert et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet før stortingsvalget to år senere.^[24]

 

I 1965 ble det borgerlig valgseier, og det var langvarige drøftelser om statsministerposten blant de fire nye regjeringspartiene.^[25] De to sterkeste kandidatene var Borten og Venstres Bent Røiseland. I Høyres gruppe var Borten og Senterpartiet ansett som mer konservative enn Røiseland og Venstre, og da også KrFs gruppe kom til å gå inn for Borten, gikk jobben til Sp-lederen.^[26][27]

Statsrådene i Borten-regjeringen ble ikke bestemt av Borten selv,^[28] og det skjedde mange politiske hestehandler under forhandlingene. Høyre hadde i så lang tid agitert for borgerlig samarbeid at de nesten ikke kunne stå utenfor en ikke-sosialistisk regjering, og partiet ble dermed underrepresentert i forhold til oppslutningen. Venstre var preget av dype indre motsetninger, og klarte ikke fremstå som en enhet under regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti følte derimot at de hadde et valg, og at de kunne trekke seg fra regjeringen dersom det skulle bli mest gunstig for dem. Dette gjorde at KrF fikk de departementene de ønsket, med Kjell Bondevik som kirke- og undervisningsminister som den viktigste seieren.^[27]

Til sin egen stab ved Statsministerens kontor kunne Borten velge medarbeidere selv, og Odd Bye ble statssekretær og statsministerens nærmeste medarbeider. Borten og Bye hadde kjent hverandre lenge, og Borten skal ha satt pris på Byes uredde og selvstendige væremåte – Borten ønsket ingen «jattere» som rådgivere. Som andre statssekretær valgte Borten Emil Vindsetmo, redaktør for bladet Næringsrevyen, som Borten leste med stor interesse.^[28]

I tiltredelseserklæringen la Borten-regjeringen blant annet vekt på å sikre sysselsettingen og bekjempe prisstigningen. Regjeringen ønsket også å innføre folketrygd i Norge; dette var en sak Borten overtok etter forberedende arbeid av Gerhardsen-regjeringen.^[29] Folketrygdloven ble vedtatt av Stortinget i 1966 og iverksatt av sosialminister Egil Aarvik året etter. Den nye loven sørget for å samordne eksisterende trygder og sikret innbyggerne stønad i alderdommen, under sykdom, og ved uførhet og arbeidsledighet. Selv om lønnstakere og arbeidsgivere måtte være med på å finansiere de nye trygdeordningene var det staten som tok hovedregningen, og bevilgningene til trygdesystemet over statsbudsjettet kom til å øke kraftig.^[30]

Det ble alt i alt kun mindre endringer i den økonomiske kursen som Borten-regjeringen førte, og de fortsatte i samme hovedretning som Arbeiderpartiet hadde gjort med satsing på velferdsstaten og en sterk offentlig sektor.^[31] I sitt første regjeringsår arvet Borten-regjeringen Arbeiderpartiets budsjettforslag, og finansminister Ole Myrvoll (V) kunne bare gjøre mindre endringer. Men heller ikke de kommende budsjettene var radikalt forskjellige fra Arbeiderpartiets hovedlinje, og både skattene og offentlig sektor fortsatte å vokse. Lønnsoppgjørene gikk også stort sett rolig for seg under Borten, og samspillet mellom organisasjonene i arbeidslivet fortsatte. Arbeiderpartiets Trygve Bratteli uttalte allerede høsten 1966 at velferdssamfunnet «har fått sin definitive seier», og Borten bekreftet også selv at regjeringen ikke hadde til hensikt å gjennomføre et «markant systemskifte».^[32]

Innenfor kirke- og kulturpolitikken så man imidlertid mer markante forskjeller med Borten-regjeringen. KrF fikk sikret sterkere offentlig støtte til skoler drevet av kristne organisasjoner og sørget også for at kristne høyskoler fikk utdanne lærere. Samtidig motarbeidet regjeringen Forsøksgymnaset i Oslo, da denne stod fjernt fra kristenfolket.^[33] Andre viktige utdanningspolitiske saker som ble iverksatt av Borten-regjeringen, var opprettelsen av Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø, innføringen av niårig enhetsskole i alle Norges kommuner og igangsettelse av prøvedrift av distriktshøgskoler.^[29]

Regjeringen gjorde ingen større endringer i NRK, på tross av at KrF på forhånd hadde krevd at programmer som kristenfolket fant krenkende måtte opphøre.^[34] Det ble heller ikke strammet inn i abortloven av 1960, og antallet årlige aborter økte til det dobbelte i løpet av Bortens regjeringstid. Dette skjedde mens KrF styrte sosialdepartementet, og selv om partiet egentlig var motstandere av hele loven ble det til at abortloven ble fortolket og praktisert langt mer liberalt enn tidligere.^[35]

Venstre hadde før valget i 1965 lovet å bygge 160 000 nye boliger i løpet av stortingsperioden, og dette var en viktig faktor i partiets sterke valgresultat. Kommunalminister Helge Seip ble en uformell «boligminister», men boligløftet skapte friksjoner i forholdet til Borten. Borten hadde i alle år vært skeptisk til offentlig støtte til boligbygging, spesielt i sentrale strøk. Som statsminister allierte Borten seg med næringsminister Kåre Willoch og fikk redusert boligbyggingsplanene. De begrunnet dette med at en aggressiv utbygging ville øke rentene og skape et stramt arbeidsmarked. Venstre-formann Røiseland valgte å gå ut i media og beklage at partiet ikke fikk oppfylt valgløftet, men dette ble ikke tatt godt i mot hos Borten, som synes denne type offentlig kritikk fra en regjeringspartner var uakseptabel.^[36]

Fra Høyre sin side var skatteletter en sentral politisk sak, og partiet gjorde sitt beste for å følge opp dette i regjering. De første to årene var det enighet i regjeringen om å redusere skattetrykket noe, men tidlig i 1968 satte Borten foten ned for videre kuttforslag fra Willoch. Arbeiderpartiet hadde angrepet Borten for å ha økt skattene på lønnsinntekter og redusert dem for næringsinntekter, og Borten var blitt varsom for skatteendringer som kom høyinntektsgrupper til gode. Høyre insisterte på balanserte budsjetter, men alle sentrumspartienes forslag om å øke skattene for å nå dette målet ble skutt ned som «politisk umulige» av Willoch og Lyng. Willochs forslag om økte avgifter for å kompensere for skattelettelsene var derimot vanskelig for Borten, som mente dette var usosialt. Borten sørget også for å få regjeringen med seg i å stemme ned Høyres forslag om lavere marginalskatt. Motsetningene rundt skattepolitikken truet med å ødelegge hele grunnlaget for regjeringen, og Senterpartiets stortingsgruppe var på et tidspunkt nære å ville bryte regjeringssamarbeidet på grunn av uenigheter om skattemodellen.^[37]

Det var Borten-regjeringen som sørget for å ta krigsseilernes sak opp til politisk behandling igjen etter at det i lang tid hadde vært strid rundt Nortraships hemmelige fond. Borten fikk satt opp et utvalg ledet av Arnfinn Gullestad som skulle vurdere om fondsmidlene skulle utbetales til sjøfolkene og deres etterlatte, og Gullestad-utvalgets flertall endte opp med å anbefale Stortinget å gjøre dette.^[38] Ifølge Borten-biograf Harald Berntsen er det mange som prøvde å ta æren i Nortraship-saken, «men spør du sjøfolk, så er det Borten som er helten».^[39] Borten ble sammen med statssekretær Odd Bye og stortingsrepresentant Johan Møller Warmedal tildelt Norges krigsseilerforbunds høyeste utmerkelse for arbeidet med å gi økonomisk oppreisning til krigsseilerne.^[40]

Allerede som stortingsrepresentant hadde Borten gått inn for en åpnere offentlig forvaltning, og i 1967 fikk han opprettet det såkalte offentlighetsutvalget. Utvalget avviste i utgangspunktet lovfestet offentlighet i forvaltningen, men Borten valgte å se bort fra anbefalingen og likevel komme med et lovforslag som skulle sikre dette. Indre uenighet i regjeringen gjorde at forslaget ble noe justert før de ble lagt frem for Stortinget i 1969, men lov om offentlighet i forvaltningen ble vedtatt året etter. Dette avsluttet en politisk debatt som hadde pågått i over 20 år, og sørget for at allmennheten fikk adgang til dokumenter som var utarbeidet av eller lagt frem for slike organer.^[41]

Borten hadde også en spesiell interesse for presse og journalistikk. Han var ansvarlig for å åpne Senterpartiets landsmøte for pressen, og dette ble snart normen for alle de politiske partiene.^[42] Borten var også bekymret over avisenes vanskelige økonomiske situasjon og organiserte i 1966 den såkalte Holmenkoll-konferansen der man skulle diskutere problemene. Konferansen endte med at regjeringen ble satt til å følge opp saken, og Borten satte opp en komité ledet av Oddvar Hellerud for å utrede den. Hellerud-komiteen endte med å anbefale innføring av pressestøtte. Sentrale Høyre-folk som Kåre Willoch og Elisabeth Schweigaard Selmer var imot økonomiske overføringer til pressen, men Borten klarte likevel å lose forslaget igjennom regjeringen selv om det tok flere år å komme til enighet. Stortinget vedtok innføring av pressestøtte i juni 1969.^[43]

Borten var tidlig ute med å sette miljø- og naturverntiltak på den politiske dagsorden. Under trontalen i 1967 annonserte han at regjeringen ville utrede en totalplan for Norges fremtidige matforsyning, og i årene som fulgte advarte han stadig om at rovdrift på naturen ville true menneskenes eksistens. Regjeringens ressursutvalg ble oppnevnt i 1968 og endte med at det ble opprettet et eget Miljøverndepartement.^[44] Borten-regjeringen fikk også blant annet innført naturvernloven og lov om vern mot vannforurensning og opprettet Norsk institutt for luftforskning.^[45]

Det var Høyremannen John Lyng som var blitt utenriksminister i regjeringen Borten, og Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. I 1967 talte han til FNs hovedforsamling og krevde stans av bombingen av Nord-Vietnam. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder Ludvig Botnen foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og SF. Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.^[46]

Den internasjonale utviklingen med blant annet et militærkupp i Hellas og portugisiske kolonikriger gjorde at mange på den norske venstresiden hadde begynt å endre syn på NATO fra midten av 1960-tallet. AUF gikk inn for full utmelding i 1967, mens Einar Gerhardsen åpnet for en folkeavstemning om spørsmålet. Borten-regjeringen la frem en stortingsmelding i mars 1968, der de gikk inn for fortsatt medlemskap. Stortingsflertallet var nok fortsatt for et norsk NATO-medlemskap, men misnøyen var økende. Utenriksminister Lyng hadde også jobbet med en avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen og Østblokken, og det kunne synes som NATO var blitt mindre relevant. Alt dette endret seg over natten i august 1968 med Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia. Et samstemt politisk miljø i Norge tok kraftig avstand fra Sovjetblokkens handlinger. Allerede høsten 1968 gikk Borten-regjeringen inn for en oppbygging av Forsvaret i Nord-Norge, anskaffelse av nytt luftvernutstyr, styrking av flyplassene og en effektivisering av Sjøforsvaret. Hendelsene i Tsjekkoslovakia gjorde også at mange NATO-motstandere skiftet side, og i 1969 vedtok Stortinget enstemmig at Norge fortsatt skulle være NATO-medlem.^[47]

 

Borten kom til å stå for en åpnere og mindre formell stil sammenlignet med forgjengerne. Under et jugoslavisk statsbesøk satte han norsk og jugoslavisk folkedans på programmet, noe som ble en stor suksess blant gjestene.^[48] Ved en annen anledning kom det en stor gruppe ungdommer til statsministerboligen i Borgenveien. De kom fra den amerikanske ambassaden etter å ha demonstrert mot Vietnamkrigen. Da gruppen begynte å kaste torv på vinduene møtte Borten dem på trappen og ba dem velge en ordstyrer. Gruppen valgte Sigurd Allern, og etter at Borten hadde diskutert krigen og Norges rolle i internasjonal politikk med Allern løste demonstrasjonen seg opp.^[49]

Som sjef for en koalisjonsregjering kunne Borten ofte uttale seg vagt offentlig og gi inntrykk av at han ikke nødvendigvis støttet regjeringens politikk. Da finansminister Myrvoll i 1969 la frem et forslag om innføring av merverdiavgift, ønsket Høyre og Venstre at loven skulle vedtas så snart som mulig, mens man var langt mer avventende i Senterpartiet. Da Borten ble spurt under en pressekonferanse om hvordan det gikk med skattereformen, svarte han at han «ville ta det med stor ro om den ble utsatt». Uttalelsen skapte stor uro innad i regjeringen, og i Høyre og Venstre var det mange som så på Borten som illojal når han distanserte seg fra regjeringens egen skattemelding.^[50][51] For de som fulgte den politiske debatten på fjernsyn fremstod ting imidlertid annerledes: Borten ble gjerne godt likt av folket i slike situasjoner siden han ikke fremstod som skråsikker i vanskelige saker. Det var dermed lett for velgerne å identifisere seg med ham.^[52][53]

Da dronning Elisabeth og prins Philip var på statsbesøk i 1969, ble de kongelige invitert med til statsministerens gård i Flå. Dagen etter inviterte Magnhild og Per Borten kong Olav på hyttetur, og statsministeren og kongen gikk tur i Kråkfjellet. Den uformelle omgangsformen var kanskje fremmed for de kongelige, men helt naturlig for Borten.^[54]

Borten skapte også overskrifter under forberedelsene til den britiske statsbesøket. Under en varm sommerdag på gården i Flå arbeidet Borten ute mens han lot seg intervjue av Dagbladet, og varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bilde avisens forside, mens en lang rekke lignende bilder stod inne i avisen. Det som i utgangspunktet var en folkelig og uformell måte å ta imot besøk på, ble etterhvert en belastning da Borten ble latterliggjort i revynumre og aviskommentarer. Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke.^[55] Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften «Nå er den norske statsministeren klar for dronningen».^[56]

 

Før stortingsvalget 1969 uttalte Borten og de andre borgerlige lederne at de kom til å fortsette regjeringssamarbeidet dersom Stortingets sammensetning gav grunnlag for dette. Motsetningene regjeringspartiene imellom var imidlertid økende, og både i Venstre og Høyre vurderte man om man burde bytte statsminister, ettersom mange var misfornøyde med Bortens ledelse. Regjeringskonferansene skal ha vært en prøvelse for handelsminister Willoch og kommunalminister Seip, der de reagerte på Bortens sedate lederstil der saker ble diskutert i det uendelige før man kom til en konklusjon. Willoch stod også fjernt fra Borten i økonomiske spørsmål og i utenrikspolitikken, mens i Venstre var man fortsatt oppskaket over Bortens håndtering av «momsepisoden» og det de mente var manglende støtte til Seips ambisiøse mål for boligbygging i landet.^[57] Både John Lyng og Helge Seip var nevnt som statsministeralternativer i diskusjonene innad, men utad forsøkte de borgerlige å stå samlet bak Borten mot hovedfienden i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var blitt svekket av striden mellom Gerhardsen og Haakon Lie, men samtidig var Sosialistisk Folkepartis sterke tilbakegang en fordel for Ap. Alt tydet på at det ville bli en spennende valgkamp og et tett valgresultat.^[58]

Valgnatten ble blant de mer dramatiske man hadde sett i etterkrigstiden. Arbeiderpartiet og den borgerlige koalisjonen vekslet på å ha ledelsen etterhvert som stemmene ble opptalt, og klokken to på natten var Arbeiderpartiets overvekt så stor at de fleste regnet det som avgjort. I den siste innspurten erobret imidlertid Sp og KrF tre avgjørende mandater, og valget endte med at borgerlig side hadde 76 mandater mot Arbeiderpartiets 74. Klokken fem på morgenen den 9. september kunne Borten erklære at den borgerlige regjeringen fortsatte. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble også valgets seierherrer, mens både Høyre og Venstre gikk tilbake. Venstre gikk så mye tilbake at partiformann Gunnar Garbo snakket høyt om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Garbos uttalelse førte til så mye bråk innad i eget parti at han senere måtte trekke den tilbake og isteden gå inn for å fortsette i Borten-regjeringen. De formelle forhandlingene mellom de borgerlige partiene ble unnagjort i rekordfart i slutten av september. Forhandlingene endte med at regjeringen forsatte som før med samme sammensetning og under Bortens fortsatte ledelse.^[59]

 

Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg. Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere. Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken. EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste med tiden, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens. På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.^[61]

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Spesielt var snakket blant mange statssjefer i EF om en politisk union og Ministerrådets ideer om en fremtidig økonomisk og monetær union vanskelige å svelge. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikttilstand, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen. Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen. Dette fikk Borten til å reagere usedvanlig skarpt. Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten.^[62]

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.^[63] Den offisielle begrunnelsen for Willoch og Seips avgang var at Høyre og Venstre ønsket å styrke sin politiske identitet etter skuffende valgresultater i 1969, og dette hadde partiene valgt å gjøre ved å samle vervene som partileder og parlamentarisk leder hos sine mest kjente profiler. Som statsråder hadde Willoch og Seip måttet fokusere på fagområdet sitt og holde en lavere partipolitisk profil, men tilbake på Stortinget stod de langt friere.^[64] Samtidig hadde Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.^[65]

Hele prosessen førte til en stor svekkelse av Bortens innflytelse. Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av regjeringspartnernes partiledelser med tanke på å få den partipolitiske kabalen til å gå opp. Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og ryktebørsen. Dette skal ha ergret statsministeren stort, men han kunne lite gjøre. Den politiske isolasjonen av Borten gjorde at Senterparti-pressen også begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst avventende til utskiftningene. «Tilskuerrollen» første likevel til en sterk politisk svekkelse av Borten like før regjeringen skulle begynne behandlingen av Norges søknad om EF-medlemskap.^[66][67]

 

Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen. Sakens tittel var «Medlem av EEC-kommisjonen utelukker norsk medlemsskap : Jordbruksproblemene for store – men ministerrådet avgjør».^[68] Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes. Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.^[39]

Senterparti-formann John Austrheim og de andre Senterparti-statsrådene var i utgangspunktet ikke innstilt på at lekkasjen skulle føre til regjeringens avgang. Høyre-nestformann Erling Norvik og Venstre-formann Helge Seip hadde gått ut i media og krevd Bortens avgang, men Senterparti-ledelsen ønsket å drøfte situasjonen ytterligere før man gjorde noe. De ville også se om firepartisamarbeidet kunne fortsette og hvordan en alternativ regjeringskabal eventuelt kunne se ut.^[69]

Etter de første dagene med regjeringskrise var ikke Borten likevel innstilt på å gå av. Etter å ha fått full støtte i Senterpartiets sentralstyre og stortingsgruppe viste han V-tegn til pressefolket på Løvebakken da han ankom Stortinget for krisemøter. Per Vassbotn i Dagbladet beskrev hele opptrinnet som «kunstig». Blant de borgerlige representantene inne i Stortingsbygningen skal stemningen ha vært som «i et krematorium», men Borten skal ikke ha tatt dette inn over seg. «Det var første gang noen journalist som hadde fulgt Borten på nært hold gjennom årene hadde sett ham bruke V-tegnet. […] Han må ha forstått at hans tid som statsminister var ute. Likevel kopierte han Winston Churchills berømte seierstegn». På spørsmål fra journalistene bekreftet Borten at regjeringen ville fortsette.^[70]

I de andre borgerlige partiene delte man ikke Bortens optimistiske tone, og de var usikre på om han ville overleve et mistillitsforslag i Stortinget. Gruppene til Venstre, KrF og Høyre holdt først møter hver for seg og deretter samlet. Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre partiene under et krisemøte i regjeringen, og her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.^[71]

Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»^[72] «Å bære staur» ble deretter et uttrykk som brukes om å lede et samarbeid av flere parter med sprikende interesser.

Ute av regjeringen stod Borten nå mye friere til å uttale seg om EF. Ett år før EF-avstemningen i 1972 sammenlignet han et EF-medlemskap med å «frasi seg råderetten i eget hus», og i innspurten ble Borten en viktig brikke i nei-sidens valgkamp. Han var fortsatt populær i mange lag i befolkningen og trakk mange folk til valgarrangementene til EF-motstanderne.^[73] Etter nei-seieren i folkeavstemningen ivret Borten for en ren Senterparti-regjering som skulle fremforhandle en alternativ handelsavtale med EF, men dette synet vant ikke frem, og Norge fikk heller en koalisjonsregjering under Kristelig Folkeparti-mannen Lars Korvalds ledelse.^[74]

Borten og kona hadde flyttet hjem til Flå etter at han gikk tilbake til å være stortingsrepresentant, og Borten ukependlet ned til hovedstaden. Tilbake på Stortinget ble han mindre markant i det norske politiske miljøet og mer innadvent. Senterpartiet valgte Dagfinn Vårvik som ny formann i 1973, men Vårvik og Borten fikk aldri noe tett forhold. På oppfordring fra fylkespartiet i Sør-Trøndelag lot han seg overtale til en siste stortingsperiode i 1973–1977. I denne perioden ble han sittende i utenriks- og konstitusjonskomiteen.^[75] Borten hadde vært leder av partiets stortingsgruppe siden han hadde gått av som statsminister, men ble ikke gjenvalgt til dette vervet i sin siste periode på Stortinget.^[74]

Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det. Landsmøtet endte med at Gunnar Stålsett ble valgt til ny leder, og at Borten forsvant ut av norsk rikspolitikk.^[76]

På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester, og mens han fortsatt var odelstingspresident i 1977 gikk han hardt ut mot Overvåkningspolitiet. «Det har foregått og foregår en kartlegging av oppfatninger, som får innflytelse på den enkeltes arbeidssituasjon i ganske uhyggelig grad», uttalte Borten, og han satte dermed i gang en ny debatt om politisk overvåking i Norge.^[77] Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse.^[78]

Borten fortalte også i ettertid at han som statsminister ikke ble orientert om de hemmelige «Stay Behind»-gruppene. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester bar frukter da den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted.^[79][74] Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.^[78]

 

I 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass, og han tok plass som formann i kommunens landbruksnemd. Han ble gjenvalgt til dette vervet fire år senere.^[80]

Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen.^[81] I en tale til fredsmarsjdeltagere i Nidarøhallen i 1983 gikk han inn for et internasjonalt totalforbud og mente samme regler måtte gjelde for atomvåpen som for biologiske våpen og kjemiske våpen. På tross av ønsket om nedrustning støttet Borten likevel et fortsatt norsk medlemskap i NATO mens den kalde krigen pågikk.^[82] Etter den kalde krigens slutt ble Borten langt mer skeptisk både til NATO som organisasjon, og til krigføringen i Afghanistan og i Irak.^[83]

I 1983 ble Borten diagnostisert med kreft i magesekken, men han kom seg igjen etter en vellykket operasjon.^[84] Han ble på ny operert for kreft rundt årtusenskiftet.^[83]

Borten døde ved St. Olavs hospital i Trondheim 20. januar 2005. Han ble bisatt fra Melhus kirke og gravlagt ved Flå kirke.

 Med sitt sterke engasjement og en kraftfull stemme har han gjennom flere generasjoner vært en høvdingskikkelse i norsk samfunnsliv. Per Borten ble en politisk institusjon. (...) Per Bortens fremste kjennetegn som politiker var hans uhøytidelige, folkelige stil, og hans evne til å se tilværelsen fra folk flest sitt ståsted. Traust og jordnær med en underfundig humoristisk sans fikk han folk i tale. Slik vant han tillit langt utover eget partis rekker. Som person var han åpen og søkende - samtidig som han holdt fast ved politiske linjer og prinsipper. Han var løsningsorientert og hans evne til å være en brobygger var viktig for den sentrale politiske posisjonen han fikk. Stortinget lyttet når Per Borten hadde ordet. Han satte seg fort i respekt som en dyktig politisk håndverker, med et praktisk grep på tingene og med en sjelden evne til å gripe fatt i de politiske poengene i en sak. Mange av hans ord og uttrykk er blitt en del av vårt felles politiske vokabular. 

Stortingspresident Jørgen Kosmo i minnetale ved bisettelsen^[85]

 Noe av det som skilde Borten fra Jon Leirfall og hans allierte var at han i mye mindre grad en desse sto fram som talsmann for bøndene og deira reine næringsinteresser. Når Borten engasjerte seg i forsvar for og forbetring av bøndene si stilling, var det alltid for å fremje formål som Borten framstilte som meir allmenne, som verdien av privat eigedomsrett til produksjonsmiddel for flest mogleg, økonomisk og sosial jamstelling mellom alle samfunnsmedlemmer over heile landet, og fordelen ved spreidd busetjing i mindre einingar framfor samanklumping av heile folkesetnaden i storbyar. Frå første stund såg han også på dei politiske sidene ved spørsmål om norsk medlemskap i det som no er EU, det vil seie mangelen på parlamentarisk-demokratisk kontroll og ansvar, som heilt overordna dei økonomiske sidene.  

Harald Berntsen (minneord i Dag og Tid 29.1.2005)

• Liste over de lengstsittende norske statsministre

• Berntsen, Harald (2007). Staurberaren Per Borten. Aschehoug. ISBN 978-82-03-22885-8. 
• Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug. ISBN 8203223893. 
• Bull, Edvard (1995). Norge i den rike verden: tiden etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
• Bye, Odd (1997). «Per Borten – bonden fra Flå». I Berggrav, Dag. Maktens høyborg: statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945. Grøndahl Dreyer i samarbeid med Statsministerens kontor. ISBN 8250424751. 
• Bye, Tove (1984). «– Vi må alle kjempe for at demokratiet skal være en realitet». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133. 
• Forr, Gudleiv (2010). «Per Borten – det trønderske tvisyn». I Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav. Mellom plikt og lyst: Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo. s. 261–276. ISBN 9788280712455. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk: Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. 
• Garvik, Olav (1984). «EF-stridens ensomme vandrer». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133. 
• Hoemsnes, Ole N. (1986). Skjebnedøgn : om Borten-regjeringens fall. Gyldendal. ISBN 8205169217. 
• Jacobsen, Alf R. (1995). Mistenksomhetens pris: krigen om de hemmelige tjenester. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203261132. 
• Libæk, Ivar (1995). Norges historie: fra istid til oljealder. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250422058. 
• Lyng, John (1973). Vaktskifte: erindringer 1953-1965. Oslo: Cappelen. ISBN 8202028663. 
• Lyng, John (1978). Fra borgfred til politisk blåmandag: erindringer 1968-1971. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202040566. 
• Røynesdal, Claus (1999). Mistillit kontroll aksept: borgerlig forvaltningspolitikk 1945-1970. Bergen: LOS-senteret. 
• Skaaraas, Per (1984). «Ei god tid for landet – et mangfold av viktige saker ble løst». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten: omdiskutert og avholdt. Oslo: Cultura. ISBN 8270680133. 
• Sletten, Vegard (1979). Pressestøtte og pressefridom: ti år statsstøtte til norske aviser. Oslo: Institutt for journalistikk. ISBN 8271470132. 
• Snøfugl, Johan (1984). «-Var han heime ei helg, kom mange til han». I Greipsland, Torbjørn. Per Borten : Omdiskutert og avholdt. Cultura. ISBN 82-7068-013-3. 
• Unneberg, Bjørn (1988). Per Borten: Bonde og statsmann. Cappelen. ISBN 82-02-11951-0. 
• Ustvedt, Yngvar (1990). Det skjedde i Norge. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252520197. 
• Vassbotn, Per (1971). Lekkasje og forlis: om regjeringen Bortens fall. Oslo: Cappelen. 
• Vetlesen, Leif (1981). Reis ingen monumenter: kampen om Nortraships hemmelige fond. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132100. 

• (en) Per Borten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Per Borten på Internet Movie Database  
• (no) Per Borten hos Stortinget  
• (no) Per Borten hos Virksomme ord  
• (no) Per Borten i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør  
• (no) Bilder fra Per Bortens liv (Adresseavisen)