Peder Griffenfeld

Griffenfeld var sønn av den tyskfødte vinhandleren Joachim Schumacher (1604–50) og Maria Motzfeldt (1613–93), datter av vinhandler og stadskaptein i København Peter Motzfeldt (1584–1650), som han var oppkalt etter.

Han ble gift 2. november 1670 med Cathrine (Karen) Nansen, barnebarn av Hans Nansen, og hun brakte med seg en formue på en halv million riksdaler inn i ekteskapet. De hadde en datter, Charlotte Amalie komtesse Griffenfeld (1672–1703), gift med baron og visestattholder i Norge Frederik Krag.

Griffenfeld var av borgerlig herkomst på sin fars side, og derfor vakte hans politiske karriere oppsikt, og hans fall ble mye omtalt i hele Europa. En rekke høyadelige danske slekter er etterkommere etter Peder Schumacher Griffenfeld, blant annet med slektsnavn Krag-Juel-Vind-Frijs, Ahlefeldt-Laurvig, Bille-Brahe(-Selby), Knuth-Christiansdal.

Peder Schumacher Griffenfelds bror var Albert Gyldensparre.^[7]

Han var 12 år da han begynte å studere teologi, medisin, historie og statsvitenskap ved universitetet i København. En av hans veiledere i denne tiden var biskop Jesper Brochmand, som var en av de mektigste mennene i Danmark-Norge.^[7] Da den unge studenten var 19 år, dro han fra Danmark til utlandet på studiereise, en såkalt dannelsesreise som i samtiden også i Norden ble omtalt som Tour de l'Europe. Han var ute i åtte år.^[7] I 1663, etter at han kom tilbake, ble han bibliotekar og arkivar hos Frederik III, en stilling som ga han mulighet til å snakke med kongen daglig.^[7] Våren 1665 ble han kongelig kammersekretær^[7], en politisk stilling som blant annet innebar å utforme utkast til brev for kongen.^{[trenger referanse]} Stillingen ga ham makt, og han utarbeidet eneveldets grunnlov, som senere ble kjent som Kongeloven, eller «Lex Regia», etter oppdrag fra kongen.^[7] Året etter ble han sekretær i det Danske Kancelli, og han ble kanselliråd i 1668.^[7] I 1669 ble han assessor (dommer) i Høyesterett.^[7]

 

Han arbeidet for å få til bedre orden i kanselliet, og han interesserte seg også for den store lovrevisjonen og for embetsansettelser.^[7] Da han ble arrestert og senere stilt for retten i 1676, ble han blant annet anklaget for å ha mottatt bestikkelser i forbindelse med embetsutnevnelser. Dette var det eneste punktet av anførslene mot ham som han ikke kategorisk avviste, men til hans forsvar kunne det anføres at det var vanlig blant medlemmene i kanselliet å ta i mot penger fra folk som ønsket seg et embete, og dessuten hadde det meste av dette foregått ganske åpenlyst.^[7]

Tronskiftet i 1670 fremskyndet Griffenfelds karriere og økte hans makt. Han hadde allerede sikret seg den nye kongens (Christian V) gunst, og fikk raskt tittelen over- og geheimekammersekretær. I 1671 fikk han tittelen geheimeråd og han ble medlem av kanselliet.^[7] I juli samme år adlet kongen ham med navnet Griffenfeld.^[7] Den 26. november^jul./ 6. desember 1673^greg. ble han utnevnt til rikskansler, greve og ridder av Elefantordenen.^[7] Som greve av Griffenfeld fikk han forlenet det tidligere Tønsberg len som grevskap.^[7] Griffenfeld hadde selv tidligere arbeidet for å opprette en ny høyadel og rangordning for å svekke makten til den gamle adelen,^[7] men nå lot han seg villig oppta i herrestanden. Griffenfeld arbeidet også for å unngå krig med Sverige. Han mente Sverige da ville få Frankrike på sin side, noe som senere viste seg å være riktig. For å forebygge en ny konflikt med Sverige, søkte han i stedet å legge til rette for en tettere allianse mellom Danmark-Norge og Frankrike. Det var allerede en nær forbindelse mellom Sverige og Frankrike, og Griffenfeld ville svekke Sveriges posisjon i forhold til franskmennene, og på sikt oppnå å splitte svensker og franskmenn og dermed isolere Sverige. Dette var for så vidt en mål som han hadde felles med kongen av Danmark-Norge og hans generaler, men Griffenfeld ønsket å nå målet ved hjelp av diplomati istedenfor gjennom krigsmakt.^[7]

Da han var på høyden av sin makt hjalp Griffenfeld mange av sine slektninger i Schumacher/Motzfeldt-familien å gjøre karriere.^[8]

Griffenfeld mislyktes i sitt arbeid for å hindre krig, og i 1675 kom Danmark-Norge i væpnet konflikt med Sverige, den skånske krig. Forskjellige forhandlinger rundt opptakten til krigen og hans franskvennlighet førte blant andre ting til at han ble beskyldt for landsforræderi og majestetsforbrytelse.^[7] Den 11.^jul./ 21. mars 1676^greg. om morgenen ble Griffenfeld arrestert på Københavns slott og brakt som fange til Kastellet.^{[trenger referanse]}

Man fant bevis på at Griffenfeld hadde mottatt bestikkelser, solgt embeter og tilbakeholdt kongelige ordrer. Man fant brev og dagbøker som økte mistanken om forræderiet.^{[trenger referanse]} Man hindret imidlertid Griffenfeld i å skaffe seg materiale til sitt forsvar, unnlot å avhøre viktige vitner, og henviste ikke saken til Høyesterett, men til en overordentlig domstol.^{[trenger referanse]}

Rettssaken startet i begynnelsen av mai. Griffenfelds første forsvarsinnlegg var godt gjennomarbeidet og formulert, men anklageren brukte blant annet kongens vilje som press på dommerne.^{[trenger referanse]} I sitt siste innlegg avviste Griffenfeld beskyldningene om forræderi.

 

Dommen falt 26. mai^jul./ 5. juni^greg..

Av dommen fremgår det at aktoratet la ned påstand om fire forskjellige typer lovbrudd:^[7]

• Crimen Simonæe, det vil si en anklage om at Griffenfeld hadde mottatt bestikkelser - til dels store pengesummer - fra menn som til gjengjeld ønsket seg en embetsutnevnelse (det kunne gjelde både geistlige og andre embeter)
• Crimen Concussionis, det vil si at han ble beskyldt for å ha mottatt bestikkelser til gjengjeld for å la være å følge gjeldende rett
• Crimen Perjurii, det vil si at Griffenfeld skulle ha gjort seg skyldig i løftebrudd og uredelig opptreden
• Crimen Læsæ Majestatis, det vil si majestetsfornærmelse - dette var den alvorligste anklagen mot Griffenfeld.

Ingen av disse påstandene ble knyttet til noen konkret handling; anklagen gikk ut på at det hadde funnet sted en rekke hendelser over lengre tid, men utover dette ble påstandene ikke konkretisert.^[7]

Peter Schumacher Griffenfeld ble dømt til tap av ære, liv og gods, samt tap av navnet Griffenfeld.^{[trenger referanse]} Grunnlaget for dommen var mottak av bestikkelser, salg av embeter og landsforræderi. De to første punktene var bevist, men anklagen om forræderi ble aldri bevist.^{[trenger referanse]} Utenlandske arkiver har senere vist at påstandene var grunnløse.^{[trenger referanse]}

Dommen ble ikke fullt eksekvert. Tirsdag den 6.^jul./ 16. juni^greg. ankom Griffenfeld retterstedet i Kastellet og var klar til å bli halshugd, men generaladjuktanten stanset bøddelen.^[7] Kongen ville la ham se døden i øynene før han gjorde om dommen til livsvarig.^[7]

 

Griffenfeld satt fire år i Kastellet. I 1678 var han meget syk, og hans mor søkte da kongen om at han måtte bli flyttet til en bedre bolig i Kastellet. Dette skjedde ikke, men det ble gitt ordre om at han skulle pleies bedre.^{[trenger referanse]} I mai 1680 ble han flyttet til Munkholmen i Trondheimsfjorden.^{[trenger referanse]} I 1698 tillot kongen at han fikk en viss frihet, og han fikk oppholde seg i Trondheim. Her døde han 12. mars^jul./ 22. mars 1699^greg..^{[trenger referanse]} Griffenfelds sarkofag står i Frederik Krags gravkapell i Vær Kirke nær byen Horsens i Danmark.^{[trenger referanse]} Hans statue står utenfor Riksarkivet i København, samme bygning der han første gang ble presentert for kongen, og der han tilbrakte sine siste dager i Danmark som fange før seilasen til Trondheim. I Riksarkivets tredje etasje lå tidligere kunstkammeret, som inneholdt blant annet en blærestein, skåret ut av Griffenfeld, større enn et hønseegg.^[9]

Griffenfelds liv spiller en viss rolle i den norske science fiction tv-serien Ta den ring. Manusforfattere til denne serien var Bing og Bringsværd.

• Dansk Biografisk Leksikon
• Peter Griffenfeld i Norsk biografisk leksikon
• Universitetsbiblioteket i Trondheim. Griffenfeldutstilling
• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab: Griffenfeld - 300 år etter : rapport frå eit seminar i Trondheim 16-17 april 1999; digitalutgave på Nasjonalbibliotekets nettsider, besøkt 28. juni 2018