Overvåkning

Datamaskiner og nettverk knytter mennesker gjennom overføring av elektronisk informasjon. Det store flertallet av overvåkningssystemer innebærer overvåking av data og trafikk på Internett. Det er altfor mye data som strømmer gjennom Internett for enkelt-personer til å manuelt søke gjennom dette. Dermed er det etablert automatiserte rutiner som kan overvåke nettrafikken og rapportere interessante treff i ord eller setninger. Det er også et mål for noen å kunne overvåke datamaskiner ved at spesiell utviklet programvare blir installert på disse.

Politisk motivert overvåkning er metoder som blir benyttet for å overvåke mennesker for å få oversikt over handlingsmønster, dette for å avdekke om det er personer eller grupperinger som er i konflikt eller samsvar med gjeldende styresett. Motivasjonen for politisk overvåkning er å kunne få informasjon om den enkelte person er i samsvar med den "aksepterte", gjennomførte politikk. Overvåkning i det gamle Øst-Tyskland er et eksempel på dette. (Stasi).

Kinas sosiale kredittsystem er et overvåkningssystem som gir den kinesiske befolkningen sosial kreditt (poeng) basert på oppførselen deres. Overvåkningssystemet benytter ansiktsgjenkjenning og stordata analyseteknologi.^[3]

På 60-tallet kom kameraovervåking til Norge. Men fordi TV-kameraer var dyre og tunge, brukte man i stedet fotoapparater som var mindre og dessuten ga bilder av høy kvalitet. På midten av 80-tallet ble det mer vanlig å ta i bruk videoovervåking, hvor informasjonen ble lagret på særlig VHS-kassetter. Da VHS hadde en spilletid på bare tre timer, benyttet man seg av en redusert bildefrekvens på bare tre bilder eller færre i sekundet, og med begrenset oppløsning. I de tilfeller der man brukte flere kameraer i samme lokale, vekslet man gjerne på å bruke hvert kamera, som kunne filme i ti sekunder før et nytt kamera overtok. På begynnelsen av 90-tallet kom videomultipleksere (QUAD), hvor bildet ble delt inn i fire deler med lav kvalitet, og hver del representerte en kontinuerlig filming fra hvert kamera. Digitaliseringen av overvåkingen startet på 90-tallet og skjedde trinnvis.^[4]

I Norge har PST (Politiets sikkerhetstjeneste) som tidligere het Politiets overvåkningstjeneste ansvar for å overvåke borgernes sikkerhet. PST har fulgt med på aktiviteter hos folk som har eller har hatt tilhørighet til de politiske ytterfløyene i lang tid. Eksempler på dette er de som tidligere har vært medlemmer av kommunist partiet AKP (M-L) og enkelte høyreekstreme grupperinger. I tillegg prøver man å fange opp religiøse grupperinger som er kjent for å bruke vold og terror som virkemidler.

Andre aktiviteter som overvåkes er valutatransaksjoner med henblikk på ulovlig plassering av penger fra forbrytelser eller som finansiering av kriminell virksomhet, barneporno og anslag mot sikkerheten i datanettverkene.

Politiet i Norge bruker også overvåkning av narkotika nettverk og ansetter muldvarper for å infiltrere de som tjener penger svart.

• Undervåking, opptak av en aktivitet gjort av en deltaker i aktiviteten