Oterfjøl

Den eldste publikasjonen som omtaler oteren er fra 1855 og omtaler irske sportsfiskere.^[1] Oteren ser ut til å ha kommet med britiske sportsfiskere til Norge fra Storbritannia omkring 1860,^[2] og skapte blandede reaksjoner blant velstående sportsfiskere og dem som fisket med matauk i tankene.^[3] På de britiske øyer var oterfiske blitt forbudt ved lov etter «Lakseloven» (The Salmon Fishery Act) i 1861. Dette kan ha bidratt til at sportsfiskere introduserte den til Norge, men også her ble bruken av oteren etterhvert regulert.^[3]

 

 

 

Oteren er sammensatt av tre deler. Oterfjøla med en styremekanisme, oterlina med sluker eller kroker på, og et otervinsel til å veive lina inn på for oppbevaring.^[2] Den vanligste tradisjonelle oteren består av ei tynn fjøl, omkring 60 til 65 cm lang, 15 til 18 cm bred og mellom 15 og 18 mm tykk. For å få den til å «skjære ut» til siden nå man trekker den i den ene eller den andre retningen er den spisset i endene. En kjøl av metall, for eksempel bly eller jern gir den vekt i bunn og sørger for at fjøla står loddrett i vannet når den manøvreres.^[3] Metallkjølen bør være så tung at bare 3 til 5 cm av fjøla flyter over vannflaten.^[3] Styremekanismen gjør oteren vendbar. Den består av en metallstang som fiskelina festes i. Den innrettes slik at man ved å gi slakk og stramme opp snøret på nytt kan vende oteren og få den til å skjære motsatt vei i vannet. Slik kan den trekkes utover i vannet fra land. I fiskelina henger det et antall fluer eller sluk med jevne mellomrom. Hver av dem er festet til lina med en fortøm hvis lengde er tilpasset hovedlinas høyde i vannet under fisket.^[3] Det er også mulig å la krokene henge fra selve oterfjøla.^[1]

Det finnes mange varianter av disse tre hoveddelene av oteren. Den kan for eksempel være laget i andre materialer enn tre eller ha en dobbelt fjøl, slik at den minner om en kjelke, noe som gjør den enklere å manøvrere. Det er vanlig å utstyre lina med 8 til 10 fluer eller sluker. Styremekanismen kan være hengslet, eller den kan være av en enklere utgave, særlig for fiske i saltvann, siden saltvannet tærer på metallet.^[4] Vinselet kan med fordel være utstyrt med en korkplate eller lignende slik at man kan få kontroll over krokene under inndragning av lina.^[2]

I kommersielt fiske har lignende innretninger blitt brukt for å kunne styre fiskeredskaper både horisontalt og vertikalt i vannet. Det finnes eksempler på forskjellige design hos fiskere fra Tyskland, Sverige, Japan og Sveits. Et design som utnytter den samme effekten brukes dessuten i tråling på sjøbunnen og har i likhet med oteren fått navnet «otter boards» på engelsk. Den første omtalen av en slik innretning er omkring 20 år nyere av dato sammenlignet med den som ble tatt i bruk i forbindelse med sportsfiske med snøre.^[1]