Oppløsningen av Englands klostre

Oppløsningen skjedde ikke som en isolert politiske hendelse. Det hadde mange steder vært en bevegelse rettet mot Den hellige stols jurisdiksjoner, spesielt i forbindelse med den protestantiske reformasjonen på kontinentet. De religiøse endringene i England var av en annen natur enn de som forekom i for eksempel Tyskland, idet den engelske reformasjonen ble utløst av politiske hensyn, og ikke teologiske.

I utgangspunktet ble mange av de katolske tradisjonene bevart i Den engelske kirke. Protestantiske innovasjoner som kom med i Ten Articles ble stort sett reversert da Henrik VIII i 1539 gav ut Six Articles, hvor han gjorde det klart at den gamle troen for det meste skulle bevares. Enkelte reformer hadde også blitt sanksjonert av Roma; kardinal Thomas Wolsey fikk allerede i 1518 utstedt en pavelig bulle som godkjente begrensede reformer i England.

Den engelske kirke hadde dermed sterke katolske trekk helt til Edvard VI kom på tronen. De protestantiske skikkene som ble innført var stort sett knyttet til to personer som var sentrale under begge konger: Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset som var Lord Protector mens Edvard VI var mindreårig. Cranmer gikk så langt som til å gifte seg i all hemmelighet med niesen til en luthersk teolog fra Nürnberg.

Enkelte reformlover ble vedtatt under Henrik VIII i november 1529. Det ble satt et tak på avgifter for probering av testamenter og for begravelse i vigslet mark, regler for kirkeasyl ble fastsatt og antallet kirkelige embeter en person kunne inneha ble redusert til fire. Disse endringene var ikke først og fremst religiøse reformer, men presiseringer av kongens jurisdiksjon i en del saker som berørte ham og hans undersåtter.

Motstanden var allikevel kraftig. Reginald Pole var en av lederne for den pro-romerske fløyen, og Henrik VIII lovte ham erkebispesetet i York eller bispesetet i Winchester dersom han støttet kongens ønske om skilsmisse fra Katarina av Aragón. Pole nektet å gjøre dette, og gikk i 1532 i selvvalgt eksil.

Da Henrik VIII startet sin kampanje mot klostrene hadde forskjellige monarker i mer enn 200 år gjort det samme i mindre målestokk. Det første tilfellet var såkalte fremmede klostre (Alien Priories). Som en følge av normannernes invasjon i 1066 hadde flere franske klostre betydelige eiendommer og datterklostre i England. Noen av disse var rene jordbrukseiendommer hvor det bodde én enkelt munk, mens andre var virkelige klostre. Blant annet var Lewes Priory et datterkloster av Cluny, og stod til ansvar overfor den franske abbeden. På grunn av en nokså konstant krigstilstand mellom England og Frankrike i senmiddelalderen hadde flere engelske regjeringer sett seg lei på at penger ble flyttet over til Frankrike, hvor den franske kongen kunne få tak i dem og bruke dem til å finansiere krigføring.

I årene 1295–1303, under Edvard I, fant det første inngrepet mot disse fremmede klostrene sted. Dette gjentok seg flere ganger i løpet av det 14. århundre, spesielt under Edvard III. Klostrene som hadde en fungerende kommunitet måtte betale store summer til kongen, mens de som var rene jordbrukseiendommer ble konfiskert og overlatt til kongens menn; inntektene havnet i kongens skattkammer. Slike eiendommer ble viktige for å sikre inntekter til kronen. Noen av klostrene ble også naturalisert, som Castle Acre Priory, noe de kunne oppnå ved å betale store bøter og bestikkelser. I 1414 ble de siste gjenværende utenlandske klostre oppløst av Henrik V gjennom et parlamentsvedtak. Eiendommene gikk til kronen; noen ble beholdt, mens andre ble gitt til kongens støttespillere eller til nye, engelske klostergrunnleggelser. Noen ble også omgjort til skoler; Eton College har sitt opphav i en slik prosess.

Omleggingen fra kloster til skole inspirerte biskopene, og i det 15. århundre skjedde dette en rekke ganger. Klostrene som ble rammet var stort sett små og fattige benediktiner- eller augustinerhus, eller nonneklostre som ikke hadde mektige velgjørere. De store abbediene og mektige ordenene ble spart for slikt; blant annet ble ikke cistercienserordenen rammet. De som tjente mest på dette var kollegiene ved University of Oxford og University of Cambridge. Eksempler er John Alcocks oppløsning av St. Radegunds benediktinernonnekloster for å grunnlegge Jesus College i Cambridge i 1496, og William Waynfletes nedleggelse av Selbourne Priory i 1484 til fordel for Magdalen College i Oxford. Selv John Fisher gjorde det samme i 1522, da han oppløste nonneklostre i Bromhall og Higham for å hjelpe St John's College i Cambridge. Kardinal Wolsey oppløste St. Frideswide's Priory, nå Oxfordkatedralen for å grunnlegge Christ Church College i Oxford, og i 1522 fikk han gjennom en pavelig bulle tillatelse til å oppløse ytterligere tyve klostre for å sikre institusjonens økonomiske fremtid.

 

Henrik VIII erklærte seg selv om Den engelske kirkes overhode i februar 1531. I april 1533 ble Act in Restraint of Appeals vedtatt, slik at det ikke lenger var tillatt å anke kongens avgjørelser i kirkelige saker, det være seg åndelige eller økonomiske, til paven.

I 1534 fikk kongen parlamentet til å gi Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex makt til å utføre en visitasjon i alle klostre. Den offisielle årsaken var at han skulle sikre at ordensfolket respekterte den nye ordningen der kongen var deres overhode, og ikke paven. I realiteten var det først og fremst en vurdering av klostrenes verdi. Noen få måneder etter, da oppstyret over å ha hatt legvisitas hadde lagt seg, ble Cromwells myndighet delegert til en kommisjon av legfolk. Denne fasen kalles «visitasjonen av klostrene».

Om sommeren 1534 begynte kommisjonens medlemmer sitt arbeid. Predikanter ble sendt ut for å holde prekener i kirkene rundt om i landet, over tre temaer:

• Munkene og nonnene i klostrene var syndige hyklere og trollmenn, som levde i luksus og begikk alle slags synder;
• Ordensfolket levde på arbeidernes slit uten å gi noe tilbake, og var dermed også en belastning for Englands økonomi;
• Hvis kongen fikk klostereiendommene ville han aldri mer trenge å skattlegge folket.

Den effekt slik propaganda fikk på befolkningen var avgjørende for at kongens menn kunne gjennomføre prosessen uten at det brøt ut opprør.

I løpet av høsten 1535 kom rapportet tilbake til Cromwell om hva visitørene hadde sett, både ting av økonomisk betydning og skandaløs oppførsel. Parlamentet vedtok First Suppression Act tidlig året etter, basert på disse rapportene. Kongen fikk da rett til å oppløse alle klostre med årlig inntekt på mindre enn 200 pund. Dette ble raskt gjennomført; de små og svake klostrene ble oppløst, og beboerne ble kastet ut og fikk sin eiendom konfiskert. For å fordele eiendommene ble Court of Augmentations opprettet i 1535. I 1536 ble Richard Rich, 1. baron Rich utnevnt til kanselliets første leder.

Dette førte ikke til de forventede inntekter, ikke minst fordi personer tilknyttet Court of Augmentations, blant annet baron Rich selv, kjøpte eiendommer til spottpris. I et forsøk på å få mer ut av det ble enkelte av klostrene gjenåpnet, bare for å bli konfiskert igjen; heller ikke dette brakte inn nok midler i kongens kasse. I april 1539 ble derfor Second Suppression Act vedtatt; denne gav kongen lov til å oppløse resten av klostrene, uavhengig av størrelse. Noen av biskopene motsatte seg dette, og høsten 1539 ble abbedene av Colchester, Glastonbury og Reading henrettet for høyforræderi. Tre andre abbeder hadde blitt henrettet fire år tidligere for å nekte å anerkjenne kongen som kirkens overhode. Det eneste klosteret i England som unnslapp oppløsningen var St. Benet's Abbey i Norfolk.

Andre abbeder signerte over eiendommene til kongen. Mange av bygningene ble revet; verdifullt bly ble fjernet fra takene, og stein ble gjenbrukt til sekulære bygninger. Noen av de mindre benediktinske husene ble overtatt som sognekirker. I ettertid har mange hatt en oppfatning av omfattende ødeleggelse og ikonoklasme; dette er en sammenblanding med puritanernes herjinger i det neste århundret. Men relikvier og pilegrimferder ble ikke lenger ansett som tjenlige, og en del steder som hadde hatt store inntekter fra pilegrimer fikk kraftig økonomisk nedgang.

For å fylle kongens skattkammer ble mange av klostereiendommene solgt til den nye jordeiende klassen, som dermed også ble knyttet sterkere til den nye ordningen.

Abbediene i England, Irland og Wales hadde vært blant de viktigste jordeierne i riket. De var også viktige institusjoner for lærdom, håndverk, medisinsk behandling og veldedighet, spesielt utenfor de største byene. Når mer enn 800 slike institusjoner ble fjernet i løpet av svært kort tid, etterlot dette seg mange tomrom i samfunnet.

Ødeleggelsen av klosterbibliotekene regnes som et av de største kulturelle tap under den engelske reformasjonen. Worcester Priory hadde 600 bøker da oppløsningen fant sted, og bare seks av disse er bevart. I et augustinerkloster i York ble 646 bøker ødelagt, mens tre ble bevart. Mange av bøkene ble ødelagt fordi de hadde verdifulle innbindinger, mens andre ble solgt i vognlass og brukt til alskens formål. Blant de ødelagte bøkene var mange uerstattelige, tidlige engelske verk, blant annet en betydelig andel av de eldste angelsaksiske manuskriptene.

Sykehusene som ble drevet av klostrene gikk også tapt, noe som mange steder fikk alvorlige konsekvenser. Det gikk også hardt ut over fattige, som var avhengige av klostrenes veldedige utdeling av mat og almisser. Dette var en av årsakene til at det ble så mange tiggere i tudortiden, noe som igjen førte til at fattiglover ble vedtatt under Edvard VI og Elizabeth I. De nye jordeierne var også generelt mer krevende enn klostrene hadde vært, slik at leilendinger måtte betale høyere leie og arbeide mer for godsherrene.

I noen områder var oppløsningen upopulær, spesielt i Yorkshire og Lincolnshire. Der ble det utløst et opprør, Pilgrimage of Grace, som i noen uker truet kronen. Kravet om gjenoppretting av klostrene kom tilbake i 1549, under bønnebokopprøret.

Mange av klostrene ble solgt for nominelle summer, blant annet fordi de var beheftet med plikt til å betale pensjoner til munkene dersom de hadde gitt fra seg eiendommene frivillig. En del eiendommer ble gitt til sognene, mens andre ble gitt som belønninger til kongens støttespillere. Verdien av eiendommene hadde blitt vurdert til 200 000 pund pr. år, men i perioden 1536 1547 fikk kongen bare inn gjennomsnittlig 37 000 pund pr. år, omkring en femtedel av det de hadde tatt inn som klostre.

• Baskerville, Geoffrey (1937): English Monks and the Suppression of the Monasteries. New Haven, Connecticut: Yale University Press.
• Bernard, G. W. (2011): «The Dissolution of the Monasteries» i: History 96 (324), s. 390–409. Argumenterer at religiøse motiver var viktigere enn kongens grådighet.
• Bradshaw, Brendan (1974): The Dissolution of the Religious Orders in Ireland under Henry VIII. London: Cambridge University Press.
• Colvin, Howard (1963): The History of the King's Works. London: HMSO.
• Cornwall, J.C.K. (1988): Wealth and Society in Early Sixteenth-Century England. Cambridge: Cambridge University Press.
• Dickens, A. G. (1989): The English Reformation, 2. utg., London: B. T. Batsford.
• Duffy, Eamon (1992): The Stripping of the Altars: Traditional Religion in England, 1400–1580. New Haven, Connecticut: Yale University Press. ISBN 0-300-06076-9.
• Fauske, Christopher J. (2011): «The Last Divine Office: Henry VIII and the Dissolution of the Monasteries» i: Anglican and Episcopal History 80 (4)
• Gasquet, F. A. (1925): Henry VIII and the English Monasteries, 8. utg., London.
• Haigh, Christopher (1969): The Last Days of the Lancashire Monasteries and the Pilgrimage of Grace. Manchester: Manchester University Press for Chetham Society.
• Haigh, Christopher (1975): Reformation and Resistance in Tudor Lancashire. Cambridge: Cambridge University Press.
• Hoskins, William George (1976): The Age of Plunder: King Herny's England 1500–1547. London, New York: Longman.
• Knowles, David (1959): The Religious Orders in England III. Cambridge: Cambridge University Press.
• Prescott, H. F. M. (1952): The Man on a Donkey. New York: Macmillan.
• Savine, Alexander (1909): English Monasteries on the Eve of the Dissolution. Oxford: The Clarendon Press.
• Scarisbrick, J. J. (1968): Henry VIII. Berkeley, California: University of California Press.
• Woodward, G.W.O. (1974): The Dissolution of the Monasteries. London: Pitkin Pictorials Ltd. Concentrates on England and Wales.
• Youings, J. (1971): The Dissolution of the Monasteries. London: Allen and Unwin.

• The Dissolution and Westminster Abbey (2007) Arkivert 15. oktober 2018 hos Wayback Machine., av Barbara Harvey; detaljert undersøkelse av oppløsningsprosessen ved Westminster, i konteksten av den generelle politikken til myndighetene.
• Dissolution of the Monasteries
• Dissolution of the Monasteries and historical records of some of the abbeys dissolved
• «Tudors», BBC Timeline
• «English Reformation», BBC History
• «Suppression of English Monasteries», Catholic Encyclopedia
• «Dissolution of the monasteries in England 1536–1541» Arkivert 29. mars 2023 hos Wayback Machine. , The History Notes