Nagle

Med vanlige massive nagler skjer dette arbeidet ved at man holder naglen fast i hullet med et mothold («dolly») og stuker den motsatte enden med en hodeform og en slegge eller maskinhammer. Ved større arbeider krever dette to personer.

• Kaldnagling brukes for mindre sterke forbindelser og dekorative nagler eller der arbeidsstykkene er brennbare slik som i trebåter. Her brukes et mykere metall som kobber eller aluminium.
• Ved varmnagling brukes smidde nagler, for eksempel av stål, som varmes opp til de er rødglødende og mothodet blir smidd. Varmnagling gir en sterkere nagle og har også den fordelen at naglen trekker seg sammen og danner en forspent forbindelse når den kjølner. Derfor kan varmnagling også gi tette skjøter for eksempel i kjeler og skip. Skjøten kan gjøres helt tett ved dikking dvs. å meisle langs skjøten.

Blindnagler er hule og leveres med en stamme med et lite hode gjennom senterhullet. Det er vanlig med nagle i aluminium og stamme i stål. Hele enheten settes i det forborede hullet, og en bruker en blindnagletang med mothold og en mekanisme som trekker stammen med hode inn i naglens hull slik at denne ekspanderer og danner et mothold. Stammen har en svekkelse under hodet som ryker ved en fast trekkraft slik at kun selve naglen blir igjen. Denne operasjonen kan utføres fra en side, derav navnet.

Klinkbygde konstruksjoner i stål var det vanligste fram til andre verdenskrig, da sveising ble mer vanlig. Skip, rør, dampkjeler, og fagverkskonstruksjoner i broer og skyskrapere var gjerne klinkbygget. Klinkbygging er mer arbeidskrevende enn sveising, men gir noe fleksibilitet i sammenføyningen slik at sprekkdannelse ikke så lett oppstår. Sprekkdannelse var et problem i tidlige sveiste konstruksjoner og nagling foretrekkes fremdeles f.eks i flykonstruksjoner der lav vekt og høy styrke er viktig. ^[4]